I 2021 informerte israelske myndigheter Norge og EU om at en rekke palestinske frivillige organisasjoner som mottar bistandsmidler, i virkeligheten driver innsamling av penger for å lønne medlemmer av terrororganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Denne organisasjonen ble opprettet etter Seksdagerskrigen i 1967 for å videreføre krigen mot Israel ved hjelp av terrorangrep.
I forsøk på å isolere Israel internasjonalt ble terrorkrigen også rettet mot europeiske mål, noe som sammen med araberlandenes og OPECs olje-embargo etter at de også tapte Yom Kippur-krigen i 1973, ledet til forhandlinger hvor de daværende 9 EEC-landene bøyde av og i 1980 gikk med på å anerkjenne PLO som palestinernes legitime representant.
Det er fremdeles EUs offisielle politikk at Israels frigjøring av Øst-Jerusalem, Judea og Samaria skal fremstilles som en okkupasjon av palestinsk territorium som Israel er forpliktet til å trekke seg tilbake fra. Sagt på en annen måte krever den tapende part i krigen at den vinnende part skal kapitulere betingelsesløst.
Det var Europa som kapitulerte overfor et økende press av terror og oljekrise. Selve kapitulasjonen som var utformet i Venezia-erklæringen, var et forhandlingsresultat mellom EEC og PLO som ble til i skyggen av det såkalte Euro-arabiske samarbeidet, Eurabia, i 1980. Her ble grunnlaget lagt for den uvennlige politikken Europa siden har ført overfor Israel både direkte, i samarbeidet med PLO og i FNs organer. Dette er også den realpolitiske essensen i det fredsforslaget som den saudiarabiske kronprins Abdullah fikk Den arabiske ligas tilslutning til i 2002, og som i dag har bred vestlig tilslutning, blant annet i resolusjon 2334 som FNs Sikkerhetsråd vedtok uten amerikansk veto i 2016.
Norske myndigheter lot seg på 1990-tallet lede til å stille som sponsor og fredsmekler i et forsøk på tilnærming og fredsforhandling mellom Israel og PLO. Etter hvert sto de også politisk fadder for Oslo-avtalene og det forsøket på fredsprosess som de bar bud om. Norge hadde imidlertid allerede i 1980, samtidig med EEC, gjennom FN gitt uttrykk for den samme anti-israelske politikken som EEC var blitt tvunget til og som særlig østblokklandene under sovjetisk dominans sto for. Dette ble bekreftet av utenriksminister Eriksen Søreide overfor Stortinget så sent som i 2018 da hun redegjorde for bakgrunnen for Norges Midtøsten-politikk i Israel-fiendtlige FN-vedtak fra 1980.
Det kommer derfor ikke som en overraskelse at Norge, på tross av sine løfter og forpliktelser som upartisk fredsmekler under Oslo-prosessen, i dag har kastet hemningene og deltar aktivt sammen med EU i det internasjonale arbeidet til støtte for organisasjoner som åpent arbeider for å svekke og undergrave Israels legitimitet og eksistensberettigelse.
Som legitimasjon for denne politikken, som for lengst er avslørt å være i strid både med seriøse fagmiljø på folkerettens område og Norges inngåtte politiske forpliktelser overfor partene til Oslo-avtalene, så vel som traktatfestede forpliktelser til å bekjempe finansiering av terrorisme, har myndighetene i lang tid benyttet seg av et «ekspertmiljø» som har arbeidet for å gi en slags faglig begrunnelse for den politikken som føres. Her lar man sjelden anledningen gå fra seg til å henge ut Israel som «okkupant», til tross for at landets tilstedeværelse i Judea og Samaria innenfor den internasjonalt anerkjente statsgrensen mot Jordan, ikke med noen folkerettslig begrunnelse kan karakteriseres som okkupasjon slik dette begrepet er definert i krigens lover.
I en nylig utgitt bok om krigen i Ukraina trekker imidlertid folkerettsjuristen Cecilie Hellestveit en parallell til andre konflikter og tror bl.a. at «… Russland vil bli behandlet som en stat som driver med ulovlig anneksjon med militærmakt», og mener derfor at «… det vil ha sin pris og vil plassere Russland i samme bås som for eksempel Tyrkia, Israel, Marokko og Saudi-Arabia.» Vi er sikre på at Hellestveit har faglig grunnlag for å vite at Israel ikke driver med ulovlig anneksjon med militærmakt, og at det å sette landet i bås med Russland derfor er en falsk anklage.
Men den er ikke falskere enn utenriksministerens anklage om at Israels nærvær i sitt eget land er «et stort hinder for fred». Det som er et stort hinder for fred, er Vestens, og især EUs og Norges, manglende evne og oppriktighet når det gjelder å innse og innrømme at den gamle ettergivenheten som et terrorbelastet og oljeavhengig EEC ble tvunget til, aldri vil kunne lede til fred i Midtøsten. Her burde både myndigheter og «eksperter» innse at logikken er den samme som de selv bruker som begrunnelse for støtten til Ukraina. Det er Israel som i likhet med Ukraina er under angrep fra fremmedfinansierte terrorister og som trenger støtte i den kampen. Finnes det eksperter som tør fortelle det til utenriksministeren?
Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
