Helseministerens årstale, som ble holdt på St. Olavs hospital tirsdag, artet seg som en gedigen ansvarsfraskrivelse kombinert med urealistiske krav og ønskelister.
Offentlige sykehus eies av staten gjennom fire regionale helseforetak. Dette er en 20 år gammel ordning etter at Stoltenberg I-regjeringen fikk overført spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten. Målet var mer effektiv drift.
Men nissen flyttet med på lasset. Det er helt ukjent for oss at effektiviteten er bedret. Sykehuskøene holdes ved like. Dette er ikke mer Arbeiderpartiets skyld enn Høyres. Helseminister Ingvild Kjerkol fikk en krevende arv fra Bent Høie. Svikten i sykehusene er uavhengig av regjeringers farge.
Helseministeren varslet tirsdag trangere økonomiske tider for sykehusene. Samtidig gir statsråden beskjed om at det må kuttes ned på vikarbruk og innleie av personell. Når sykehusene dermed må redusere aktiviteten, betyr det at folk må vente enda lenger på sykehusbehandling. Det er slik regjeringen vil ha det.
Statsråden overlater til helseforetakene selv å tilpasse seg regjeringens økonomiske rammer. Dette fører til at Oslo universitetssykehus (OUS) alene kutter 442 årsverk. Og som alltid når det dreier seg om helsekutt: Det er folk med kroniske lidelser det går mest ut over. OUS barberer psykiatri og rusomsorg med 245 millioner kroner. Helseforetak landet over gjør tilsvarende. Samtidig forsikrer statsråden at psykiatri og sosialmedisin er et satsingsområde!
Dette synliggjør et pulverisert ansvar. Alle skylder på andre, ingen tar tak i de underliggende problemer og spør om statens sykehus har nødvendig fokus på effektiv drift.
Trygve Kase, kirurg i Moss og tidligere lege for fotballandslaget, forteller i et innlegg i VG at som «hardt arbeidende og motivert ledende ortopedisk kirurg i offentlig sykehus, strevde jeg med å få gjennomført fem operasjoner i uken. Jeg forlot det offentlige sykehuset til fordel for et privat sykehus, hvor jeg gjennomførte 25 operasjoner av samme type i uken».
Vi har bodd i Haugesund, hvor én øyespesialist på en privat klinikk utfører flere operasjoner alene enn hele øyeavdelingen ved Haugesund sjukehus.
Det er selvsagt ikke noe i veien med sykehuspersonalets kompetanse og motivasjon. Det er organiseringen som er problemet. Det er all grunn til å spørre hvorfor offentlig drift så godt som alltid er mer ressurskrevende og mindre effektiv. Men offentlige sykehus mangler iboende drivkraft til effektivisering når de har tilnærmet monopol og ingen å måle seg med. Regjeringen er vaksinert ideologisk mot private løsninger.
Fastlegene er grunnplanken i helsestellet. De er førstelinjen og driver for egen regning, men i all hovedsak offentlig finansiert. Her utvikler situasjonen seg mot ren krise – ikke fordi fastleger tjener for lite, men fordi de fleste av dem er overarbeidet. Mange avvikler praksisen når arbeidsuken blir mer enn 60 timer.
Adresseavisen forteller at Munkholmen legesenter i Trondheim legges ned. De tre legene har sagt opp sin avtale med kommunen. 3200 pasienter mister fastlegen. Legene begrunner sin avgjørelse med stadig økende arbeidsmengde som følge av pålegg fra det offentlige. Stadig flere byråkratiske oppgaver lesses over på fastlegene. Legeekteparet som startet senteret i 2002, utvidet med én lege til for ti år siden. Da var det 21 søkere. Nå har senteret lyst ut to legestillinger. Ingen har søkt.
Snart 300.000 nordmenn mangler fastlege. Problemet vokser og tyder på at fastlegeordningen visner på rot. Helseminister Bent Høie lot problemet vokse. Det samme gjør Ingvild Kjerkol.
Myndighetene kunne avhjulpet svikten litt ved å lempe på aldersgrensereglene, men det gjør de ikke. I «Forskrift om fastlegeordning i kommunene» er det bestemt at fastlegeavtalene «opphører uten oppsigelse når fastlegen fyller 70». Legers autorisasjon er blitt utvidet fra 75 til 80 år. En lege kan arbeide som lege til 80 år, men ikke som fastlege etter 70 år. Lesere som syns dette virker fornuftig, bør selv oppsøke lege.
Her kunne myndighetene ha gitt et lite bidrag – ikke til løse fastlegekrisen, men til å lindre den. Men det er hittil ikke gjort. Myndighetene henger fast i sine egne byråkratiske bestemmelser og klarer ikke å treffe selv enkle avgjørelser som kan lette vanskene.
En annen merkverdighet: Ved ulykker er det mange steder brannvesenet som er først av nødetatene på åstedet, men brannfolk er ikke omfattet av en forsikringsordning som holder dem skadesløse i tilfelle feil behandling av tilskadekomne. Hvis en brannmann legger en skadet i stabilt sideleie, men med feil side opp og med det til følge at pasientens skader forverres, kan brannmannen bli erstatningspliktig. Brannfolk sier nå rett ut at de vil vegre seg for å yte førstehjelp. En offentlig betalt forsikring koster lite, men staten bryr seg ikke.
Ideologiske skylapper sammen med byråkratisk klister får helsevesenets problemer til å vokse til krise.
Kjøp e-boken av Kent Andersen her!
Kjøp Mesteren og Margarita her.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe den som e-bok her.
