Så er det skjedd igjen: To 16-årige jenter under barnevernets omsorg er ikke lenger i live. De bodde på en barnevernsinstitusjon, men oppholdt seg søndag på en privat adresse et annet sted, hvor de døde som følge av en overdose.
Når det gjelder barnevernet, bør uttrykket «omsorg» skrives med anførselstegn. Norsk barnevern er en permanent og tragisk skandale som ingen offentlig myndighet gjør noe med. De ansvarlige stilles aldri til ansvar – selv ikke for tjenesteforsømmelser med døden til følge. Omsorg er ikke det første substantivet vi vil knytte til barnevernet.
Aftenposten dokumenterer at det siden mars 2020 har vært 190 alvorlige selvmordsforsøk ved norske barnevernsinstitusjoner. Ti barn døde. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) brød seg imidlertid bare med å granske ett av dødsfallene.
Avisen opplyser at det de siste to og et halvt årene er registrert over 1650 alvorlige hendelser ved norske barnevernsinstitusjoner. Det betyr to alvorlige tildragelser pr. dag. Dette dreier seg om hendelser som dødsfall, selvmordsforsøk, kidnapping, brann og mistanke om seksuelle overgrep. Tilfellene forblir mørklagte.
Riksrevisjonen kom i 2020 med alvorlig kritikk mot barnevernet og anførte at svikt i rapportering av avvik kan føre til at «barn ikke får forsvarlig omsorg og behandling».
Det dreier seg altså om en systematisk og ansvarsløs svikt fra barnevernets side. Barnevernet arbeider lokalt, men Bufdir holder hus i Oslo. Det er her de hovedansvarlige for omsorgssvikt, død og fordervelse sitter.
De omkomne tvillingjentene var i videregående skolealder, men var ikke elever noe sted. Hvis de hadde bodd hjemme hos mor eller far uten å gå på skole, ville det blitt grepet inn. Men når staten påtar seg rollen som foresatt, får mindreåriges liv gå sin skjeve gang.
Bufdirs historikk er brolagt med systemfeil og tilhørende tragedier. Når barnevernet overtar den daglige omsorgen for et barn, blir barnet plassert utenfor hjemmet – normalt i fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon.
I de fleste tilfeller er omsorgsovertakelse udiskutabelt, men det gjøres også formidable feil. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har i en rekke kjennelser kommet til at den norske stat v/barnevernet har krenket foreldres menneskerettigheter ved urettmessig omsorgsovertakelse. Staten er dømt i tallrike saker i en årrekke, men det får ingen konsekvenser verken for lovløs praksis eller for dem som forgriper seg på andres rett.
Bufdir har utstyrt etaten med politiske føringer basert på mistillit til familiene. Det er utslag av dette Strasbourg-domstolen har slått ned på. De fleste Bufdir-overgrepene kommer ikke så langt. Som avisredaktør i Haugesund ble vi i sin tid kjent med et megetsigende tilfelle. En troverdig og velansett kilde fortalte om en sak hvor en enslig mors to smågutter ble plassert i fosterhjem som følge av morens rusmisbruk og omsorgsløse levemåte. Bestemoren tilbød seg å ta barnebarna hjem til seg og la dem bo der. Bestemor var akkurat gått av med tidligpensjon, satt meget godt i det økonomisk og hadde en villa med god plass. Men barnevernet avslo å gå inn på en familiær løsning. Bestemor bekreftet historien overfor oss. Hun ønsket imidlertid ikke å stå frem offentlig, og dermed ble det ingen avissak. Familiær omsorg står i veien for Bufdirs grunnsyn. Dét er et av kjerneproblemene.
Det er noe riv rav ruskende galt med norsk barnevern, men ingen gjør noe med det. Dermed vil forsømmelsene, feiltagelsene og tragediene fortsette. Ingen blir trukket til ansvar for grov uforstand i tjenesten, selv om straffeloven har bestemmelser om dette.
Derfor vil praksis fortsette hvor barn og tenåringer forgår under offentlig «omsorg».
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!
