FNs generalsekretær Antonio Guterres taler under åpningen av COP15, FNs konferanse om biologisk mangfold i Montreal, den 6. desember 2022. Foto: Paul Chiasson / The Canadian Press via AP / NTB.

Alle har fått med seg at FN avholdt et klimatoppmøte (COP27) i november. Der vedtok man kutt i fossil energibruk via penger fra vestlige land, samtidig som bruken av fossil energi eksploderer i folkerike, fattige stater. Men ikke nok med det: I desember avholdt FN et «biomangfold-toppmøte» (COP15). Som med klimakrisen vedtok man her å bevare naturen via penger fra Vesten – samtidig som folkerike og fattige land ødelegger naturmangfoldet i sin jakt på mat, penger og velferd til raskt voksende populasjoner. Og som alltid haster det noe enormt: Alt må ordnes innen 2030, ellers ..!

Avtalen fremforhandlet under FNs biomangfoldskonferanse (COP15) ble signert av nesten 200 land den 19. desember 2022, og som alltid var de gullegrønne aktørene i ukritisk fistel: «Naturen fikk endelig sitt Parisøyeblikk!», for å sitere Ingrid Rostad, naturrådgiver i Forum for utvikling og miljø (ForUM) til NRK. Etter to uker med forhandlinger og flisespikking på overtid ble det vedtatt en avtale som skal stoppe og reversere naturtapet innen 2030. Hurra!

Etter 5000 år med eskalerende naturtap på grunn av menneskelig populasjonsvekst og spredning skal FNs grandiose naturrevolusjon gjennomføres på bare syv år (!). Også her baserer FN seg på selvbedraget om at mennesket kan kontrollere naturen, og naturen er avhengig av at vi redder naturen – selv om det er vi som truer den. Ingen aktører synes dette er det minste paradoksalt, derfor påtar jeg meg som alltid jobben å publisere en smule skepsis:

Fra klimakrise til naturkrise. Eller ja takk, begge deler.

Frem mot naturtoppmøtet la miljøorganiasjonene til side sin klimaalarmisme på grunn av iskaldt vintervær, og eskalerte heller den kommende naturalarmismen: Ifølge Verdens naturfond (WWF) er en million arter i ferd med å bli utryddet, men siden isbjørnalarmismen for ti år siden viste seg å være akkurat så løgnaktig som det ble advart om, er det ingen som vil konkrektisere artene like tydelig som før.

Det er slett ikke tilfeldig at midt i det verste klimahysteriet sveiver elitens propagandamaskineri i gang en ny fundameltal krise du skal frykte og betale for – for plastkrisen tok liksom aldri helt av som ønsket. Dessverre nektet også naturen å følge narrativet om «global oppvarming», derfor endret man propagandaen til å gjelde «klimaendringer» generelt – som om de noensinne kan forutsies, stanses eller kontrolleres.

Nå som spådommene fortsatt feiler om klimakatastrofe, klimamålene umulig kan nås, og en grusomt reell invasjonskrig tar fokuset fra målrettet miljøpropaganda, trenger eliten et nytt maktmiddel for å holde folk i lydig panikkmodus. Det er her naturkrisen kommer inn. Støre sa i sin nyttårstale 2023:

– Derfor må klima- og naturkrisen også løses av mennesker, av kunnskapen vår, teknologien og politisk handlekraft.

Plutselig ble altså naturkrisen lansert på linje med klimakrisen. Dette er ikke tilfeldig, og det vil eskalere: Det går ikke én time på tv uten at du får dette budskapet servert i diverse former i dystre ordelag, også fra kommersielle aktører i reklamepausene, som snakker følsomt om du kjære, sårbare natur, og insisterer på at de ikke lenger bryr seg om profitt og markedsandeler, men bare om natur, klima og grønn fremtid. De lyver.

Umulige målsettinger kalles «krevende, men nødvendig»

Et av hovedpunktene i forhandlingene var punktet at minst 30 prosent av hav- og landområdene skal være under bevaring eller vern innen 2030 – eller 30 innen 30 på FN-lingo. Slike fora er nemlig overfylt av friskuser i 30-åra, oppvokst på gruppearbeid og løgner om at de er unike, fantastiske og at alt er mulig – og de er gjerne barnslig glad i fengende slagord på bokstavrim, så som «Fit for 55» eller «Build Back Better». De er også besatt av «store visjoner» og «hårete mål» frakoblet all virkelighet:

– På 150 år har verden klart å bevare 15 % av landjorda, og nå skal dette dobles på syv år. Oppgaven som ligger foran oss, er svært krevende, men nødvendig, sier Anders Haug Larsen i Regnskogfondet til NRK.

«Krevende, men nødvendig» er et religiøst mantra som går igjen i alt internasjonalt samarbeid – uansett hvor umulig, latterlig, idiotisk eller frakoblet matematikk, økonomi, proporsjoner eller virkelighetens verden de «hårete målene» faktisk er. I naturavtalen er det et overordnet mål at biologisk mangfold skal brukes og forvaltes på en bærekraftig måte – hva nå enn dét måtte bety av utgifter og forsakelser, og hovedpunktene er som følger:

• Opprettholde, forbedre og gjenopprette økosystemer, inkludert stanse artsutryddelse og opprettholde genetisk mangfold.

• «Bærekraftig bruk» av biologisk mangfold – i hovedsak å sikre at arter og habitater fortsatt kan gi menneskeheten viktige tjenester som mat og rent vann.

• Sikre at fordelene med ressurser fra naturen, som medisiner som kommer fra planter, deles rettferdig og likt, samt at urfolks rettigheter beskyttes.

• Betale for, og sette inn, ressurser for å sikre biologisk mangfold. Da særlig sikre at penger og bevaringsinnsats settes inn der de trengs.

Et toppmøte med store elefanter i rommet

At naturen er under ekstremt press på grunn av menneskelig aktivitet, er det ingen som tviler på: Kina fisker verdenshavene tomme. Befolkningen i asiatiske land spiser bokstavlig talt ALT rundt seg. Populasjonsveksten i Afrika, kombinert med Kinas jakt på ressurser og matsikkerhet, rydder vekk mer og mer natur til fordel for «kulturlandskap» – og Danmark er et godt eksempel: Det finnes ikke en flekk natur igjen der.

Den største ignorerte elefanten gjennom 14 dager hektisk møteaktivitet var imidlertid menneskelig antall og populasjonsvekst: Jakten på plass, energi, mat og ressurser fra stadig mer folkerike land blir aldri nevnt som en kilde til problemene i slike fora, og det er en veldig god grunn til dét:

Skal så mange land (preget av land med ekstrem populasjonsveskst, og religiøse/kulturelle motforestillinger mot å begrense antall barnefødsler) bli enige om en avtale, er forutsetningen at det ikke er antallet mennesker som ødelegger naturen. Den eneste forutsetningen som kan aksepteres i FN-fora, er at det må være at vestlig overforbruk har skylden for naturens snarlige død, og

• ikke populasjonsveksten,

• ikke antallet mennesker på kloden som forbruker,

• ikke eliten og middelklassen i samtlige verdens land,

• ikke «det grønne skiftet», som representerer en vekst i ressursbruk, energibruk og gruvedrift som er uten sidestykke i historien, og

• i hvert fall ikke den stadig økende levestandarden i verdens mest folkerike land, som Kina og India – hvor nesten tre milliarder innbyggere har en forbruksvekst hinsides noe vi har sett før. Nei: Vesten SKAL ha skylda. Ingen andre. Ingenting annet.

Det er antallet som forbruker, som øker forbruket

Alle med litt mattekunnskaper og et snev av logikk skjønner at hvis en millliard mennesker i Vesten konsumerer litt mindre plast, drivstoff og kjøttmat, samtidig som fire milliarder fattigfolk kjøper bil, kjøleskap og begynner å spise kjøtt, så blir ikke svaret et negativt tall. Og særlig ikke når vi i 2050 er fire milliarder flere som også skal ha kjøleskap, bil og kjøtt. (Her må leserne gjerne gå inn på min hvilende politiske blogg «I det blå hjørnet» og lese artikkelen fra 2019 hvor jeg lanserte en ny beregningsmetode for ressursbruk og populasjonsvekst.)

Både FN og norske myndigheter og miljøorganisasjoner forholder seg altså til en politisk korrekt myte. Det logiske og riktige er at klodens forbruk er et matematisk resultat av antallet som forbruker. Men matematikk og fakta har ingen plass på FNs toppmøter (hvorav alle kalles COP fordi de egentlig er noen klodrianer). Akkurat som klimatoppmøtet COP27 handler naturtoppmøtet COP15 om å omfordele enda mer penger fra Vesten til folkerike stater, for hør nå her:

Naturtoppmøtet handler ikke om å bevare naturen

Vestlige land har gjort sin miljøinnsats. De er de mest naturvennlige, miljøopptatte, ryddige og rene landene i verden. De er eksempler til etterfølgelse: Vestlige land dumper ikke plastsøpla i nærmeste elv, og smogen fra fabrikkpipene er historie for 60 år siden. Ressusforvaltningen er systematisk, resirkuleringen økende og praktisk talt all teknologi som forbedrer miljøet, kommer fra Vesten. Vi er best, og blir ikke engang flere.

Populasjonsveksten i Europa og USA er riktignok blant verdens høyeste. Bare her i Norge har vi økt befolkningen med en million mennesker på noen få tiår, men dette skjer utelukkende gjennom migrasjon, særlig fra vanstyrte fattige land som Sverige, Syria og Somalia – en migrasjon som også bidrar til kraftig forbruksvekst på verdensbasis.

De vanstyrte landene i islambeltet har ikke bare egen befolkning som viktigste eksportartikkel og kilde til inntekter som sendes hjem til familie og klan, så de også kan shoppe kjøleskap og kjøtt. Disse landene mottar også både bistandspenger, klimapenger, private penger fra våre immiganter, karbonkvotepenger og regnskogpenger fra Vesten.

Det er på ingen måte nok. Målet med COP15 er ikke å sørge for at disse vanstyrte landene følger Vestens eksempel for naturvern. Målet er heller å sørge for at disse landene i tillegg skal motta naturbevaringspenger fra Vesten. Det viser krangelen om penger før avtalen ble signert:

Dysfunksjonelle land får aldri orden i eget hus, og aldri nok penger

Reuters rapporterte at Kongo var misfornøyd med de rike landenes forpliktelser om finansiering av vern i fattige land. Den kongolesiske delegasjonen insisterte på at de utviklede landene bør bidra med ressurser til landene som er under utvikling – som om ikke Kongo har mottatt mer enn nok allerede – fullstendig uten resultat.

Likevel regner det nok både på presten og på klokkeren: Alle ble enige om at man skulle mobilisere minst 200 milliarder dollar per år i finansiering til nasjonale og internasjonale tiltak for biologisk mangfold. Og som vi vet fra bistandssektoren: Pengene vil forsvinne sporløst i dype, korrupte lommer, og bare utløse krav om enda mer penger. Mens naturen vil fortsette å forsvinne.

Vesten er snart tappet for det som tappes kan av ressurser, penger, velvilje, velkommen og empati for dysfunksjonelle stater. Disse statene som hater kolonister, vantro og hvite mann, men aldri kan få nok av hvite manns vantro penger, og likevel aldri får orden på noe som helst.

FN-eliten som deltar på slike toppmøter, er broilere som er dressert til å tro at når en avtale er undertegnet, så vil endring skje. Da har man ikke forstått noenting av internasjonal politikk. Eller av naturen, for den saks skyld. Men alle var enige om at det var en fin tur.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!