Alle som glemmer historien, er dømt til å gjenoppleve den. Vår tid liker å sammenligne med fortiden og si at det vi opplever, er det verste siden annen verdenskrig, eller tilsvarende. Superlativer er det vi lever på. Men den historiske forståelsen er grunn, og man ser sjelden en grundig sammenligning. Tvert imot synes det som om vår tid er blitt ahistorisk.

To ferske krigsfilmer illustrerer poenget: Filmen «Dunkirk» var god på evakueringen, og på effekter: Bombene rystet stolradene. Men én vesentlig ting manglet: blod. Det var ingen lemlestede kropper. Ingen skrik. Sammen med filmen «1917», som handler om første verdenskrig. Dynger med døde, men ikke noe blod. Det handler om filmsensur, men viser også et antiseptisk forhold til historien.

Hvis volden var blitt vist usminket, ville filmene rykket mye nærmere. Da ville krigen i Ukraina blitt mer ubehagelig. Der dør folk, men vi ser ikke de lemlestede eller drepte.

Slik kan særlig unge fortsette å leve ubesværet av en krig som krever stadig større ofre.

Videoen er klar til å sees via Odysee, der vi nå har en egen Podcast kanal! Lag en konto på Odysee her! – Odysee vil da gi oss poeng som hjelper oss å klatre i algoritmene! Følg oss på Rumble.

Følg oss også på PodBean, iTunes og alle steder der podcasts finnes. Husk å rate oss med 5 stjerner, så flere likesinnede sannhetssøkere finner oss der!

Bestill gode bøker fra Document forlag:

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!