Justis- og beredskaps­minister Emilie Enger Mehl (Sp) (t.v.) og nestsjef i PST Hedvig Moe Øren under en presse­konferanse i regjerings­kvartalet i Oslo den 2. desember 2022. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Justisministeren og forsvars­ministeren presenterte fredag et nytt sikkerhets­senter, Nasjonalt etter­retnings- og sikkerhets­senter (NESS), som skal ta seg av «sammensatte trusler».

I praksis er det meningen at PST, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og det øvrige politiet skal samarbeide om den saken.

Sikkerhetsstaten har dermed fått nye fullmakter og et nytt akronym på samme dag. Hjelper det? Vil vi få større muligheter til å oppdage og avverge trusler?

Det er ett fundamentalt spørsmål som ikke stilles, i det minste ikke offentlig: Vet sikkerhets­tjenesten hva de ser etter? Russere med droner, ja vel. Men hva med politiets droner? De er innkjøpt fra Kina. Det tyder på en meget lav bevissthet om trusler.

Kina er en mye større trussel enn Russland, men den erkjennelsen preger hverken myndigheter eller medier. Man er tvert imot redd for å tråkke Kina på tærne.

Egne borgere er utropt til en indre fiende. Slik var det også under den kalde krigen. Kommunister ble mistenkt for å være potensielle lands­forrædere. Unntakslovene på 1950-tallet åpnet for internering, og dette var en av de store sakene da SF ble dannet. Man avslørte at stay behind-grupper dannet et hemmelig nettverk som kunne aktiveres i tilfelle invasjon. Venstresiden var ambivalent. Den ville ikke se at den selv var infiltrert av Sovjet og andre satellitter.

Oppover i 1960-årene var det flere som satte politisk overvåking på dagsordenen. Da SUF dukket opp, sier det seg selv at de tiltrakk seg oppmerksomhet fra Overvåkings­politiet. Den som snakker om «væpna revolusjon», må regne med å bli gransket.

Men utpå 1980-tallet hadde freds­dividenden blitt sterk nok til at den kalde krigen ble avblåst, og nå var det venstresiden som gikk på offensiven: Man ville «se mappa si». Styrken i dette koret var så sterk at avsløringene om sovjetiske spioner i Norge ble overdøvet. Flere slapp unna. Alf R. Jacobsen nevner flere i «Stalins svøpe». Men i dag er det dårlig med hukommelsen. «Det var så lenge siden».

Oppmerksomheten har dreid over mot høyresiden. Men her kommer vi til et stort problem for etterretnings­folkene: Forstår de fenomenet de står overfor? Blir det skutt spurv med kanoner?

Venstresiden har fått definere sin egen fiende. De har skapt det fiendebildet som passer dem. Dette gjelder i alle vestlige demokratier. Dette er den klassiske fellen som demokratiet har gått i: Noen på innsiden har overtatt definisjons­makten, og siden pressen er på samme side, går det ingen alarm som varskuer publikum.

Venstresiden har bygget en syllogisme av mange ledd som alle fører til Det tredje riket og Auschwitz. Hakekorsert henger som et damoklessverd over alle som våger å opponere mot venstresidens agenda.

I denne ligningen inngår import av fremmede med en annen kultur og hudfarge. Befolkningen sitter i en skruestikke. Hvis den så mye som mukker, er sensuren der med én gang, både den indre og den ytre, og setter vedkommende på plass.

I det som en gang var de mest liberale statene i Vesten, USA og Storbritannia, har aktivister fått et politisk våpen som de utnytter til fulle.

Folk mister jobben for bagateller. Debatt på universitetene, der free speech-bevegelsen begynte på 1960-tallet, kontrolleres av venstresiden. Så fort det kommer en fra høyresiden, dukker mobben opp. Sikkerhets­oppbudet koster skjorta for arrangørene, og flere avlyser. Universitets­ledelsen og lærerne er selv del av sensurregimet. Det er et forfall i offentlig debatt som er uten sidestykke, og det har gått fort.

Norske medier har ikke fulgt med på utviklingen i USA: I Norge er Elon Musk en trussel mot ytringsfriheten.

Den strømlinje­føring som vi ser mellom mediene, finnes også på det politiske plan. Hvorfor skulle det ikke også gjelde på sikkerhets­feltet?

Blant truslene som nevnes nå, er at utenlandske stater kunne gjøre forsøk på å påvirke norske valg. Det er som å høre et ekko av Russiagate.

Ikke noe norsk medium har kartlagt Demokratene og den dype statens sammen­svergelse mot Trump. Det er en unnfallenhet som reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt vi kan stole på det norske demokratiet.

Hvem vokter vokterne?

Kjøp julegavene fra Document!