Julian den frafalne, statue i Musée de Cluny, Paris. Foto: Ωméga / cc by-sa 2.0 / Flickr.
Kan noe verk av Henrik Ibsen kalles hovedverket? Hans internasjonale berømmelse beror på rekken av samtidsdramaer, ikke på et enkelt av dem. Ibsen selv omtalte konsekvent «Kejser og Galilæer» (1873) som sitt hovedverk. Det er et kjempemessig dobbeltdrama i 10 akter, praktisk talt umulig å oppføre, lettlest er det heller ikke. Med de spenstige vers i «Brand» og «Peer Gynt» bidro Ibsen til å skape moderne norsk, men her er det prosa fra 1870-årene, som i dag virker svært gammelmodig. I lange partier tynges teksten av pratsomhet. Ikke desto mindre er dette verket nøkkelen til vår største dramatikers tankeverden. Ikke overraskende hersker der alvoret.
«Kejser og Galilæer» har undertittelen «et verdenshistorisk skuespil», intet mindre. Det er dekning for så store ord, for temaet er strid mellom hedenskap og kristendom. I sentrum står Julian «den frafalne». Det er en historisk skikkelse, romersk keiser i knapt to år midt på 300-tallet, beryktet for å ta avstand fra kristendommen og søke å gjenopplive den gamle gudekulten. Det skjer noen år etter Konstantins omvendelse (Julian er hans nevø) og noen år før Theodosios gjør kristendom til romersk statsreligion. Julian mislykkes med sitt reaksjonære program. Dette og enkelte andre historiske fakta er basis for Ibsens drama, som naturligvis skaper sitt eget Julian-portrett. Hvorfor så sterk interesse for denne historiske taper, som Ibsen gir trekk som så sterkt berører ham selv?
Første akt viser et keiserlig hoff preget av dypt moralsk forfall. De kristne er blitt mektige og skryter av å drepe hedninger, dessuten anklager de hverandre for avvik fra den rette lære. Åpningsscenen formidles overbevisende et miljø gjennomsyret mistenksomhet. Tradisjonen for morderiske intriger i de herskende kretser er ikke brutt med kristne keisere. Nå hersker Konstantios II, Julians fetter, som på vei til makten har myrdet Julians far og flere andre medlemmer av familien. Julian er en av de nærmeste tronarvinger. Den morderiske Konstantios er hjemsøkt av sin samvittighet og frykter at Julian vil ta hevn. Julian på sin side frykter også for sitt liv. Det kan ikke bli annet enn angst og mistenksomhet. I dette miljøet har unge fyrst Julian lært kristendommen å kjenne, bare av denne grunn er frafallet forståelig. Dessuten Julian er en intellektuell med interesse for førkristen filosofi, men i første akt gjelder det å tilbakevise slike tanker. Ibsen introduserer oss straks for hans fatale svakhet, som er personlig forfengelighet.
Dramaet følger fyrstens vei til Athen og senere til makten i stor detalj, som det er unødvendig å gå inn på her. Som keiser begynner Julian med en politikk for reform og toleranse. Religionsfrihet skal herske. Samtidig regner han med at egen omvendelse til den gamle kult vil overbevise folket om at «galilæerne» – dramaets betegnelse for de kristne – er på villspor med sin lidende frelser. Kristendommen fremstilles i dramaet som en lidelseskult. Hvor mye bedre er ikke skjønnheten og gleden i de greske guders verden!
Jo nærmere keiser Julian kommer nederlaget desto mer tyrannisk blir han. Han åpner for blodig forfølgelse av de kristne, som blir desto mer standhaftige. En gruppe kristne ungdommer har ødelagt et Venus-tempel. Julian vil benåde dem om de bare sier at de angrer, men ungdommene velger døden. For keiseren er det ufattelig at disse fanatikere nekter å anerkjenne en vakker og frodig fromhet, men holder fast på sin uhyggelige dødskult. Med undring og fortvilelse innser han at forfølgelser styrker de kristne mens de gamle guder går undergangen i møte. Ibsens Julian har store menneskelige svakheter. Hans forfengelighet gjør ham mottakelig for hoffsnokenes smiger og hans selvhøytidelige og hyppige henvisninger til egne skrifter, som skal bevise at Bibelen tar feil, gjør ham etter hvert latterlig.
Den historiske Julian gjorde en innsats på mange «politikkområder». Senere keisere var alle kristne (i navnet), men de opprettholdt flere av Julians forordninger om skoler og universiteter. Han bidro vesentlig til biblioteket i Alexandria. Stor respekt vises jødene, som anerkjennes for å fastholde sin gamle tro tross alle prøvelser. Det er forståelig, siden nettopp den gamle tro skal gjeninnsettes i riket. Julian falt i et felttog mot perserne, det mest omfattende som ble iverksatt av noen romersk keiser. Ibsen lar ham bli drept av kristen soldat i egen armé – for soldaten er Julian blitt dyret i Åpenbaringen.
Den reaksjonære idealist og verdenshistoriske taper fremstilles mest troverdig når han lengter etter et liv i lys og glede, skjønnhet og harmoni. Hans store svakheter kaller til slutt på medlidenhet. Gode kristne får de siste ord. Basilios fra Cæsarea – en historisk person, helgen i den ortodokse kirke – erklærer at den døde Julian må forstås som et «herligt, sønderbrudt Herrens redskab». Det må bety et redskap til å rense og styrke den tro som i første akt er gjennomsyret av maktmisbruk og moralsk forfall. Hans søster Makrina, som har pleiet den døende keiser med kjærlig omsorg, tilføyer noen ord som tilsier at tankens grense er nådd. «O, broder, lad os ikke tænke denne afgrund til bunds.»
Ibsen bekrefter at han med «Kejser og Galilæer» uttrykker sin etterspurte «positive verdensanskuelse». Det er hva han ville. Budskapet synes klart: Kristendommen hevder seg seirende mot forsøk på å erstatte den med skjønnhetsdyrkende kult – en tendens i Europa i siste halvdel av 1800-tallet. Det er mulig å se denne forkynnelsen som verkets konklusjon, men det er umulig å se bort fra et innslag som spiller en stor og hittil uomtalt rolle.
Det er læren om «det tredje riket». Et beryktet uttrykk som intet har å gjøre med naziregimet. Ideen om det tredje riket har tvert om kristen opprinnelse, nemlig i «tusenårsriket», omtalt i Johannes Åpenbaring (20:1–6). Skriftstedet har vært basis for kristen historiefilosofi, først hos middelalderteologen Joachim av Fiore (d.1202), som utviklet en tanke om historiens tre riker. Det gamle testamente står for det første rike, som er Faderens, Det nye for det andre, som er Sønnens, mens det tredje, tusenårsriket, vil være den Hellige ånds. Ifølge Åpenbaringen er Satan uten makt i tusenårsriket, så først da vil menneskene leve i kjærlighet og frihet. Denne utopi har inspirert flere troende radikalere i ettertid, men for kirken er den et kjetteri. Den gir Helligånden, treenighetens tredje person, primat over Faderen og Sønnen.
Det tredje riket i «Kejser og Galilæer» avviker klarere fra kristen teologi, for der er dette rike en syntese av hedenskap og kristendom. Ibsen hadde et visst kjennskap til Hegels filosofi, og har sikkert støtt på ideer som appellerte til hans sterke sans for motsigelser. Verdenshistorien fører til fremskritt ifølge Hegel, men ikke harmonisk, derimot i negasjoner, enhver tese frembringer en antitese – slik Ibsen fremstiller forholdet mellom gresk visdom og kristendom. Det tredje rike skal være syntesen. For Hegel som for Joachim betyr fremskritt mer omfattende og dypere frihet.
I Ibsens verk fremføres læren om det tredje riket av «mystikeren Maximos». Athens hedenske filosofer avviser ham som en bedrager, og Julians kristne venner avskyr ham. Alle rundt Julian advarer, men den unge fyrsten er uimotståelig tiltrukket av en mann som kaller på ånder og lover tilgang til den ultimate visdom. Gjennom denne skikkelsen lar Ibsen sin spekulative tilbøyelig få fritt utløp. Ikke i noe annet Ibsen-verk får abstrakte formuleringer så stort spillerom som her. Det Maximos forkynner, er kort sagt at sannheten ligger i en forening av Kunnskapens tre (gresk visdom) og Korsets tre (kristendom). Det er Julians oppgave å iverksette enheten. En annen formel er Pan i Logos, Logos i Pan – Pan er symbolet for den hedenske naturfromhet mens Logos er Ordet, den guddommelig åpenbaring som står himmelhøyt over naturen. Skaperens ord lar seg ikke forstå ut fra skaperverket. Men nå skal disse forenes i en ny tidsalder, det tredje riket.
Dette kan ha vært Ibsens forhåpning, hans «positive verdensanskuelse». Det er jo en velkjent tanke at Vestens kultur har sine røtter i Athen og Jerusalem, og man kan formulere det humanistisk og moderne: Vi må arbeide for en kultur der omsorg for naturen og sans for dens skjønnhet, går hånd i hånd med moralske prinsipper som ikke lar seg utlede av den biologiske, nådeløse kamp for tilværelsen – prinsipper fra en høyere instans, menneskets moralske fornuft, som er inspirert av kristen moral. For moderne humanisme er utenkelig uten kristne impulser. Et slikt «tredje rike» er gjenkjennelig og alt annet enn mystisk.
Men det blir både-og, ikke en enhet. Virkelig enhet gjør det nødvendig å overvinne «Galilæerens» ord om å gi keiseren hva keiserens er, Gud hva Guds er. Julian innser det, og kjenner seg med det samme kallet til krig mot perserne! Slik understrekes en sammenheng mellom grensesprengende visjon og undergang.
Tanken om det tredje riket har i dramaet som entydig konsekvens å styrke Julians fatale forfengelighet. Han ledes til å oppfatte seg selv som keisergud og verdenshistorisk forsoner, en selvforståelse som effektivt undergraves av hans brutale forfølgelse av de kristne. Maximos oppgir til slutt troen på Julian som den kommende gudekeiser. Han blir i stedet sett som en tredje fornekter – etter Kain og Judas. Det er forenlig med synet på Julian som et «Herrens redskap».
Dikteren har lagt mye av seg selv i Julian og hans forhåpninger. Fremfor alt merkes Ibsens møte med syden, det solrike, livsglade Italia, idealisert og opplevd som en veldig befrielse fra det mørke, pietistiske Norden. Julian er en soldyrker. Ibsen er til stede som seg selv når Julian utdyper sitt frafall:
Fornam jeg legemets søde lyst imod dette eller hint, så skræmte forsagelsens fyrste mig med sit: afdø her for at leve hisset! – Det menneskelige er bleven ulovligt efter den dag, da seeren fra Galilæa tog verdensstyret. At leve er med ham bleven at dø. At elske og at hade, det er at synde. Har han da forvandlet menneskets kød og blod? Eller er ikke det jordbundne menneske blevet ved at være, hvad det var? Vor sunde inderste sjæl rejser sig imod dette – og dog skal vi ville tvert imod vor egen vilje! Vi skal, skal, skal!
Siden «Kejser og Galilæer» er hovedverket, overrasker det ikke at Julian-motiver vender tilbake i flere samtidsdramaer, alltid når det drømmes om et friere, vakrere, lykkeligere liv. I «Rosmersholm» har en forfinet idealist brutt med den kristne tro og vil arbeide for at alle de ennå forknytte blir frie og glade åndsmennesker. Hans fortrengte syndsbevissthet vekkes til live, og det ender med selvmord. Også den skjønnhetshungrende Hedda Gabler velger døden. I hvert verk finnes en egenartet konstellasjon av ideer og mennesker, men en overspent idealisme medvirker alltid til undergang. Frigjøring fra en klam og trykkende verden mislykkes – grandiost.
Julian sier også: «Den, som engang har været under ham – jeg tror aldrig han kommer helt løs.» Nærmere Henrik Ibsen selv kommer vi neppe noe annet sted i hans verker. I kristendom er det tale om frigjøring fra synd. Ved syndsbekjennelse gis håp om Guds nåde. Hos Ibsen derimot vil en «skranten samvittighet» sperre for livsgleden. Igjen og igjen merkes hos denne store dikter en lengsel etter glede.
Julian maktet ikke oppgaven, men en frigjørende syntese av poesi, kunst, filosofi og religion kan vel være mulig en gang i fremtiden? Hva med hippiene, eller New Age, eller drømmen om en verden uten menneskelig forurensning? Et ibsensk blikk på senere tiders idealistisk motkultur kan ikke tenkes som annet enn borende kritisk. Det er slående riktig at bare en hammer ses på hans gravstøtte.
En forsonlig utgang finnes i enkelte sene skuespill, fremfor alt i «Fruen fra havet». Nøkkelen til forsoning er den personlige frihet, henlagt til den intime, familiære sfære. Det er slutt på verdenshistoriske vyer. På denne tiden forventet publikum av dikterne et tydelig budskap, gjerne en moralsk belæring. Bjørnson, Kielland og Lie var forståelige, Ibsen mye vanskeligere å begripe. Kanskje har han i «Fruen fra havet» gått inn for å klargjøre budskapet, og det er blitt et velkjent uttrykk: «Frihet under ansvar».
I en søknad om statsstipend skrev Ibsen at han ville lære nordmennene å tenke stort. Intensjonen er merkbar i «Kejser og Galilæer». Senere så dikteren sitt kall i å spørre, ikke forkynne. Ett spørsmål som reises ved hovedverket forblir særlig aktuelt: Hvordan tenke stort uten å drive inn i nye, tilsynelatende mer beskjedne former for storhetsvanvidd?
