For nesten hundre år siden var Norsk Hydros generaldirektør Axel Aubert allerede skeptisk til krafteksport, med god grunn (ukjent fotograf). Til høyre fra Tafjord kraftselskaps bygging av en strømmast på omtrent samme tid (foto: NVE / cc by-sa 2.0 / Wikimedia Commons).

Kraftbransjen har alltid vært seg selv nok: Som de fleste andre produsenter ønsker de å tjene mest mulig på produktet sitt til lavest mulige kostnader, uansett om eierne er private eller offentlige. Men høye priser avhenger av to faktorer: 1. at man produserer noe folk trenger, og 2: at markedet er så stort at varen alltid er etterspurt. Derfor har kraftbransjen alltid ønsket å utvide markedet for norsk vannkraft med overføringskabler, det er godt dokumentert.

Overføringskabler til utlandet er nemlig ikke noe nytt, og det er heller ikke advarslene mot dem: I min nye bok «Et varslet energisjokk» spoler jeg helt tilbake til verdenskraftkonferansen i Berlin i 1930, en tid da debatten om krafteksport fra Norge til Europa hadde pågått i over ti år. Da som nå var kraftbransjen og Europa-kåte politikere sterke pådrivere for salg av norsk vannkraft. Det er nemlig ingenting som kan måle seg med vannkraftens stabilitet og miljøvennlighet, og det gjør den til en svært ettertraktet vare. Hvis man altså kan eksportere den til så store markeder at etterspørselen og prisene stiger.

Kraftbransjen med ønske om dyrere strøm i hundre år

Den lave produksjonsprisen gjør vannkraft-varen til en grullgruve hvis man kan utvide markedet til noe større enn det lille pottittlandet vårt. Mangelen på overføringskabler ledet til en situasjon hvor strøm kostet typisk 30 øre pr. kilowattime i tiår etter tiår her i Norge. Denne «energinasjonalismen» begrenset profitten for kraftbransjen, og var til stor irritasjon for denne. Men det førte også til at Norge var konkurransedyktig på kraftkrevende prosessindustri, som igjen førte til hundre år med økonomisk oppsving og rikdom, arbeidsplasser og velferd over hele vårt lange land med sin spredte bosetning. Mangelen på overføringskabler skadet altså kraftbransjen, men gagnet hele samfunnet.

Kraftbransjen kamuflerer sin egen grådighet ved å hevde at de nye ACER-overføringskablene er anlagt for å garantere forsyningssikkerheten vår – og de viser til overføringskablene fra 1960-tallet som bevis. Dette er ikke sant. Kraftkablene fra 1960-tallet ble ganske riktig anlagt for å styrke forsyningssikkerheten, men det var ren nasjonal egeninteresse: Det er meningsløst å overføre strøm fra sør til nord i Norge, og omvendt, på grunn av avstanden. Energitapet blir enormt, og tidligere har det heller ikke vært teknisk mulig før likestrømskablene ble tatt i bruk.

Å bruke disse tidligere forsyningssikkerhets-kablene som bevis for at ACER skal «sikre strømforsyningen» vår, er altså en sleip løgn basert på publikums uvitenhet. At Norge trenger enormt mye mer kraft og fornybart, er også blank løgn: Den er basert på at man kunstig blåser opp fremtidens kraftbehov gjennom «elektrifisering» av hele vårt energibehov, og statlig støtte til subsidiert «tulleindustri» som vindparker, karbonfangst, batterifabrikker, kryptogruver og datasentre – basert på tullete «klimamål» som ingen land i verden vil klare å innfri.

Enhver endring av Norges unike kraftsystem måtte ende i priseksplosjon

Strøm er ikke en normal handelsvare. Uten nok stabil og billig strøm finnes det ikke noe moderne samfunn. Strøm kan heller ikke kjøpes billig på salg for å lagres i en kanne for å brukes når man trenger den – slik man faktisk kan med diesel og bensin. Strøm må brukes samtidig som den lages. Likevel insisterte globalistene på å gjøre strøm til en normal handelsvare gjennom verdens mest liberale energilov i 1990 – og som alltid var det FrP som gikk i bresjen for privatiseringen, siden dét angivelig gjør alt billigere.

Men strøm kunne ikke gjøres billigere enn i Norge. Den var så billig som den kunne bli. Vi har hatt vannkraft nok i 500 år, og vi har faktisk vannkraft nok for de neste 500 år … hvis vi er litt forsiktige. Norge trenger ikke kjernekraft, vindkraft, overføringskabler eller apper som gir deg lavere strømpris. Alt er bullshit. Alt var nedbetalt, driftssikkert og fungerte perfekt, og man trengte bare forsette med samme forsiktige nasjonale energipolitikk for å opprettholde kraftkrevende industri og arbeidsplasser, og legge til rette for mer av det.

Enhver endring av det norske kraftsystemet ville medføre priseksplosjon, og dumme politikere uten fnugg av realfaglig eller økonomisk peiling på hva de holdt på med, gjorde akkurat det kraftselgerne ba dem om. Så kom den internasjonale vindkraftindustrien til Norge, og de samme dumme politikerne gjorde akkurat som også disse lobbyistene sa, fordi de var grepet av klimapanikk. Resultatet ble doblet strømregning på grunn av «nettleie». Noen må nemlig betale for byggingen av vindkrafta vi ikke trenger. Advarslene var mange og tydelige, men vi kritikere ble oversett og satt på gangen av politikerne, fordi kraftlobbyistene sa at dét var lurt.

Advarselen fra 1930: Høy strømpris gagner kraftprodusenter, men ødelegger jobbmarkedet

ACER-debatten var symptomatisk for hvordan kraftbransjen og EU styrer politikerne som styrer Norge. Det var i praksis ingen debatt rundt EUs tredje energipakke, for beslutningene var tatt på bakrommet lenge før vedtaket ble gjort. Folk kunne tidoblet protestene uten at det hadde gjort den minste forskjell. Det var en rigget boksekamp, og norske strømkunder var sjanseløse.

Kaptialkreftenes pengejag, prestisjejag og korrupsjon er en ekstremt farlig og potent blanding når du mikser det med politisk dumskap, kunnskapsløshet og selvhøytidelig sjælgodhet – og nettopp dét fant kynikerne i kraft- og vindkraftbransjen plenty av i Stortinget: Der sitter det representanter som ikke kan forklare hvordan en billig brødrister fungerer, men likevel mener de seg kompetente til å vedta fremtidens smarte energisystem. Tygg på den!

I stedet for å høre på kritikerne som var satt på gangen, hørte Stortinget på lobbyist-«ekspertene» og deres bestillingsforskere – for tegnet i tiden er å ikke bruke huet, men heller overlate til «eksperter« å tenke for deg. Slik fikk vi ACER og vindturbiner i norsk natur. Avgjørende for profitt-kuppet var også panikken og hastverket som klimahysteriet avstedkommer. Vi må gjøre det, og vi må gjøre det fort, for å redde planeten.

Panikk er som kjent verdens beste styringsmodell (ironivarsel), og den hindrer at tvil sniker seg inn i loopen. Dermed fikk kraftbransjen endelig alt de har pekt på siden 1930:

En 100 år gammel drøm om overføringskabler og et europeisk kraftmarked 

På verdenskraftkonferansen i Berlin i 1930 (!) ble krafteksport-spørsmålet tatt opp av tidligere statsråd og generaldirektør i NVE (!!) advokat Birger Stuevold-Hansen, rådgivende ingeniør Johan Kinck og direktør Albert Norstrand, Akers elektrisitetsverk. «Norge som Mellemeuropas kraftverk» (!!!) var overskriften på Tidens Tegns reportasje fra konferansen i Berlin. Lyder det kjent? Nettopp – det er første versjon av klimaargumentet «Norge som Europas batteri».

Den norske gruppen hadde lagt frem en plan for overføring av 750 MW norsk kraft til Tyskland, altså godt over ti ganger den effekt som ifølge den gamle planen skulle stilles til disposisjon for Danmark. På samme konferanse la den tyske ingeniøren Oscar Olivin frem en «gigantisk Europa-plan» (!!!!) hvor kraftoverføringen fra Norge hadde en «bred plass» i et europeisk kraftmarked. Høres det også kjent ut?

Det er fordi det er nøyaktig samme plan som for «fremtidens smartnett», som EU har forsøkt å konstruere. Der skal ingen land i Europa ha ansvar for egen nasjonal kraftforsyning uansett nasjonale forutsetninger, og overgangen til «fornybart» skal innen 2050 ikke bare overta for kull- og kjernekraft, den skal også overta energiforsyningen fra gass, kull, olje, diesel og bensin – og dét, kjære lesere, er ikke fysisk, matematisk eller økonomisk mulig. Det er derfor det er energikrise i Europa.

Likevel tror regjeringen og Stortinget på løgnen fra vindbaronene, for igjen: Stortingsrepresentanter kan ikke forklare hvordan en billig brødrister virker, og kan heller ikke matte. Regnestykket går ikke opp. Og derfor hverken kan eller vil Finansdepartementet redegjøre for hvor mye «grønn energiomstilling» egentlig skal koste. De kan nemlig matte, og vet at hvis dette regnestykket slipper ut i offentligheten, ville klimaøkonomien kollapse før du fikk sagt «Lehman Brothers børsboble». Risikovurderinger og konstnadsberegninger er kjemisk renset ut av offentlige utredninger og rapporter, og ingen subsidierte medier vil snakke om det. Det er ikke tilfeldig.

Advarselen fra 1930: Mer samfunnslønnsomt å beholde kraften her enn å øke prisene

På Berlin-konferansen vakte det en smule oppsikt at generaldirektør Axel Aubert i Hydro innledet diskusjonen med et kritisk innlegg. (Kritiske røster mot «store visjoner» har nemlig aldri vært populære.) Aubert kunne nemlig realfag og matte, og påpekte først at det ikke fantes teknologi for å overføre slike mengder strøm. Den teknologien kom 60–70 år senere med likestrømskabler.

Aubert ønsket også å starte med et forsøksanlegg for å se om prosjektet var realistisk. Det ville være «av større interesse enn det fremlagte kjempeprosjekt, hvis beregningsgrunnlag i mange punkter må ansees meget usikkert». Dette kan det jo være verdt å merke seg når det kommer til dagens vedtatte hurtig-elektrifisering av hele samfunnet med «energiomstilling» basert på sol, vind, batterier og hydrogen:

«Energiomstillingen» til Merkel, Erna og Jonas har aldri blitt forsøkt i liten skala for å teste ut funksjon, kostnader og levetid. Aldri. Eksperimentet blir i stedet forsøkt ekspress-gjennomført over hele Europa på en gang. Fordi klima. Et forsøksprosjekt ville nemlig avsløre at dette er umulig, og at det vil ødelegge vestlige samfunn og økonomien deres – og det ville begrenset bobleøkonomien som er blåst opp. Nå vil energieksperimentet i stedet kollapse for hele Europa i en kjempeboble, men det spiller ingen rolle for profitørene. De tjener mye mer på et kjempeprosjekt enn på et forsøksprosjekt. See?

Den viktigste usikkerheten var etter Auberts mening om Norge var villig til å eksportere energien sin, og hvilke konsesjonsbetingelser som ville knyttes til et slikt prosjekt. Aubert mente det ville være mer hensiktsmessig å bruke kraften i Norge: Antall direkte beskjeftigede personer i den elektrokjemiske industrien i 1930 var 17 personer pr. 1000 kW pr. år – mens tallet på personer som i alt fikk sitt levebrød fra denne industrien, var 45 personer pr 1000 kW pr. år. Dette var 22 ganger flere ved eventuelle krafteksportstasjoner, så han oppsummerte det slik:

«Strømeksport gir kraftselskapene høyere inntekter, men samfunnet få arbeidsplasser. Å beholde strømmen selv gir strømselskapene lavere inntekter, men samfunnet vesentlig flere arbeidsplasser, og det tjener samfunnet mye mer på.»

Stortingspolitikere lokkes til EU – i stedet for at de lokker EU-bedrifter til Norge

Aubert mente også at mottakerlandet ville opparbeide en slik avhengighet av den norske kraften at det «… kun vil være helt teoretisk tenkbart at leieforholdet blir bragt til opphør». Hvor rett han fikk i dette, ser vi 92 år senere med Støre-regjeringens reaksjon på forslagene fra Alternativ energikommisjon (AEK), og jeg siterer statssekretær Andreas Bjelland Eriksen (Ap) i Olje- og energidepartementet:

– Denne kommisjonen vil tilbake til en virkelighet som ikke lenger finnes.

De som måtte tro at Støre og Solberg noensinne vil løsrive seg fra EUs overnasjonalitet, FNs «bærekraftmål» og klimapolitikk, samt WEFs private planøkonomiske revolusjon, uansett hvor katastrofalt disse samfunnseksperimentene utvikler seg, har ikke skjønt noen ting av det føydale kuppet som foregår i samfunnet vårt – og det er jo ikke så rart, hvis man bare leser Aftenposten og følger NRK. Da blir uvitenhet en dyd.

Da tror man på at «energikrisen» ikke henger sammen med rekken av kriser som har rammet EU siden år 2000, at den kom overraskende, at den skyldes Putin, og at Støre, Solberg og resten av EU-politikerne på Stortinget skal redde sine landsmenn fra nedsmeltingen som vil komme. Det kommer ikke til å skje. Støre og Solberg er kjøpt og betalt av EU og WEF. De kan ikke snu. De er ikke dine venner, og de jobber ikke for deg.

Dette er lett å bevise: Enhver med litt regneferdigheter og ærlighet finner fort ut at det er bedre for samfunnet at Stortinget sier kom hit med fabrikken og arbeidsplassene dine hvis du vil ha billig vannkraft, i stedet for å si her har du strømmen vår til høye priser, som de gjør i dag. Det første tjener samfunnet enormt på. Det siste tjener bare noen få personer enormt på. Men Stortinget holder fast ved det sistnevnte.

Ikke hør på hva de sier. Se på hva de gjør. Da først skjønner du hvem som bestemmer over dem som bestemmer i Norge.