Hans Memling (ca. 1433–1494), detalj fra altertavle med evangelisten Johannes på Patmos. Memling-samlingen, Oud Sint-Janshospitaal, Brugge. Utsnitt av foto fra Web Gallery of Art (se det hele her).

⁹ Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. ¹⁰ På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun. ¹¹ Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» […]

¹ Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. ² Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ³ Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.

⁴ Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»
⁵ Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Johannes’ åpenbaring 1, 9–11; 21, 1–5

I dag markerer vi Allehelgensdag. Det er en dag hvor vi minnes de som har gått bort. Minnemarkeringer for de døde er blant de eldste kristne skikkene. Tidligere var det martyrene, de som ble drept for sin kristentro, som ble minnet. Senere oppsto behovet for en minnedag for alle de navnløse kristne som døde. I dag minner vi alle som har gått foran oss. Vi kjenner på både savn, sorg og takknemlighet.

Det handler om en dyp respekt for mennesker som ofte måtte leve under betingelser vi knapt orker å tenke på, men som allikevel uttrykte stor takknemlighet for livet og hva Gud hadde gjort for dem. Samtidig som de forstod hva de ikke kunne gjøre noe med. Vi har derfor alltid vært forsiktige med å kritisere dem for deres manglende oppgjør med strukturell ulikhet.

I dag er det blitt mer populært å kritisere historien. Det er et fenomen vi ser stadig mer av i for eksempel norsk skole. Lærebøker i historie brukes som redskaper for å skape en moralsk overlegenhet hos elevene. Budskapet er enkelt: Vi er de beste i klassen, uansett historisk epoke. Samtidig som man ikke redd for å ta avstand fra kristen tro og troen på en skaper. Evolusjonen løftes opp og fram som den eneste gyldige forklaring på vår eksistens og evne til moralsk tenkning.

Det er noe som ikke henger sammen. Og det slår meg: Vi kan ikke tillate oss å kritisere historien uten at vi samtidig tror på noen historiske absolutter. Skal vi kritisere fortidens overgrep, må de vi kritiserer kjenne den samme moralloven som vi.

For hvis vi aksepterer den etiske evolusjonen, kan vi ikke si til en slavedriver at slaveriet tilhører en annen tid. Han kan nemlig like lett svare at jo, det er på hans tid slaveriet hører hjemme. Så lenge våre vurderinger ikke kan kobles til en eviggyldig norm, vil alle kunne si at det er nettopp deres evolusjonære klokke som gjelder. Men det er ikke det som skjer, snarere tvert imot. Selv BLMs angrep på historiske monumenter forankres i troen på en allmenn og evig morallov. Ja, man fremstilte fortidens overgrep så dagsaktuelt at selv kriminelle handlinger ble forsvart.

Her i Norge fikk vi et eksempel på dette historiske snobberiet da regjeringen i sommer feiret 50 år med frihet for homofile, og den ba om tilgivelse overfor alle de som ble dømt for den tids lovgivning. Ingen spurte om hvorfor datidens politikere vedtok de lovene som man nå ba om tilgivelse for. For hvis man virkelig tror på evolusjonen, bør man være forsiktig med å anklage historien med utgangspunkt i vår tids normer. Har man ingen absolutt sannhet å dømme etter, kan man ikke dømme andre enn seg selv.

Det vanligste argumentet vi får høre, er at «vi har kommet så langt», eller om andre: «Har de ikke kommet lenger?». Ingen stiller spørsmål om hvor vår egen endestasjon er, hvor vi vil, og hvorfor vi ikke kan bevege oss fram dit omgående. Det er ingen progressive som våger å vurdere hvordan framtiden vil dømme oss. Selv liker de å be historiens ofre om tilgivelse på vegne av overgriperne, og sole seg i glansen av sin egen selvrettferdighet. Det er som de ikke ser at med den dommen de selv dømmer med, skal de selv bli dømt.

For dersom historien har en betydning, hvis våre forfedres slit og innsats for seg selv og andre, eller deres kriminelle handlinger, skal belønnes eller kritiseres, er det vanskelig å gjøre det andre steder enn i en jødisk-kristen virkelighetsforståelse. Der finner vi en Gud som i kjærlighet har gitt mennesket en fri vilje og tro på en objektiv moral uavhengig av tid og rom, en Gud som møter mennesket med nåde og tilgivelse, som vet at mennesket er svakt og faller. Derfor skal vi ikke hovere overfor mennesker som levde under helt andre forhold enn oss selv. Og hva nytter det å hate historien? Fortidens feil møtes best å konsentrere seg om å gjøre det rette.

Det er mange som kritiserer antikkens kristne for at de ikke tok et oppgjør med slaveriet. De oppfatter Paulus ord til slavene som en aksept for slaveriet. Men da glemmer de hvor revolusjonerende hans budskap til slaveeieren var. Slaveeieren fikk beskjed om å behandle slaven som en bror, og ved nattverdbordet knelte de sammen. Slaven fikk altså samme menneskeverd som eieren, noe som var uhørt i den antikke verden. Men Paulus angrep ikke slaveriet som institusjon. Han forstod åpenbart at samfunnet ikke var klar for et slikt oppgjør.

Så, hva bør vi ta med oss inn i en ny uke? En smule ydmykhet overfor fortiden skader ingen. Vi er alle summen av våre forfedres valg og egne beslutninger. Tradisjonene bærer oss videre, og noen av oss har mer å være takknemlige for enn andre. Og uansett hvilken bakgrunn vi har: En dag skal Gud gjøre alt sammen nytt.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!