Kong Charles tar imot Rishi Sunak i Buckingham Palace den 25. oktober 2022. Foto: Aaron Chown / Pool via AP / NTB.

¹⁸ Hvem er en Gud som du,
som tar bort skyld og tilgir synd
for resten av sitt eget folk?
Han holder ikke evig fast på vreden,
for han vil gjerne vise miskunn.
¹⁹ Herren skal igjen
vise barmhjertighet mot oss
og trå våre misgjerninger under fot.
Du skal kaste alle våre synder
ned i havets dyp.

Mikas bok 7, 18–19

I dag er det siste søndag i oktober, og i kirkeåret er den blitt det vi kaller bots- og bønnedag. Det er mange ulike tradisjoner knyttet til dagen, men felles er at Guds kirke på jord kommer sammen for å gjøre bot og for å be. Noen steder praktiseres også ulike former for allment skriftemål.

Det er ikke så populært lenger å si at vi må gjøre bot for våre synder. Det er heller ikke så vanlig å snakke om synd som det en gang var. Vi har glemt at det var en kristen forståelse av synd som var med på å legge grunnlaget for vår kristne sivilisasjon, at vi har en personlig Gud som elsker mennesket, som ikke tåler synd og som ga oss et oppdrag om å være jordens lys og salt. Men selv om mye av den tradisjonelle oppfattelsen av synd er borte, og troen på Gud forvitrer, er mange av oss fortsatt opptatt av å bekjempe det vi mener er ondskap, det som er galt.

I Storbritannia har de fått ny statsminister, Rishi Sunak. Han er hindu, og jeg har ikke sett noen problematisere det. Vebjørn Selbekk i avisen Dagen mener det er positivt at en hindu kan bli britisk statsminister. Det kan godt være. Men hva med hinduismen? Hva vil skje dersom hinduismen får påvirke et lands politikk, slik kristendommen har gjort det i over 1000 år i Storbritannia? Vil en hindu markere en bots- og bønnedag?

Hinduismen er det vi kaller en panteistisk religion. Det vil si at det skapte er en del av gud. Verden er ikke forskjellig fra gud, men en del av guds enhet, noe som er en del av hinduismens særpreg. Vi snakker om verdensaltet, der alt forenes. Men denne enheten gjør noe med muligheten til å ta avstand fra noe, til å si at noe er galt som vi bør kjempe mot.

Hinduismen presenterer i motsetning til kristen tro et upersonlig opphav. Det er den åndelige motsetning til naturalismen. Brahman er alt, den absolutte eksistens og ytterste virkelighet.

Som i alle religioner er det er ulike tradisjoner også innenfor hinduismen. For noen er vår verden kun en illusjon, ettersom den guddommelige enhet er den eneste virkelige, andre mener at vår virkelighet er forenet med en guddommelig enhet. Uansett tradisjon får en panteistisk virkelighetsforståelse store konsekvenser for synet på mennesket.

For det første betyr denne virkelighetsforståelsen at mennesket som person oppløses. Når alt er ett, forsvinner all individualitet. Jeg-et er ikke individuelt, men er identisk med den ytterste virkelighet, og målet for mennesket er å bli oppløst i den upersonlige, altomfattende virkelighet.

For det andre innebærer den at frihet for mennesket ikke er frihet til å velge eller til å la være. I hinduismen er sann frihet – frihet fra individualitet. Lenger bort fra kristen tro er det knapt mulig å komme. Som G.K. Chesterton skriver:

Kjærlighet ønsker personlighet, derfor ønsker kjærlighet atskillelse. Det er en instinktiv glede i kristendommen over at Gud har slått universet i småstykker, for hvert enkelt av stykkene er levende. De foretrekker rent instinktmessig å si «Elsk hverandre, små barn» fremfor å oppfordre en stor, ruvende person til å elske seg selv … I kristendommen er mennesket blitt kastet ut av det guddommelige sentrum for at det skal kunne elske nettopp den sentrale kraft.

Den tredje konsekvensen av en hinduistisk virkelighetsforståelse er at dersom alt er gud, betyr det at alt er ett, og dermed må alt det vi forstår som motsetninger, smelte sammen og alle kategorier oppløses. Fra et vestlig politisk perspektiv er dette revolusjonerende, samtidig som det er et fundamentalt angrep på vår kristne tro og sivilisasjon. Som Zen-mesteren Yun-Men sier:

Hvis du vil ha den nakne sannhet, bry deg ikke om rett eller galt. Konflikten mellom rett og galt er en sinnets sykdom.

I hinduismen finnes det dermed ingen norm for godt og ondt. «Problemet» er snarere slik at vi kaller noe for ondskap. Ondskapen har ingen eksistens, den er i hinduistisk virkelighet en tankefeil. Som den svenske teologen Stefan Gustavsson skriver om hinduistisk virkelighetsforståelse: «Det vi feilaktig kaller ondt, er like mye en del av helheten som det vi kaller godt».

Det er derfor meningsløst å snakke om objektive standarder knyttet til moral og menneskeverd i hinduismen. Dens guder finnes nemlig i alt, og den gir ikke et teologisk grunnlag for en kamp mot urettferdighet eller ondskap. Hvert menneske får nemlig den skjebne det fortjener av gjerninger i tidligere liv.

Det er derfor en religiøs grunn til at samfunn bygget på hinduismen er likegyldige til menneskers lidelse og blir statiske. Hinduismens kjennetegn er ikke kampen mot ondskap eller et ønske om å forandre verden, deres mål er jo å bli befridd fra den.

Det gir derfor ingen mening i hinduismen med en bots- og bønnedag. Den utadvendte kristendommen, med en klar relasjon mellom Gud og det selvstendige mennesket, gir den troende en motivasjon til moralsk aktivitet og politisk reformarbeid. Vi mener at noe er å foretrekke fremfor noe annet. For panteisten er alle alternativer like gode. Det er ingenting å be om tilgivelse for. Det er bare et tegn på sinnets sykdom. Panteismens svar på det ondes problem er å oppløse begrepene godt og ondt, samtidig som vi får beskjed om å leve i en verden der alt er likeverdig.

Vi vet ikke hva resultatet vil bli for Storbritannia med en hinduistisk statsminister. Men det er ikke gitt at Rishi Sunak vil kjempe for de idealene som har gitt oss vår sivilisasjon. Hans tro står som vi har sett i en diametral motsetning til kristen tro, og den motsetningen skal vi ta på alvor.

Vi har bedt om et multikulturelt samfunn, og vi får det. Men jeg vet ikke om de ansvarlige forstår hva det egentlig innebærer.