Velgerne flykter fra regjeringspartiene, men få søker tilflukt i Fremskrittspartiet.
Ifølge siste meningsmåling, Norfakta for Nationen og Klassekampen, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet til sammen tapt bortimot 14 prosentpoengs oppslutning siden stortingsvalget i fjor høst. Høyre har på dette året løftet seg med 10 prosentenheter fra 20 til 30 prosent av velgerne, mens Fremskrittspartiet nesten står på stedet hvil med en vekst på mellom ett og to prosentpoeng.
Velgerne er på vandring, men vandringsmønstret er slik at stimen av velgere går Fremskrittspartiet forbi. Mange frustrerte regjeringsrødgrønne velgere fra i fjor søker seg til SV og Rødt, men de aller fleste foretrekker Høyre. FrP-veksten er meget beskjeden.
Hvorfor er Fremskrittspartiet et attraktivt alternativ bare for hver 10. nordmann? Svar: Partiet eksponerer ikke lenger en politikk som treffer velgerne hjemme. Partiet oppfanger ikke lenger hovedstrømmen av velgerne – slik partiet gjorde for en del år siden. Ved stortingsvalget i 2005 ble FrP støttet av 22,1 prosent av velgerne, noe som steg til 22,9 prosent i 2009. Ved senere valg falt oppslutningen noe, men partiet fikk 16,3 prosents tilslutning i 2013 og 15,2 prosent i 2017. I fjor ble det bare 11,6 prosent ved stortingsvalget.
Følsomhet overfor det som rørte seg blant folk, var lenge partiets styrke. Carl I. Hagen hadde en fingerspissfølelse og en politisk fornemmende teft som en må tilbake til Per Bortens og Einar Gerhardsens tid for å finne maken til. Hagen forsto sin samtid og ga velgerne svar som svært mange festet lit til. Selv om Siv Jensen ikke hadde en tilsvarende politisk nese, gikk det bra med partiet også i hennes tid.
Nå er det annerledes, og her har partiet bare seg selv å takke. Partiet fremstår ikke som alternativ til noe som helst.
Jo, forresten: FrP er et alternativ til ansvarlig finanspolitikk. I en tid hvor regjeringens pengebruk sprenger alle rekorder og statsbudsjettet stiger til nye rekordhøyder, mener FrP at det brukes for lite offentlige penger.
På møtet i landsstyret i helgen tok partileder Sylvi Listhaug til orde for å bruke enda mer oljepenger. Hun spurte retorisk om når det er behov for å øke bidraget fra Oljefondets avkastning – hvis ikke nå.
Slik kan en tillate seg å spørre når en lever i nuet og tidsperspektivet er frem til neste meningsmåling. Prisstigningen på årsbasis var i september nær 7 prosent. Å pøse enda mer penger inn i økonomien i en slik situasjon, er å gi ny næring til økt prisstigning. Og for å stagge prisveksten, vil Norges Bank bli nødt til å øke styringsrenten ytterligere. Stortinget har med FrPs støtte gitt sentralbanken i oppdrag å holde den årlige prisveksten på 2 prosent over tid.
Når finanspolitikken er slapp, må det strammes til i pengepolitikken. Det er en sannhet om ikke fra tidenes morgen, så i alle fall i moderne tid. Høy prisstigning og høy rente gjør oss alle fattigere. Inflasjonen skaper usikkerhet for investeringer og næringslivets fornyelse – og skaper dermed utrygghet for sysselsettingen og den økonomiske utviklingen.
Fremskrittspartiet har av og til forfektet en nasjonal og «Norge først»-holdning. I så måte fikk partiet servert en lissepasning da det i forrige uke ble kjent at Statskog med statskassens hjelp kjøper AS Meraker Brug – en av landets største eiendommer, som med sine 1,3 millioner mål er tre ganger Oslo kommunes areal.
Her kunne Sylvi Listhaug ha sagt at det er flott at en slik eiendom bevares på norske hender og at en i stedet for å få utenlandske eiere, nå sikrer norsk eierskap, får en forvaltning som ivaretar lokale interesser, videreselger interessante deler av skogen til lokale skogeiere og sikrer allmennhetens tilgang til jakt, fiske og friluftsopplevelser.
Sylvi Listhaug tok ikke poenget. Hun begynte å mase om «vanvittig pengebruk». Hun forstår ikke forskjellen på en kostnad og en investering. Oljeutvinning betyr at en naturressurs omgjøres til finanskapital. I Meråker transformeres finanskapital til en investering. Listhaug er historieløs og har ikke forstått at offentlig eierskap til naturressurser har vært en hovedlinje i norsk politikk i snart 120 år. Det var nettopp av slike hensyn at folk i to omganger sa nei til EF/EU. Nordmenn foretrekker å være herre i eget hus.
FrP er sterkt medansvarlig for dagens strømpriser ved som regjeringsmedlem å være med på å legge råderetten over norsk elkraft i fremmede hender. Nå fortsetter partiet sin antinasjonale hovedlinje.
Norge trenger et parti som stiller det norske folks nasjonale interesser i forgrunnen, men det virker ikke som Fremskrittspartiet i så måte tar mål av seg til å aksle ledertrøyen.
Partiet lar sitt eget vekstpotensial forbli ubenyttet og gjør seg i grunnen overflødig.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!
