Norge gir 43 milliarder kroner i bistand i år, men mange frykter allikevel at vår nasjon vil rammes av et dårlig navn og rykte, siden bistanden ikke når det uforståelige målet på én prosent av BNP.

Statlig bistand er intet annet enn ran av norske husholdninger som virker å få ranerne (de norske politikerne) til å føle seg som gode mennesker. Men er man egentlig spesielt god fordi man deler ut andre folks penger?

Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men en repetisjon passer i dagens økonomiske krisesituasjon, hvor fattigdom er en reell trussel for mange europeere.

Bistand har blitt flittig diskutert i flere år, og kritikken mot ulike former for bistandsfeil dukker opp jevnlig.

Noen ganger går kritikken på at man sponser afrikanske ledere som ønsker seg nytt privatfly. Andre fokuserer på at bistandsmidler går til dømte palestinske terrorister eller deres familier. For et par år siden ble det kjent at Norge gir bistand til verdens største eller nest største økonomi, Kina.

Vi har kastet utallige millioner av kroner inn i det gjennomkorrupte landet Somalia. Men i 2014 skrev Aftenposten at mer enn halvparten av denne bistanden havnet hos norske konsulenter.

Å lese gjennom bistandsbudsjettet er smertefullt. Godt over 4000 prosjekter får støtte.

Den norske staten har gitt bistand til 116 ulike land. Vi støtter judo i Zambia og merkelige prosjekter overalt. Terje Rød-Larsen får dekket luksuslivet sitt blant annet ved tildeling av 130 millioner kroner i bistandsmidler.

Norske politiske partier blir også avsett med bistandspenger, skrev Nettavisen.

I 2018 fikk Senterpartiet rundt 190.000 kroner, KrFU fikk sammen med Unge Høyre og Unge Venstre rundt 350.000 kroner, AUF fikk 630.000 kroner, mens Høyre sentralt fikk rundt 280.000 kroner.

Selv et Afghanistan kontrollert av Taliban får bistand. Allikevel skriker norske politikere: Mer! Mer!

40 milliarder er ikke nok: KrF refser bistandskutt i statsbudsjettet

Det er et bunnløst sluk. Og det har ikke noen påviselig positiv effekt, bortsett fra alle arbeidsplassene vi skaper i Norge gjennom diverse NGO-er, «ikke-statlige» organisasjoner som så å si kun får sine midler fra staten.

Nettavisen oppsummerte i 2020 den hodeløse pengebruken slik:

• Umulig å se resultatene av pengene
• Det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater
• UD følger ikke Norads råd
• Vi vet ikke hvor mye penger som går til administrasjon
• Liten åpenhet

Dette var noen av konklusjonene Riksrevisjonen kom frem til i fjor sommer da de så på deler av norsk bistand.

Samtidig viser undersøkelser at bare 8 prosent av bistanden kommer frem til de fattigste landene. Resten av den bistandsmessige næringskjeden tar 92 prosent. Dette kan rett og slett ikke fortsette.

«Hvis vi ser på bistanden per innbygger, er nordmenn med god margin de i verden som gir mest», skrev Christian Tybring-Gjedde i Bistandsaktuelt.

«Likevel er hver eneste høring på Stortinget om utviklingspolitikk en lang klagesang om alle de gode formål som ikke får penger, eller som ikke får nok penger.»

Kjapt regnet koster bistanden en famile som min, med to voksne og to barn, 32.000 kroner i året.

MDG ønsker å doble bistandskravet til to prosent, hvor halvparten skal brukes på såkalt klimabistand. Da snakker vi om nærmere 70.000 kroner i året for en familie med to barn.

I sitt innlegg krever Tybring-Gjedde et sterkere resultatfokus på bistanden. Jeg ser annerledes på dette spørsmålet. Min mening er at statlig bistand bør avskaffes. Bistand og veldedige tiltak rettet mot utlandet bør være opp til private bedrifter og skattebetalere.

I en økonomisk utrygg verden må den statlige sløsingen reduseres. Våre politikere er så dårlige matematikere at de ikke har forstått at det fins noe som heter minus. De kjenner bare til begrepet pluss. Så det er vel lite håp om at de følger dette rådet:

Avskaff alle former for bilateral bistand, legg ned hele departementet.

Samtidig avskaffer man absolutt all støtte til de utallige ikke-statlige organisasjonene (NGO-er), som ledes av direktører med millionlønninger, betalt av våre skattepenger. Disse bullshit-jobbene kan vi fint klare oss uten. Hvilke nordmenn trenger egentlig folk som Jan Egeland? Han har brukt hele livet på å bistå utlendinger og skjelle ut oss umenneskelige nordmenn, og regningen har havnet hos norske skattebetalere.

Hvis Jan Egeland i sin skinnhellighet fortalte meg hvor ond jeg var som ikke ønsket å fylle opp mine barns land med én, tre eller ti millioner flyktninger fra Afrika, kunne jeg akseptert dette. Jeg kunne argumentert imot, vi kunne prøvd en dialog, en debatt. Jeg kunne valgt å støtte hans organisasjon, eller ikke.

Men det blir vanskeligere når det faktisk er jeg (og andre skattebetalere) som forsørger denne gallionsfiguren. Våre politiske ledere tvinger oss til å lønne Egeland med millionbeløp, mens han jobber iherdig for å ødelegge våre barns framtid.

Bistandsdepartementet kan legges ned. Norge blir ikke et dårligere land av den grunn.

I en tidsalder som er overfylt av kriser, kan vi ikke tolerere en stat som sløser bort pengene våre på ren dydsposering. Det burde ikke være vanskelig å finne bedre måter å bruke over 40 milliarder kroner. Hva med å gi norske arbeidere kraftige skattelettelser?

Det finnes ikke noe moralsk høyverdig i å stjele penger fra noen (skattebetalere) for å gi dem bort til andre (bistandsmottagere), og deretter fremheve seg som en god person (husker du Knut Arild Hareide?). Det er på sitt beste komplett amoralsk, ofte de facto umoralsk.

Et samlet politisk miljø lot seg sjokkere over at Statoil/Equinor har rotet vekk 200 milliarder i USA. Men Solberg-regjeringen hadde i perioden 2013–19 gitt bort 280 milliarder av våre skattepenger i bistand. Det dreier det seg om en samlet sum på 52.000 kroner per innbygger, et svimlende beløp.

Familiene burde selv få velge hvordan de vil bruke disse pengene. Mange nordmenn liker veldedighet, selv undertegnede liker veldedighet, så lenge den er effektiv, målrettet og ikke minst frivillig.

Personlig ville jeg nok ikke gitt mine veldedige midler til palestinske terrorister eller Kina. Afrikanske presidenter hadde heller ikke fått noen hjelp fra meg.

Men jeg er overbevist om at man som privatpersoner ville valgt bedre løsninger enn hva de statlige myndighetene gjør.

Å lese gjennom bistandsbudsjettet er en sjokkerende opplevelse. Over 4500 ulike prosjekter får bistandsmidler. Effekten er som nevnt umulig å spore. Brasil er vel kanskje det verste eksemplet.

En slik tvangsmessig sløsing av skattebetalernes midler burde faktisk føre til etterforskning.

Men i første omgang tar jeg til takke med at bistand fjernes fra statsbudsjettet. Eventuelt kan vi følge i Finlands fotspor. De gir bort litt over en milliard kroner årlig i bistand.

Mitt forslag er at vi setter av 10 milliarder til et nødhjelpsfond som skal brukes til hjelp etter naturkatastrofer. Så kan vi fylle opp fondet med en milliard årlig, i tillegg til det privatpersoner eller bedrifter ønsker å donere.

Såpass kunne selv en motvillig skattebetaler som meg tolerere.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!