FNs Høykommissær vil at Europa dobler sitt mottak av kvoteflyktninger neste år sammenlignet med 2022. Dette i en tid da inflasjon, stagnasjon og resesjon står for døren i Europa. Hvor blir det av de rike araberlandenes hjertevarme?
FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) oppfordrer EUs medlemsland til å ta imot 40.000 flyktninger fra leirer utenfor Europa neste år, melder svenske Ekot.
Det dobler nesten årets mål på 23.000, og man spør seg «når er nok nok?» for denne importen av flyktninger fra fremmedkulturelle land til et Vest-Europa der vi i altfor liten grad har klart å integrere de millionene som allerede har ankommet.
Les også: IMF: Det verste er ennå i vente
Stanses ikke ved grensene
Hittil i år har medlemslandene i EU tatt imot i underkant av 8000 såkalte kvoteflyktninger, og interessen for å ha et mål om flere neste år, er kjølig.
Det er kanskje ikke så merkelig, i og med at det flommer på med migranter til Europa. Andre påståtte flyktninger, og ikke minst familiegjenforening, gjør at sekkeposten «innvandrere» samlet sett dreier seg om flere hundre tusen personer fra ikke-vestlige land.
Migrasjonen til f.eks. Østerrike har økt med 195 prosent så langt i år, og det er snakk om illegal innvandring fra Afghanistan, Syria, flere land i Midtøsten og Afrika. Ved utgangen av august i år var det kommet 57.000 asylsøknader i Østerrike, et land med rundt ni millioner mennesker.
Tallene inkluderer ikke de 85.000 menneskene som er flyktet fra Ukraina og som Østerrike gir beskyttelse. Den største gruppen er afghanere, med 12.000, fulgt av syrere, med 10.000. Det er kommet 15.000 indere og tunisiere, men det er mindre sannsynlig at deres asylsøknader vil bli innvilget.
Østerrike, Ungarn, Serbia og Slovakia ser seg nødt til iverksette egne løsninger for grensebeskyttelse, i og med at EU forholder seg passive.
Les mer: – Flere og flere EU-land er misfornøyd med migrasjonspolitikken
Rett spørsmålet til de rike araberlandene
En overføringsflyktning, også kalt kvoteflyktning eller FN-flyktning, er en flyktning som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt eller få opphold i det landet han eller hun oppholder seg i som flyktning, og som derfor blir overført til et tredje land. Overføringsflyktninger skiller seg fra asylsøkere ved at de har fått saken sin behandlet og blitt anerkjent som flyktning av FNs Høykommissær for flyktninger allerede før de kommer til sitt endelige land.
Det er altså det overnasjonale organet FN som tar stilling til hvem som skal kunne få status som kvoteflyktning. Fristen for å varsle FN om hvor mange kvoteflyktninger EU-landene er forberedt på å ta imot neste år, gikk ut sist fredag, og foreløpig har få svart, ifølge Sveriges Radio.
Derfor har FNs Høykommissær nå forlenget fristen. Helt enøyd ser UNHCR til det vestlige Europa, med rimelig fete sosiale løsninger på endestasjonen, mens det østlige Europa og rike araberland i liten grad er mottakere.
Antallet EU-land som mottar kvoteflyktninger, er halvert fra 20 til 10 de siste fem årene, skriver Ekot. De østlige landene i Europa har en svak økonomi og mener de ikke har noe å tilby flyktninger. Dessuten spørs det hvor mange flyktninger som er interessert i bosette seg i et land med dårlig økonomi og der de ikke er velkomne. Det samme kanskje for araberlandene, der de ulike muslimske retningene ikke ønsker å bistå.
Ifølge de europeiske landene, som nøler med å øke antallet kvoteflyktninger, skyldes dette i hovedsak koronapandemien, evakueringen fra Afghanistan og flyktningkrisen i Ukraina.
De tre argumentene ser plausible nok ut i massevis, men det ser ikke ut til at argumentet vi har forsøkt å hente inn fremmedkulturelle til Europa i flere tiår nå, men har ikke klart å integrere disse og har påført våre egne land enorme kostnader økonomisk og kulturelt er politisk korrekt nok til å sies i det offentlige rom, selv om det er mye av sannheten.
Men igjen:
Hvor blir det av flyktningmottakene i rike araberland, rike afrikanske land eller velstående Kina, for den saks skyld?
Hvorfor skal alltid Europa svare for all verdens nød? Er det fordi vi tradisjonelt er så fordømt naive?
Les også: Angela Merkel får Nansenprisen for å ha sluppet inn over en million migranter
Hjelp i nærområdet
Det å hjelpe folk på flukt, hvis det er den egentlige meningen, kan være å inngå avtaler med tredjeland, slik Danmark og Storbritannia har gjort i Rwanda. Da sendes et signal om at de reelle flyktningene tas hånd om i Rwanda, mens tilstrømningen av migranter stoppes.
Men det evige spørsmålet er:
Hvis det er et ekte ønske om å hjelpe folk på flukt i et mye, mye større antall enn per i dag, hvorfor jobber ikke Høykommissæren mer med å legge til rette for leire og institusjoner langt nærmere de landene det flyktes fra enn hva som gjøres nå?
Prisen per person vil, om man f.eks. har et flyktningmottak i Jordan for flyktninger fra Syria og andre land i Midtøsten, være marginal sammenlignet med å hente en person til Europa. Det betyr sikkerhet, mat, medisiner og tak over hodet for mange, mange flere enn å hente hit noen av de titalls millioner som er i bevegelse på kloden av diverse årsaker.
Nå er det dét å si at nettopp Jordan har tatt imot mange på flukt og sliter med å håndtere dette. Jordan har møtt altfor liten vilje i FN og EU til å bistå økonomisk eller med mannskap. Slike forhold inspirerer ikke til regional innsats rundt flyktninghåndteringen.
Det er mulig at FNs Høykommissær for flyktninger trenger å bli hvisket i øret at det må en nytenkning til i flyktninghåndteringen, og kanskje spesielt nå, når mange europeiske land, USA og andre står overfor stagnasjon, inflasjon, renteøkning og mulig massearbeidsledighet.
Men hvem skal forestå denne «ørehviskingen»?
Mest sannsynlig sier EUs ledelse ingen verdens ting denne gangen heller. EU-landene er som et knippe sprikende staur hva angår håndteringen av alle dem som kommer seg lovlig eller ulovlig inn i Europa fra ikke-vestlige land.
Joe Biden har lovet seg bort før valget i 2020 og har mer enn nok med å holde seg selv og landet sitt på bena, og rævedilterne Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, som begge jobber for at Norge, med drøyt fem millioner innbyggere, skal være en humanitær stormakt globalt, kommer heller ikke til å si noe.
Det er kort og godt for politisk ukorrekt og ubehagelig å si sannheten, nemlig at dagens «innvandrings- og flyktningpolitikk er ubrukelig og må stanses».
Følgelig står de som virkelig er på flukt og trenger hjelp, i limbo, og Høykommissæren jobber videre i eksakt samme spor som gjennom de siste fire tiårene, og Europas allerede anstrengte situasjon knyttet til krig, energi og stagnasjon vil ytterligere bli forverret inntil noen tydeliggjør at det å importere titusener fremmedkulturelle til Vesten årlig, ikke er en holdbar politikk.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!