Regjeringens forslag til statsbudsjett er enda et eksempel på at staten beskytter seg selv. En søkkrik stat blir enda rikere, mens familier og næringsliv får det vanskeligere.
Når finansminister Trygve Slagsvold Vedum snakker om «fellesskapet», mener han staten. Han forteller at når staten drar inn 4 milliarder kroner i økte skatter fra havbruksnæringen, så er det til fordel for «fellesskapet».
Men stat og fellesskap er ikke det samme. Staten lever sitt eget selvopptatte liv. Frankrikes kong Ludvig XIV – også kalt Solkongen – uttalte «L’État c’est moi», staten – det er meg. Og staten i Vedums øyne er tilsvarende: Staten – det er sentralmakten i Oslo.
Leserne kan være bombesikre på at fattigfolk i by og bygd, nødstelte mennesker i hjelpeorganisasjonenes matutdelingskøer og familier som må sløyfe dagens middag – de vil ikke se snurten av milliardene fra laksenæringen. Staten har helt andre hensikter.
Folk og næringsliv skal skatte mer, men hvem skal skape mer? Det spørsmålet lar regjeringen stå åpent. Havbruksskatten har allerede fått svært negativ virkning. Havbruksselskap kansellerer kjøp av nye konsesjoner. Veksten blir borte. Investeringer i nye smoltanlegg og slakterier legges på is. Cermaq, en stor havbruksaktør, forteller at så godt som alt overskudd går til investeringer i ny produksjonsvekst i Nord-Norge. Dette viser grunnproblemet i regjeringens næringspolitikk: Såkornet spises av staten.
La oss ta et eksempel: En gris som slakes, gir mat en stund. Men hvis grisen i stedet settes i avl, vil det gi folk mat i det uendelige. Selv om Slagsvold Vedum er bonde, forstår han det ikke. Han er nemlig kornbonde og driver ikke med husdyrbruk.
Regjeringen overser at det viktigste av alle fellesskap – det er familien. De fleste familier får det trangere neste år. Beskjedne skattelettelser for familier flest på noen få kroner dagen er for lengst oppspist av prisstigning langt ut over nøkterne lønnstillegg. Og så kommer renteoppgang og ikke-kompensert strømpris i tillegg.
NHOs medlemsundersøkelser viser et langt mindre optimistisk bilde av næringslivets situasjon og fremtidsutsikter enn det glansbildet som regjeringen tegner. LO og NHO er enige om at regjeringens anslag for prisveksten er helt urealistisk lav. De to hovedorganisasjonene har også langt høyere tall for arbeidsledigheten. Den økonomiske veksten anslås av NHO og LO til å bli langt lavere enn regjeringens anslag.
Kjernen i sosialdemokratisk politikk ble en gang formulert som «Å skape og dele». Det er historie nå. Regjeringen er opptatt av fordeling, men mindre av verdiskaping. Arbeiderpartiets suksess i etterkrigsårene besto ikke i omfordeling. Felles velstand ble skapt ved økt produksjon, økonomisk vekst og at flere hender kom i produktivt arbeid.
Et stramt budsjett blir ikke stramt når offentlig sektor spares for innsparinger. Det er alle andre som skal vise nøkternhet, bare ikke det offentlige selv. Hele det økonomiske opplegget består i en gigantisk overføring av verdier fra næringsliv og folk flest til en stadig mer grisk stat. Staten burde gå foran i å skjære vekk utvekster på statsbudsjettet og vise nøkternhet. I stedet hever finansministeren pekefingeren mot folket og næringslivet. Statens sløseri med klimapolitikk og uproduktivt byråkrati kan fortsette.
Og når regjeringen er nødt til å lene seg på SV for å få budsjettflertall i Stortinget, vil mørke skyer på næringslivets og folkets himmel garantert bli enda mer dystre og skremmende. Tunge byrder vil bli enda mer tyngende.
På skolen lærte vi at staten er til for folket. Nå er det motsatt og rollene snudd. Folkets hovedoppgave er nå blitt å skaffe griske makthavere nok penger.
Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!
