Anti-hijab-revolusjonen i Iran har gått inn i sin tredje uke. De spontane protestene som startet etter at 22 år gamle Mahsa Amini ble slått i hjel av iransk politi 16. september, har nå spredt seg til de fleste av Irans 31 provinser. Tusenvis av demonstranter er arrestert og ifølge menneskerettighetsorganisasjoner har 130 mennesker mistet livet under demonstrasjonene mot regjeringens hijab-tvang.

Siden den islamske revolusjonen i 1979 har iranske kvinner blitt tvunget til å dekke til håret når de er utendørs, men de siste årene har flere og flere kvinner begynt å trosse loven ved å bruke hijab stadig løsere. Amini var på besøk i Teheran da hun ble arrestert 13. september av det spesielle sedelighetspolitiet etter å ha brukt hijaben «på feil måte». Noen dager senere ble Mahsa Amini ført til sykehus, hvor hun døde på grunn av alvorlige hodetraumer.

Den unge kvinnens død ser ut til å ha vært gnisten som antente kruttønnen, og fikk det iranske folk til for alvor å ta opp kampen mot det religiøse diktaturet. Folket protesterer mot hijab-tvangen, men også mot regimets andre undertrykkelse av folket, og bilder av unge kvinner og menn som protesterer mot den islamske republikken og dens maktorgan Revolusjonsgarden (IRGC), spres via sosiale medier.

Til tross for volden mot demonstrantene, viser de ingen tegn til å gi opp, og at folket utgjør en reell trussel mot de religiøse lederne blir tydeliggjort av at Irans øverste leder, Ali Khamenei, mandag sa at han gir sin fulle støtte til sikkerhetsstyrkene som konfronterer det protesterende folket. Han advarte også om at det kan være behov for enda tøffere tiltak fra politiets side for å få kontroll over situasjonen.

Med andre ord: Irans kvinner og menn kjemper for sin frihet akkurat nå, og de gjør det med livet som innsats. Styrken og besluttsomheten kommer fra kunnskapen om at dette er deres sjanse til endring – hvis de gir opp nå, er sjansen tapt. Så er det år, kanskje tiår, til neste gang. Hvis det er en neste gang, altså.

Privatpersoner over hele verden ser ut til å ha forstått, og demonstrasjoner til støtte for befolkningen i Iran har funnet sted rundt om i Europa, blant annet i Oslo og Stockholm. Interessen fra politisk side ser imidlertid ut til å være kjøligere. Man skulle tro at politikere i landene i den vestlige, demokratiske verden, med sine feministiske og sekulære idealer, ville konkurrere om å forkjempe det iranske folkets kamp mot religiøs tvang. Men slik er det ikke. Danmarks utenriksminister Jeppe Kofod krevde mandag at EU innfører sanksjoner mot Iran, men bortsett fra noen spredte diplomatiske protester har det ellers vært «business as usual».

Samtidig som omverdenen nå kan se verdens første feministiske revolusjon finne sted i Iran, kan vi derfor slå fast at Irans undertrykkelse av befolkningen så langt ikke har engasjert våre politikere nevneverdig. Til tross for at hundretusenvis av eksil-iranere nå bor i våre skandinaviske land, har diskusjonene som har berørt Iran nesten utelukkende dreid seg om geopolitiske spørsmål om atomvåpen – ikke menneskerettigheter.

Selv undertrykkelsen av Irans kvinner og jenter har ikke engasjert våre feministiske politikere. De har i stedet drevet aktivt med å avfeie og relativisere undertrykkelse. Hvem husker for eksempel ikke da en svensk delegasjon besøkte Teheran i 2017 for å signere en handelsavtale med Iran, og alle de deltakende kvinnene fra den svenske delegasjonen – inkludert daværende handelsminister Ann Linde – møtte opp iført noe som så ut som hijab?  Kvinnene i den feministiske regjeringen trengte ikke dekke året, men valgte likevel å gjøre det. av «respekt for kulturen». De møtte sterk kritikk fra blant annet den iranske journalisten og menneskerettighetsaktivisten Masih Alinejad.

Les mer: Svenske statsråder underkaster seg islam – og får skarp kritikk

Siden Mahsa Aminis død har Alinejad delt informasjon, bilder, videoer og nyheter om protestene gjennom sine sosiale kontoer, der Instagram-kontoen alene har mer enn åtte millioner følgere. I et intervju med Politikkollen mener Alinejad at det nå er på tide for Ann Linde og andre politikere å be om unnskyldning for hvordan de muliggjorde kvinneundertrykkelse i Iran ved å relativisere hijaben, som hun mener er det iranske folkets ekvivalent til Berlinmuren.

– Klarer vi å rive ned denne Berlinmuren [hijaben], vil den islamske republikken [Iran] ikke eksistere, sier Masih Alinejad.

Det Alinejad sier er at dersom hijab-tvangen faller, vil det islamistiske regimet også falle. Det er et sterkt utsagn som viser både viktigheten av hijab som et undertrykkende symbol, og det iranske folks lengsel etter en tilværelse fri fra religiøs totalitarisme. Men det er samtidig et utsagn som peker mot oss i Vesten. Hvis vi mener alvor med frihet, likhet og demokrati, er det på høy tid å oppdatere vår holdning til Iran og støtte kampen til det iranske folket gjennom vidtrekkende sanksjoner mot landet, dets religiøse ledelse og nøkkelpersonene som muliggjør og støtter undertrykkelsen av Irans folk.

Så: We talk the talk – but do we walk the walk ? Kanskje er det opp til oss å kreve av våre politikere at de beviser det de sier de står for nå. Holder alle disse vakre ordene om demokrati, frihet og kvinners rettigheter noe for dem – eller ikke? Hvor er sanksjonene mot Irans mullaher? Klokka tikker. Folket i Iran sliter akkurat nå.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!