Så kom altså ikke «strømkrisen» bare overraskende på deg, meg og norske stortingspolitikere, men også kraftprodusentene. Nå vil kraftprodusentene ha statlig hjelp for å redde seg unna konkurs.

Hvorfor er kraftprodusentene i trøbbel, når strømprisene er høyere enn noen gang tidligere? Svaret ligger i det finansielle kraftmarkedet: Markedet hvor aktørene vedder på hva strømmen skal koste i fremtiden.

I Sverige og Finland blas det opp milliarder for å redde kraftselskapene, og også her i Norge trues det med at kraftmarkedet skal kollapse hvis ikke kraftselskapene får sugd til seg fra statskassa.

Norge og Sverige vil ha felles innsatsgruppe for kraftmarkedet

Frykten er at hvis den norske staten (deg og meg) lar være å stille opp med milliarder i garantier, så vil trøbbel i det finansielle kraftmarkedet kunne føre til en ny finanskrise og «en industrikrise av historiske dimensjoner».

Og ja: Akkurat når du ikke trodde det kunne bli verre, så ble det plutselig det – og det er hjemme-alene-festen kraftselskapene har fått lov til å drive på med, støttet og tilrettelagt fra Stortinget, som nå slår ut for fullt.

«Strømmarkedet har tjent oss godt,» heter det fra de som suger til seg, og da snakker vi om norske kraftkommuner og Staten. Når det går dårlig, så skal de altså ha statlig garanti.

Mon tro om det er fra Oljefondet, eller de allerede ekstremt mange strøm-milliardene Staten og kommunene har sopt inn fra innbyggere og næringsliv, som vil dekke opp kraftselskapene – dersom garantiene faktisk må innfris?

Tapte veddemål må medføre nasjonalisering
Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor kraftselskapene vedder seg bort til mulig konkurs på det finansielle kraftmarkedet. For deg som ønsker å fordype deg i dette, kan du ta en kikk på i denne saken fra E24.

Det som imidlertid synes helt klart er at skattebetalerne skal redde kraftprodusentene, som i all hovedsak eies av stat og kommuner. Det fosser inn penger i kassen fra de ekstreme strømprisene norske forbrukere må betale, men pengene veddes bort i et et forsøk på å få større forutsigbarhet og risiko.

Det enkle svaret bør være:
Norge dropper å la kraftprodusentene få økonomisk støtte, kjøper konkursboet og nasjonaliserer det hele.

Dernest melder vi oss ut av EØS og Acer etc, og kjører vårt eget løp.

Og til alle skeptikere:
Er det noen som tror at EU-land blir så forbanna på et norsk krav om egen EU-avtale/kansellering av EØS-avtalen at de takker nei til kortreist gass og olje + eventuell strømeksport herfra i den situasjonen de befinner seg i akkurat nå, og vil fortsette å befinne seg i de neste 5-10 årene?

Med en nasjonalisering får vi tilbake det gamle systemet, der markedsliberalistene i liten grad var rådende, og der man utvekslet strøm tvers over landet (Norge) om nødvendig, når det var kraftmangel et sted og overskudd et annet sted.

Det var ikke prisene på tysk gass med voldsomme CO2-avgifter som regulerte prisen på ren, norsk vannkraft før i tiden, og slik kan det bli igjen. Vi er selvforsynt med strøm her i landet, og den «forsyningssikkerheten» norske politikere hevder vi trenger fra vindmøller i Tyskland og England, via de to, fete nye kablene åpnet av Erna Solberg, er nærmest ikke-eksisterende.
Det er vi som sender strøm ut i all hovedsak og vi importerer høye strømpriser.

Får vi noe til overs etter en slik intern utveksling i Norge av strøm kan vi selge strømmen utad til en høyere pris «passende for EU-land og Storbritannia som har ødelagt egen stabilitet i kraftmarkedet».

Solidaritet med Europa koster oss nordmenn dyrt. Joda, de skal fortsatt få kjøpe gass, olje og strøm fra Norge vi ikke trenger selv, men ikke på dagens vilkår, der vi tømmer oss for vannkraft forårsaket av griskhet i kraftbransjen og dårlig politisk håndverk i inn- og utland.

Solidaritet med Norge krever åpenbart mye mer av dagens stortingspolitikere, og dersom de hadde hatt ambisjoner om å bidra med noe for landet vårt på kort og lang sikt – f.eks. med hensyn til energi og potensiell energimangel – ville de lagt seg i selen for å få til ovennevnte.

Dessuten ville de ha kuttet ut galskapen om å elektrifisere plattformene og bygge ned, fjord, fjell og hav med vindmøller, og helt til sist satt et endelig punktum for at «Norge skal være Europas grønne batteri».

Selvfølgelig skal europeiske bedrifter og andre få etablere seg i Norge, der vi ville ha fått fabelaktig lave strømpriser innenlands med ovennevnte tiltak, og det ville bragt oss mange, mange nye arbeidsplasser og bidratt til å forhindre konkurser, arbeidsledighet og utflagging.

Men slik tenker ikke norske politikere på Stortinget, som aldri tar et skikkelig oppgjør med tidligere tiders energitabber, samler et flertall på Stortinget og kaster på båten alt som skader norske husholdningers og bedrifters økonomi.

Strøm er infrastruktur
Av det ene bildet her kan du se at Fremskrittspartiets tidligere olje – og energiminister Tord Lien strødde om seg med visdomsord, da han i sin tid bidro til å selge inn kraftkablene til hhv Tyskland og England. Teksten er fra Teknisk Ukeblad i 2013.

Lien, som er herostratisk berømt selv i eget parti for disse utspillene, sa at de nye utenlandskablene som ble åpnet i 2021 var et viktig virkemiddel for å få høye nok strømpriser til at det ble lønnsomt å bygge ut fornybar energi her i landet.

• For det første: Lien var aldri opptatt av av atomkraft eller geotermisk energi. Han forstod kanskje ikke kapasiteten i slikt?
• For det andre: Fornybar energi i form av vindkraft er «godt utprøvd» i f.eks. Tyskland uten hell. Det samme med solceller, og selv om Lien må ha kunnet se og høre at tyskerne bygde ned sin kull- og atomkraft og satset mer på det som viser seg å være feilslått russisk gass, selv etter invasjonen av Krim i 2014, ønsket Fremskrittspartiets olje- og energiminister mer av den samme dårlige tyske medisinen for Norge.
• For det tredje: Strøm er infrastruktur. Man trenger ikke høye nok strømpriser så at noen skal ta seg bryet og kostnadene med å investere i strømnettet.

Man nasjonaliserer alle kraftverk, innlemmer strøm og energi i infrastrukturen, og da er problemet ute av verden, fordi i Norge investeres det ikke i infrastruktur for at den skal være lønnsom. Det viser historien oss.

Dette vet vi mye om, for til grisgrendte strøk av landet vårt bygges tuneller, bruer og veier som aldri går i pluss, og selv etter at de kostbare infrastrukturprosjektene er på plass fortsetter fraflyttingen.

Equinor-direktør advarer om kollaps i det finansielle energimarkedet

Kjøp Kents bok her!