Politisk islam er en hatreligion som rettferdiggjør sin undertrykkelse og kamp mot de vantro, enten den skjer gjennom vold eller mer fredelig forførelse, ved at det handler om forsvar mot de vantros angrep. Som de fleste islamkjennere vet, går denne offer-rettferdiggjøringen helt tilbake til religionenes grunnlegger. Fordi han i det daglige liv er mer hellig for det store antall av troende enn Allah selv, ble hans etterkommere tidligere omtalt som muhammedanere. Senere da politisk korrekt tankegang og «rett tolkning» fikk gjennomsyre medier og undervisning, har denne tidligere allmenne kunnskapen om islam forsvunnet i store deler av samfunnet.
De nidkjære etterfølgerne av Mohammad har et mandat og en forpliktelse til å kjempe for at hele verden skal underlegges islam. Det er ikke et valg, men et diktat. Å dø i jihad, eller martyrium som mediene og islamistene perverst nok kaller det, gir 100 % sikker inngangsbillett til Allahs paradis. Samt 72 jomfruer og fribillett til flere av de andre familiemedlemmene. Derfor kan man ofte se og høre mødre som skryter av sine barn som sprengte seg for jihad. De gråter ikke. De jubler.
Islamistene har en lang hukommelse. Ikke over de krigene de selv i 1400 år har ført mot de vantro i okkuperte land og folkeslag langs islams territorielle randsoner, men derimot den urett de mener å ha opplevd under den relativt kortvarige korsfarertiden da europeerne ble presset til å forsvare sin sivilisasjon, som jo tidligere også innbefattet Midtøsten og Nord-Afrika. Det er lenge siden nå. Disse områdene gikk tapt til islam, og nå føres kampen mot den samme sivilisasjonen på europeisk jord. Men nå trenger de ikke å utstyre seg med sverd og andre våpen, men de inviteres og kvoteres inn i alle sammenhenger, også i det norske forsvaret, for å bygge opp sine egne baser der de får etablere seg. I Oslo har de til og med fått kjøpe et skytesenter. Og NRK har blitt deres fremste misjonsorgan. Rart og surrealistisk, men ikke desto mer reelt.
Tilhengerne av den store politisk-religøse bevegelsen (islamismen) har en lang hukommelse som er vestlige politikere, historikere, journalister og akademikere langt overlegen. Vestlige politikere tenker som kjent maks fire år fremover i tid, ja ofte bare måneder, mens medienes hukommelse strekker seg ofte bare til dager. Og felles for begge grupper er at de ikke evner å se de lange historiske linjer eller lære av fortidens erfaringer. Islamistenes hukommelse derimot strekker seg langt ut over 33 år. Også langt og lengre enn 333 år. Tenk bare på kampen de ottomanske krigerne tapte utenfor Wiens murer i 12 September 1683. Også den skal en dag hevnes.
Og paven og pavekirkens hovedkvarter innenfor Romas grenser ønskes brent og sendt til helvete. Dette er et mål som de nidkjære lengter etter og jobber mot. De har god tid, men målet vil aldri gå i glemselen. At pavekirkens leder ærbødig kysser deres hellige bok og innsmigrer seg hos deres ledere imponerer ikke de nidkjære. For dem er det et tegn på falskhet som gjør dem enda mer standhaftige. Når paven og andre i kristenhetens øverste sjikt av kirkepolitikere likestiller deres gud med sin egen, er det bare en ytterligere bekreftelse på deres svikefulle og løgnaktige vantro som ikke holder noe for hellig. Og heldigvis for dem, men ikke oss andre, har de nidkjære vind i seilene. De har nemlig fått de vantros eliter med på sitt eget lag. Derfor er Allah og hans hellige profet nå den eneste guddom i det nihilistiske Vesten som fortsatt holdes i ærefrykt. Selv klimareligionen og elitens dyrkelse av Mammon må vike i konfrontasjon med Allah og Mohammad.
Heldigvis er de fleste muslimer fredelige, ikke på grunn av Mohammad, men til tross for hans lære. Men hvor lenge disse vil klare å stå imot presset fra islamistene på europeisk jord er et spørsmål som ingen politikere, historikere, samfunnsforskere eller islameksperter våger å debattere. Etter hvert frykter jeg at de vil settes under det samme konformitetspress fra radikale imamer og andre religiøse ledere, som vi innfødte settes under konformitetspress fra en islamofil (eller kanskje like mye islam-bevende?) elite som benytter og utnytter lovverket, selektiv fordeling av statens budsjettbevilgninger, skolepensum, statsmediet og statens sikkerhetsorganer til å kreve underkastelse. Blant flere. Og der de er slepphendte holder islamske funksjonærer dem i ørene.
Vi har feige ledere. Ballen sparkes nedover veien fra Storting til Storting og regjering til regjering. Ingen vil ta i de problematiske og tvingende valgene som vi står ovenfor med ildtang. Så det blir nok den neste generasjonene som må betale for dette slik de også må betale for klima- og pandemiregimene og ikke mints den utbredte og lite bærekraftige gjeldsøkonomien som gjør at vi kan flykte fra realitetene og lulle oss inn i de søte illusjonene i enda noen år.
Jeg frykter våre egne fanatiske og ensrettende elitister langt mer enn radikale muslimer. Jeg foretrekker langt mer fredelige muslimer enn disse navlebeskuende snøfnuggene med skylapper. Attentatet mot Rushdie burde være en vekker for den poserende snakke- og godhetsklassen og deres ustanselige prat om toleranse, en toleranse som gjelder nesten alt og alle utenom sammensuriet/the deplorables i befolkningen som økonomisk bærer deres eksperimenter på sine skuldre.
Med attentatet mot Rushdie møter de kanskje seg selv i døren, men tar jeg ikke feil vil de snart bortforklare eller skyve den ubehagelige påminnelsen bort fra syn og sinn og umerkelig slette den fra vår kollektive hukommelse så godt det lar seg gjøre. Vanen tro! I dag er vi alle Rushdie, i morgen kneler vi mer enn vi noen gang har gjort for morderne. Ikke sant, Jonas? Jeg burde kanskje ikke nevne deg særskilt med navn selv om du har stått fremst på barrikadene for å underkaste oss sharia (du husker vel Mohammadkarikatur-krigen og din famøse rolle i sviket mot den norske konstitusjonen?), for da frykter jeg at du vil spille på offer-kortet og martyr-kortet du også for å oppnå sympati. Men din helt unike posisjon i norsk underkastelses-tradisjon og din ledelse av landet gjør at du bør utfordres til å kaste masken fullt ut, eller ta oppgjør med dine tidligere handlinger og retorikk.
