Alle som har vokst opp i sosialdemokratiet husker konformitets- og konsensustrykket. Men det var likevel en viss romslighet i lokalsamfunn og gode arbeidsmiljø fantes. Det er ved å bli borte og erstattes av ensretting og et trykk ovenfra som vi har vært ukjent med.

I et forhåndsintervju om rapporten som den nye ytringsfrihetskommisjonen skal fremlegge, introduserer  Kjersti Løken Stavrum begrepet «det psykososiale ytringsrommet». Her er det grunn til å være på vakt mot forsøket å fremstille dagens situasjon som så komplisert at det roper på nye løsninger. Vil kommisjonen tørre å gå løs på Big Techs makt? Vi hører nesten ingenting om deres sensur i Norge. Hvorfor ikke? Fordi den norske politiske klassen er enig med Big Tech. Den mener at samfunnet ikke kan ta sjansen på å la sammensuriet/deplorables få snakke fritt. Håvard Narum kalte det «grumset i folkedypet», et polert skittent tricks. Situasjonen er den samme som i USA: Forakt for folket i praksis. Det utrolige er hvordan journalister nyter å kjenne at de kan dukke folk som om det var i en hundebæsj. De lukter fælt og ingen vil stå i nærheten av dem. Gamle instinkter går godt sammen med wokekulturen. Den er et tilbakefall til premoderne tider.

Sannheten er at ytringsfriheten aldri har stått spesielt sterkt i Norge. Vi har ikke hatt et borgerskap som var opptatt av kultur og forfatterne var enten ubemidlede eller de var venstreorienterte. En av de store fortellingene om vår tid er hvordan venstresiden ga fra seg en av deres viktigste kampsaker: Ytringsfriheten som er tett forbundet med organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet.

Men nordmenn liker ikke diktatur. De kjenner på værhårene vindene fra Google, Apple og Amazon. Hvis Staten også skal kopiere dem går vi harde tider i møte.

Red. jobbet i NTB i mange år der venstresiden og sosialdemokratiet står sterkt. Det samme gjelder norsk presse generelt. Hvordan er det mulig ikke å se at dette systemet er under press? At pressefriheten drukner i politisk ensretting?

Sølvrev1 beskriver situasjonen på arbeidsmarkedet og den er akkurat slik vi aner: Det går den ille som sier sin mening. Hvis du tar ytringsfrihet på alvor. Den skal bare være et ord. Slik som demokrati. Jo høyere de snakker om demokrati, jo større grunn til skepsis.  Undersøkelsen Fritt Ord har fått i stand skraper bare i overflaten:

Undersøkelser som dette får av en eller annen grunn ikke avdekket det reelle bildet på hva som foregår, men de gir en pekepinn. De fleste har en viss erfaring selv, eller kjenner noen som har slitt veldig etter å ha uttalt seg fritt i norsk arbeidsliv, kanskje til og med gått dukken som det folkelig heter seg.

For en arbeidstaker avhenger mye av hva slags arbeidssted en arbeider på og hvilke mellomledere man har. For større foretak er det mange steder nesten uutholdelige tilstander, der arbeidstakere kan forvente seg å bli forfulgt også av HR-avdeling for å ha ytret seg frimodig. Ved konfliktutvikling kan arbeidstakere oppleve å bli motarbeidet av også tillitsvalgte, som indirekte eller direkte tar side med arbeidsgiver eller bare unngår å yte bistand. Arbeidsretten er et minefelt helt til målstreken og hindrene for å få prøvd en sak er mange.

Typisk nok er samfunnets støtter mest opptatt av misbruk av ytringsfriheten i det «psykososiale rom». Sosiale medier har jo gitt sammensuriet muligheter til å si hva de vil. Men hvorfor snur ingen på flisa og ser at det psykososiale rommet har gitt kontrollørene uante muligheter? Er ikke det en mye større trussel mot sivilsamfunnet? Den problemstillingen hører vi lite om. Hvorfor ikke? Fordi den gjelder mennesker og institusjoner med makt, de som definerer grensene. Bukken og havresekken.

Har bistått folk med organisering av saker for å få dem over i et juridisk holdbart spor og klargjøre dem for rettslig prosess. Det beste utkommet er i de fleste tilfeller å komme til en minnelig løsning og skille lag, men ikke alltid. For arbeidstakere som blir utsatt for dette er det svært vanskelig å holde seg mentalt og fysisk oppegående. Utstøtelse-, isolering- og uthalingstaktikkene som benyttes utstrakt og metodisk fra arbeidsgiversiden kan knekke selv de sterkeste.

Og som med raidet på Mar-a-Lago, er det samme budskap arbeidsgiversiden med slike metoder ønsker å formidle til øvrige som skulle slite med moralske kvaler: Vi kan ødelegge livet ditt!

Det eksisterer en massiv og stilltiende frykt i norsk arbeidsliv, der større (særlig offentlige) organisasjoner er utsatt. Det man kaller lojalitet er i stadig flere tilfeller regelrett kadaverdisiplin. Og en sterk indikator på at dette brer om seg i en enda mer uhyggelig fart, er jo det ideologiske udyret vi stirrer inn i øynene til daglig nå – woketyranniet – som machete-hugger seg veier inn i sivilsamfunnet og samfunnet som helhet.

Vi har på flere områder utviklet et så nådeløst arbeidsliv og samfunn, at å bare nevne tidligere ofres navn, medfører å havne i unåde.

Dette er en knusende dom over norsk demokrati i praksis. Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås tidligere uttrykt bekymring for ytringsfriheten i arbeidslivet. Det er noen år siden. Nå holdt han en tale på Stiklestad som var fullstendig woke: -Ingen er fri før alle er fri. Helt Orwell.

Woke er en vekkelsesbevegelse som gjør noe med hodene til folk. Det er en mental prosess. Sjefene som reagerer har internalisert et signalsystem hvor straff angår som en sterk komponent. Du kan argumentere til du blir blå, det går ikke inn. Ideologien inne i hodene gjør at det preller av som vann på gåsa.

Et lys i enden av tunnelen er at mange nordmenn forstår instinktivt at friheten er i fare og at de ikke må prisgi ytringsfriheten. Vi ser det i kommentarfeltet at dette er mennesker fra ulike kanter: De er enige om  å slå ring om ytringsfriheten. Hvis vi skal klare det må vi ha et organ som systematisk kartlegger farene.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!