Vi er i hendene på disse her. Foto: Terje Pedersen / NTB.

At priseksplosjonen på strøm i Norge ikke ville ha vært mulig uten utenlands­kablene til Tyskland og Storbritannia, er et uomtvistelig faktum som er blitt klart påvist både av samfunns­økonomene Anders Skonhoft og Rune Skarstein, henholdsvis professor og første­amanuensis ved NTNU, og Finansavisens tidligere journalist Kjell Erik Eilertsen.

Ved å koble Norge til det enormt mye større europeiske strøm­markedet med to tykke kabler til Europas to folkerikeste land, er vårt eget land blitt eksponert for europeiske priser. Informerte personer som forsøker å bortforklare eller ta oppmerksom­heten bort fra dette, er ikke i god tro – som når Erna Solberg lovpriser kablene hemningsløst.

Det er helt klart at en begrensning i mengden strøm som kan eksporteres, som er mye større enn importen, ville senke prisene i Norge. Likevel er det flere toppolitikere som unngår å snakke om strøm­eksportens virkninger når de kommer med offentlige utspill om hva som kan gjøres for ikke å flå strømkundene sør for Dovre. Kanskje man kan innføre strømstøtte, men fytterakker’n så komplisert det er, om vi skal tro Jonas Gahr Støre

Når folk helst ikke vil snakke om bestemte temaer, er det ikke sjelden god grunn til å mistenke at det handler om skjeletter i skapet og ønske om å slette sine spor.

Noen ytterst få har kanskje også dårlig samvittighet for å ha rotet til ett eller annet, skjønt det er enklere å finne eksempler på det i litteraturen enn i virkeligheten – som da konsul Bernick i «Samfundets støtter» av Henrik Ibsen plutselig innså at han hadde sendt avgårde en synkeferdig skute med sin egen sønn ombord, forøvrig et godt bilde på hvordan Norge for tiden styres.

Så hvorfor er det for noen et tabu å drøfte om strøm­eksporten bør begrenses?

Svaret er etter alt å dømme at de EU-tro norske politikerne har flagget ut energi­politikken, men absolutt ikke vil innrømme det

Norge er i prinsipp et land som styres etter lover og retts­avgjørelser, og på dette feltet er den viktigste rettskilden i utgangspunktet energiloven, som forkynner i § 1-1 at den «kommer til anvendelse på produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi». I henhold til § 1-2 skal loven «sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte», og ta «hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt».

Man skulle kanskje tro at samfunnet det siktes til, er Norge, men det virker slett ikke opplagt. Loven henviser innledningsvis til sju forordninger og ett direktiv fra EU, og lovteksten viser seks ganger til EØS-avtalen, herunder to ganger til Norges forpliktelser i henhold til den.

Det er altså både norsk rett og EU-rett som kommer til anvendelse i energisaker. Så hvilken av dem er det egentlig som har forrang i viktige saker?

Energilovens § 2-3 gir all grunn til uro i så måte:

Departementet utpeker en regulerings­myndighet og klagenemnd etter denne loven og gir forskrift om organisering, oppgaver og myndighet.

Regulerings­myndigheten og klagenemnda er uavhengige og kan ikke instrueres om utøvelsen av tillagt myndighet.

Regjerings­departementet som utpeker myndigheten, har altså ikke noe det skal ha sagt. Det har derimot andre lands myndigheter, kan man lese seg til i den samme lovparagrafen:

Regulerings­myndigheten skal samarbeide med andre lands regulerings­myndigheter og internasjonale institusjoner i samsvar med Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Denne delen av lovteksten kom til i mai 2018, og bakgrunnen var Stortingets da nylige vedtak Norges tilslutning til EUs tredje energi­markeds­pakke. Som en konsekvens av det vedtaket ble Norge også med i EUs byrå for samarbeid mellom energi­regulerings­myndigheter, Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER).

Den norske regjeringen har altså frasagt seg regulerings­myndighet i energisaker, herunder også omsetningen av energi, til et kontor som den ikke bestemmer over, og dette kontoret samarbeider med tilsvarende entiteter i andre EØS-stater.

Det er åpenbart at denne omsetningen ikke bare gjelder innenlands strømhandel. I energilovens § 10-6 står det da også:

Departementet kan gi de forskrifter som er nødvendig for ivaretakelse av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, blant annet forordning om vilkår for tilgang til nett for utveksling av elektrisk energi over landegrensene,​¹ forordning om opprettelse av et byrå for samarbeid mellom energi­regulerings­myndigheter,​² samt bestemmelser om behandling av tvister, saks­behandlings­frister og utsatt iverksetting av vedtak.

Mandatet til Regulerings­myndigheten for energi (RME) er nærmere spesifisert i forskriften om nett­regulering og energi­markedet. I forskriftens § 2-4 heter det:

I utøvelsen av sine oppgaver skal Regulerings­myndigheten for energi sørge for at beslutninger truffet av EFTAs overvåkings­organ i henhold til EØS-avtalen vedlegg IV nr. 47 blir gjennomført i samsvar med Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Det er altså liten tvil om at det er EU-retten som har forrang i energisaker i Norge, og den såkalte regulerings­myndigheten er i praksis en fremmed etat for iverksettelse av den. Dette burde ha vært en nasjonal skandale, men det er kun Nei til EU og noen få jurister som forgjeves har prøvd å slå alarm.

Uansett betyr det at hvis Norges regjering og norske toppolitikere skal kunne gjenvinne kontrollen over energi­politikken ved kraftig å begrense eksporten i et marked som skal være friest mulig, så er de nødt til å gjøre det flere EU-land gjør når de nasjonale interessene deres er truet, nemlig å – unnskyld uttrykket – drite i EU-retten.

De største EU-landene ignorerer unionens bestemmelser konsekvens­fritt hvis det er viktig nok. EUs forordninger om maksimal gjeld innenfor felles­valutaen er for eksempel døde og maktesløse fordi gjelden til land som Frankrike og Italia simpelthen er mye høyere, samtidig som det er umulig for unionen å straffe disse to nevneverdig for regelbrudd.

Spania og Portugal er heller ikke tapt bak en vogn. Regjeringene på den iberiske halvøya har sammen fått unntak fra EU-bestemmelser i egenskap av «energiøy» i unionen.

For andre enn de store statene i EU-systemet er det ikke fullt så enkelt. De er nødt til å vise politisk mot og ikke være redde for represalier. Denne tilstanden er passende blitt omtalt som en terror­balanse mellom EU og medlemslandene.

Hvem er det egentlig som tror at Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg med sine respektive hoff har til hensikt å utfordre EU-makten?

Selv om det skulle ha vært enkelt for dem å gjøre noe slikt, ville de neppe ha gjort det, ganske enkelt fordi de ikke har noe større hjerte for nordmennene enn for andre mennesker – Erna Solberg har jo sagt at hun ikke synes hun har noen større rett til Norge enn hvem som helst andre. Fremfor alt tilhører både hun og Støre en internasjonal maktklasse, som også er en sosial klasse der man ikke ønsker å ødelegge den indre harmonien, og ethvert forstyrrende element anses som et hår i suppen.

Dette er det 21. århundrets svar på det historikeren Jens Arup Seip kalte embedsmanns­staten på 1800-tallet.

En viktig forskjell er at embedsmanns­klassen i dag er internasjonal, en annen at de fleste nordmenn på 1800-tallet var bønder med en sterk realitets­sans som ikke betalte for å bli hjernevasket av embedsmanns­propaganda – og langt mindre aktivt ødela hjernen med elektroniske og andre nytelses­midler de fleste av døgnets våkne timer.

1800-tallet fikk da også et bondeopprør som munnet ut i parlamentarismen. I dag er bøndene nesten i sin helhet erstattet av maktklassens klienter i form av mennesker tilhørende offentlig sektor eller et næringsliv som har inntatt en lydig rolle i en korporativ stat med inter­nasjonale ambisjoner.

Dette er et dypt uføre som det er vanskelig å komme seg ut av over natten. Men også for å klare det på et århundre må man jo ønske det først. Det kreves ryggrad for å bekjempe den moderne embedsmanns­klassen istedenfor å innynde seg den. Du må, for å låne Kjell Skartveits formulering, velge hvem du vil tilhøre.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!