«Supermannen» Mario Draghi på besøk hos Emmanuel Macron i Paris den 12. november 2021. Foto: Michel Euler / AP / NTB.

Da Italias statsminister Mario Draghi bad om parlamentets tillit til å fortsette som regjeringssjef i en tale til Senatet i Roma sist onsdag, hevdet han at det først og fremst var italienerne som ønsket dette.

Dette hovedbudskapet fra Draghi ble forsterket av medier både i Italia og ellers i Europa, som i tallrike artikler gjentok at tusen ordførere, flere organisasjoner og vanlige borgere hadde kommet med støtteerklæringer til statsministeren.

Et slikt medietrykk er alltid egnet til å fremkalle kritiske spørsmål fra selvstendig tenkende mennesker. Representerer deler av organisasjonslivet folk flest – eller «sivilsamfunnet», som er et annet hyppig benyttet plussord til støtte for bestemte politiske retninger? Eller er tusen ordførere så mye i et land med åtte tusen kommuner?

Var det kort sagt egentlig noe folkekrav at Draghi skulle bli værende i Chigi-palasset frem til et nytt parlamentsvalg etter grunnlovens tidsplan skulle holdes i 2023?

En italiensk meningsmåling med hele 3900 respondenter som ble utført av Termometro Politico mens regjeringsdramaet pågikk i tidsrommet 19.–21. juli, peker i en helt annen retning.

I henhold til målingen, som søndag ble offentliggjort av Il Fatto Quotidiano, mente 54,6 prosent av de spurte at Draghi burde gå av som statsminister.

41,5 prosent av de spurte mente han burde gå av fordi han regjerer dårlig, mens 13,1 prosent kom til samme konklusjon fordi den politiske situasjonen gjorde jobben hans umulig. Kun 31,2 prosent ønsket at Draghi skulle fortsette «fordi han gjør en god jobb».

Kanskje aller mest avslørende: På spørsmål om de hadde tillit til Draghi svarte 42,7 prosent ja og 56,9 prosent nei.

Målingen viser også at mange italienere var oppmerksomme på medienes rolle i å fremheve Draghi positivt:

«Mobiliseringen fra borgere, organisasjoner og distrikter i favør av at regjeringen fortsetter, er uten historisk sidestykke og umulig å ignorere», sa statsministeren til salen i Senatet. Men på nettopp dette punktet mener 43 prosent at det handler om en «medieskapt illusjon», og at «de fleste italienerne ikke verdsetter arbeidet hans».

Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at illusjonsmakeriet er nokså vellykket, all den tid 47,1 prosent av de spurte i målingen tror at regjeringen har stor folkelig støtte.

Ikke desto mindre har altså et klart flertall av de spurte ikke tillit til Draghi. Med tanke på at nesten alle italienske medier fremstilte statsministeren i en svært positivt lys før regjeringskrisen ble et fullbyrdet faktum, er konklusjonen uunngåelig:

Mediene er heller ikke i Italia i nærheten av å gjenspeile folkemeningen; de har snarere anstrengt seg for å konstruere et «folkekrav» som egentlig ikke finnes.

Det er nokså opplagt at skjevdekning av denne typen er noe som gjennomsyrer de aller fleste europeiske systemmedier, og at de medieskapte illusjonene gjør seg gjeldende på mange saksfelter.

Stikk i strid med sin rolle er mediene i bunn og grunn blitt en del av maktapparatet. De kan av og til jage enkelte politikere i flokk, men de utgjør ikke noe korrektiv til makten i de største og tyngste sakene. Europa kunne aldri ha blitt et koronaskremt, klimareligiøst innvandringskontinent uten medienes medvirkning.

Draghi kunne heller aldri ha blitt italiensk statsminister hvis ikke mediene hadde gjort mye for å mytologisere hans rolle som sjef for Den europeiske sentralbanken (ESB) i 2012. Med uttalelsen «Whatever it takes» i euroens forsvar da fellesvalutaen så ut til å nærme seg en eksistensiell krise på den tiden, fikk Draghi oppnavnet Super-Mario – navnet på helterollen i en serie av Nintendo-spill.

Da det ble klart at Draghis sjanser til å fortsette som statsminister begynte å svinne hen, var da også mediene snare med å fremheve at forskjellen mellom rentene på italienske og tyske statsobligasjoner økte.

Konklusjonen skulle publikum trekke selv: Uten Draghi ved roret mister Italia internasjonal kredibilitet. NTB fremstilte det torsdag som om Draghis avgang var steinen som kunne velte det europeiske lasset:

Italias statsminister Mario Draghi har fått aksept for en ny avskjedssøknad, noe som kan utløse nyvalg og mer ustabile tider for både Italia og Europa.

Saken er naturligvis at Draghis avgang kan tyde på at globalismens maktgrep over Italia og Europa ikke nødvendigvis varer evig, noe NTB sidestiller med ustabilitet.

Men makten er ikke uten virkemidler for å stikke kjepper i hjulene for en regjering som ikke er globalistisk. Da Berlusconi ble presset til å gå av til fordel for teknokratregjeringen Monti i november 2011, var omkvedet at Italias høye statsgjeld ikke var bærekraftig.

I dag er statsgjelden mye høyere, så hvorfor har det ikke vært noe tilsvarende press mot regjeringen Draghi? Grunnen er naturligvis at Draghi behager EU, Pengefondet og de globalistiske maktmenneskene i sin alminnelighet. Man vil da heller aldri se noen med denne behagende virkningen utløse noe truende kjør fra medier eller finansvesen.

Det er altså en penge- og mediemakt, i dag forsterket av Big Tech, som styrer Vesten. Dette er det største demokratiske problemet vi har i øyeblikket.

Det er illustrerende at Berlusconi ble etterfulgt av en rekke teknokrater som ikke var folkevalgte. Draghi ville da også ha små sjanser til å komme seirende ut av det italienske parlamentsvalget den 25. september hvis han skulle stifte sitt eget parti før den tid. Burde ikke en valgseier være lett match for «Super-Mario» hvis det fantes noe reelt «folkekrav» i hans favør?

I stedet ligger valget i Italia an til å bli en konfrontasjon mellom en globalistisk venstreside og en nasjonalkonservativ høyreside. I øyeblikket kniver Fratelli d’Italia (FdI) og Partito Democratico (PD) om ledelsen med henholdsvis 23,7 prosent og 22,7 prosents oppslutning. FdI har sterkere politiske allierte enn PD, men har også penge- og mediemakten mot seg.

Det kommer til å bli skittent, men utfallet blir mildest talt interessant.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!