Rebecca Mistereggen 
Det er 11 år siden 22. juli-terroren. Den gangen sa Jens Stoltenberg at vi skulle ha mer åpenhet, men realiteten ble det motsatte. I et samfunn dominert av kanselleringskultur, sensur, heksejakt og retorisk akrobatikk, noe statsminister Jonas Gahr Støre fortsetter å underbygge, gjør han likevel noe overraskende: han ber muslimske ledere ta ansvar.
Kravet om at høyresiden skulle fordømme tankegodset, var et iboende krav om canossagang. Man skulle krype til korset og se verden med venstresidens briller.
«Statsministeren mener at det er viktig å omtale 22. juli-angrepet som et angrep på Arbeiderpartiet og AUF – et angrep med en veldig klar politisk begrunnelse», skriver VG.
– Folk ble drept for det de trodde på. Og det var målrettet mot arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet, AUF, ungdommen vår, sier Støre.
Her ligger en hund begravet: «Et angrep med en veldig klar politisk begrunnelse.» Det er nettopp dette som er grunnen til at Anders Behring Breivik aldri vil anerkjennes som psykisk syk, til tross for at han åpenbart er det. Hadde Breivik blitt erklært psykisk syk, ville fortellingen om høyreekstremisme falt sammen, og Arbeiderpartiet kunne ikke tatt angrepet til inntekt for egen politikk. Deres vern ville forsvunnet.
Da gir konklusjonen seg selv: Å kritisere Arbeiderpartiet og AUF er en ekstremsport, all den tid man ikke ønsker å bli satt i samme bås som en terrorist eller anklaget for å være høyreekstrem.
I 11 år har debatten omkring 22. juli gått i samme spor. Den står på stedet hvil.
Terroren 22. juli var et angrep på regjeringskvartalet, Arbeiderpartiet og AUFs sommerleir. Det hersker det ingen tvil om. Men Støre nevner ikke bomben i regjeringskvartalet, eller menneskene som ikke var en del av AUF.
Offentligheten vil ikke vedkjenne seg at Breivik er en psykisk syk mann, hvis «politiske» intensjoner er diffuse og forrykte.
Som på repeat påpeker Støre at «hets og sjikanering skremmer mange vekk fra å delta i den offentlige debatten.»
– Mange jeg møter nå er urolige for polarisering også i norsk debatt, at det blir ytterpunktene som blir stående og definere hva som er innafor. Vi må ikke gi debatten til de ekstreme, sier han.
Den offentlige fortellingen om hva 22. juli var og hva terroren skal tas til inntekt for, går på skinner. Det ender alltid med munnkurv til meningsmotstandere.
Til å være så «bekymret» for det offentlige ordskiftet, er det noe ironisk at statsministerens kommunikasjonsrådgivere sletter kommentarer fra statsministerens Facebook, samt blokkerer meningsmotstandere.
Kritiske stemmer slipper ikke til på statsministerens sosiale medieplattformer, men han er bekymret for det offentlige ordskiftet! Kritikk er kanskje for ekstremt for en statsminister som har bidratt til å gjøre livet vanskelig for folk flest?
Støre påpeker at året vi går inn i kommer til å bli krevende, med krigen i Europa og økte priser.
– Da skal demokratiet være sterkt ved å ha debatt, ha meningsforskjeller, men klare å håndtere det på en måte som ikke skaper grobunn for ekstremisme.
Er Støre redd for at kritikk av hans politiske beslutninger, som jo har gjort livet verre for nordmenn flest, skal gi «grobunn for ekstremisme?» Å stille kritiske spørsmål om Arbeiderpartiets energipolitikk er for hard kost for Støre? Er det «ekstremt?»
Her blandes altså 22. juli-terroren inn i konsekvensene av Arbeiderpartiets nåværende poltikk, og nåde deg om du sier imot.
Uteglemt
AUF-leder Astrid Hoem deltar i samtalen med Støre og VG.
Hun minnes tre angrep Norge har sett de siste elleve årene:
- 22. juli, som var et angrep på AUF og på Arbeiderpartiet, som også rammet ytringsfriheten og demokratiet
- Angrepet på Al Noor moskeen i Bærum og drapet på Johanne Ihle-Hansen, som var et rasistisk motivert angrep
- Oslo-skytingen 25. juni under Pride, som PST vurderer som et ekstrem islamistisk terrorangrep.
– Det er jo ulike mål for disse angrepene, men målet har jo vært det samme: å skremme folk vekk fra å være dem de er, skremme folk vekk fra å tro på det de tror på, og da er det nettopp så viktig at vi holder fast at nå må alle moderate stemmer bidra.
En ting har hun rett i: 22. juli-terroren rammet ytringsfriheten og demokratiet. Spørsmålet er om hun forstår på hvilken måte. Det som er særdeles interessant med Hoems uttalelser er ikke bare hva hun mener målet bak angrepene er, men også den selektive hukommelsen.
Har Hoem glemt terroren i Kongsberg? Eller er det slik at den ikke passer inn i fortellingen hun og moderparti forteller?
Målet er å skremme folk vekk fra å tro på det de tror på, sier hun. Men terrorangrepet 25. juni handler om en annen tro, og her var hensikten å utslette de som ikke tror eller som begår forbudte handlinger? Det er jo, som VG påpeker, PSTs vurdering så langt.
«Tankegodset» kan angripes og brukes all den tid det ikke handler om islam, til tross for at islam er mer politikk enn religion.
Terror utført i islams navn forties og glemmes raskt. Det er aldri noe oppgjør med «tankegodset». Islam er uangripelig.
Det er på randen til latterlig, de sprellene som kom i kjølvannet av 25. juni-terroren. Stortingspresident Masud Gharahkhani var raskt ute og påstod at terroren ikke hadde noe med bakgrunn eller religion å gjøre, Abid Raja pekte på kristne som det store problemet og en horde av kommentatorer sidestilte kritikk av seksualisering av barn med terrorisme.
Så døde det sakte, men sikkert hen.
Det ble raskt stille om 25. juni-terroren, så fort politikere, journalister og kommentatorer ikke kunne bruke angrepet til inntekt for Pride, slik de gjorde før hverken politiet eller PST hadde sagt noe om motiv. Noen forsøk var det på å ta terroren til inntekt for pride, selv etter at det ble kjent at terroristen er islamist. Så ble det stille.
Kongsberg-terroren ble et tilbakelagt kapittel allerede før rettssaken var i gang. Det hadde selvfølgelig ikke noe med islam å gjøre, nei da.
Eller hva med angrepet på Sian (Stopp islamiseringen av Norge) i sommer? Så vidt vi vet er gjerningspersonene enda ikke avhørt.
Det er nødvendig å minnes 22. juli, la det ikke herske noen tvil om det. Men at Støre fortsatt bruker dagen til å angripe høyresiden er kontraproduktivt. Hvis Støre og AUF hadde innsett dette ville de fått en helt annen oppslutning om markeringen. Politisering av et massemord er ingen smart strategi hvis man ønsker å la sårene gro.
AUF-leder Hoem er «tydelig på at hun mener at høyresiden har et særskilt ansvar for å bidra til debatten om høyreekstremisme og 22. juli», skriver VG.
– For det er andre som lytter til dem enn som lytter til meg eller Jonas når vi snakker.
Støre benytter overraskende nok anledningen til å å skyve ansvar for 25. juni-terroren over på muslimer.
Oslo-skytingen i juni i år gir også et økt ansvar til det muslimske miljøet, mener Støre.
– I år må vi forvente at moderate muslimske ledere, enten om det er i moskeen eller i ulike sosiale miljøer, aktivt snakker mot ekstremisme.
Det er en litt annen tone enn den han først ga utrykk for.
Men hvem er de moderate muslimske lederne? Og hvor er de? Hva med alle de som feiret da de trodde det var drap på homofile? Eller de som feiret at Sian-medlemmer ble angrepet?
Er virkelig de «moderate» problemet her? Hvorfor henvender han seg ikke til PST og tar et offentlig oppgjør med islamismen, som vi, ifølge PST, har så mye av i dette landet at de ikke evner å ha oversikt?
En ting skal Støre ha honnør for: han tråkker i riktig retning. Ved å skape forventinger til «moderate, muslimske ledere» i kjølvannet av 25. juni-terroren, gjenoppretter han symmetrien, tror han. Det er en reell kopling mellom islamistisk terror og islam, men å påpeke denne selvfølgeligheten og samtidig forsøke å skape symmetri mellom høyreekstremisme og islamisme, gir ikke sammenkoblingen mellom høyresiden og Breivik noe mer belegg.
Det er ikke «høyresiden» som er ekstrem, det er ekstremt å snevre inn debatten og lukke det offentlige ordskiftet.
Det er det politiske miljøet i Vesten i dag som er ekstremt, som legger til rette for at mennesker som fremhever biologi blir politiavhørt i 4 timer og risikerer en fengselsstraff på 3 år. Det politiske miljøet som raner befolkningen for grunnleggende ressurser, som skylder på at strømprisene er uten for deres kontroll samtidig som de vitterlig står og sier at de kan forandre klimaet på jorden med nok penger. Det er det politiske miljøet i Vesten som er ekstreme, som fremmer kritisk raseteori og samtidig beskylder andre for rasisme. Det er ekstremt å koble kritikk av myndighetene med massedrap.
Og desto viktigere er det for Støre å tviholde på at 22. juli-terroristen hadde Arbeiderpartiet som politisk mål, forankret i høyreekstremisme, slik at han kan beskytte seg mot legitim kritikk.
At Norge 25. juni opplevde et islamistisk terrorangrep, gjør at Støre må stille krav til muslimske ledere for å selv kunne stille krav til høyresiden. Det er flott at Støre tar et steg i riktig retning hva gjelder islamistisk terror og dens trusler mot vårt samfunn, men symmetrien han forsøker å skape eksisterer ikke.
