Norske medier behandlet Solbrække med silkehansker i 16 år. En politiker eller næringslivsleder ville aldri fått like skånsom behandling.

Solbrække hadde ikke hatt noen framtid i mediebransjen om hun hadde blitt behandlet som det hun var: en kjendis, en person med makt, en som opptrådte illojalt og misbrukte både arbeidsgiver TV 2s og publikums tillit.

• Karianne Solbrække fungerte som Arfan Bhattis rådgiver da han ble siktet for å ha skutt mot huset til en kollega av henne.
• Bhatti var ikke bare kjent som en av Norges verste voldskriminelle, men også som ekstrem islamist da Solbrække innlot seg med ham i 2006.
• «Solbrække var lite samarbeidsvillig» under rettssaken mot Bhatti i 2008, sier en journalist som var til stede i retten.
• TV 2s nyhetsredaktør lyver om at hun beklaget offentlig i 2006.

***

Opplysninger som kom frem under rettssaken mot Arfan Qadeer Bhatti i 2008 stiller Karianne Solbrække i et svært underlig lys. Opplysningene burde gjort det helt umulig for TV 2 å gi henne en redaktørstilling.

Natt til 6. juli 2006 ble det avfyrt fire skudd mot et hus i Oppegård utenfor Oslo. Kulene gikk gjennom døra og stueviduet til krimjournalist Nina Johnsrud i Dagsavisen. Som TV 2s profilerte krimjournalist dekket Solbrække saken for sin kanal. Arfan Bhatti ble siktet for skuddene, men siktelsen ble frafalt høsten 2007.

Rådgiver for Bhatti

Ifølge en journalist som var til stede i retten «engasjerte [Solbrække] seg til og med sterkt i hvordan han burde opptre som siktet».

At en krimreporter opererer som rådgiver for en voldelig, notorisk kriminell islamist som er siktet i en alvorlig kriminalsak, er ille nok. At offeret i saken er en journalistkollega, gjør det enda et hakk verre.

At TV 2 senere forfremmer Bhattis rådgiver til nyhetsredaktør, er direkte skandaløst.

Skuddene som ble avfyrt mot krimjournalist Nina Johnsruds hus er omtalt som tidenes mest alvorlige angrep på en journalist i Norge. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Både Bhatti og Solbrække bedyret ifølge rettsreferater at de ikke snakket «jobb» da de var sammen. De holdt forholdet privat. Det vil si at Solbrække ikke snakket om hva hun jobbet med som krimreporter, og at Bhatti heller ikke snakket om sin «jobb» som kriminell.

Men det stemmer ikke, om vi skal tro en som var til stede i retten, VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen:

Senere kom det frem at hun som journalist jobbet med det hun kaller «den grusomme saken», nemlig skuddene mot huset til hennes kollega Nina Johnsrud, samtidig som hun var i et kjærlighetsforhold til den siktede i saken, Bhatti.

Hun engasjerte seg til og med sterkt i hvordan han burde opptre som siktet. Dette ble ikke påpekt av noen.

Én ting er at rettens aktører ikke brydde seg om at krimreporteren opptrådte som rågiver for en av landets verste kriminelle, men hva mener norsk presse om dette? Hva mente TV 2-sjef Olav Sandnes, som senere ansatte Solbrække som nyhetsredaktør?

Ekstremt illojal overfor både TV 2 og publikum

Dersom vi skal tro Skarsbø Moen opptrådte Solbrække ekstremt illojalt overfor både sin arbeidsgiver og TV 2s publikum. Hun drev et dobbeltspill som potensielt kunne skade en krimreporterkollega. Retten brydde seg ikke, siden dette forholdet ikke angikk tiltalen mot Bhatti, men etisk sett er dette katastrofalt for en journalist.

PST avlyttet Bhatti og Solbrække: – Nå skal jeg klargjøre meg til kamp

For landets pressefolk generelt, og krimjournalister spesielt, er Bhatti-saken pinlig, fordi den avslører, uansett utfall av straffesaken, at norske journalister innleder svært nære relasjoner til kriminelle kilder, skrev Dagsavisens reportasjeleder Lars West Johnsen:

Det er en svimlende balansegang. Og mangelen på gangsyn i denne saken ble utvist av en av krimfagets mest profilerte eksponenter. Ikke av en famlende amatør som ville ha noe saftig til en krimroman som ble jobbet med på si. Mangelen på etikk kaster lange skygger i alle retninger over journalistikken som fag. (Dagsavisen 16. april 2008, ikke på nett)

Igjen: Hva mener TV 2 spesielt, og norsk presse generelt, om dette? Det får vi ikke vite, for nå er Solbrække-saken begravet. Aftenposten, som faktisk var først blant de etablerte mediene med å grave i saken og å identifisere Solbrække, har med sitt Solbrække snakker ut om den vonde tiden-intervju sist helg begravet saken. Intervjuet inneholdt et par liksom-kritiske spørsmål, men ingen ekte vilje til å avdekke hva som hadde skjedd.

Dette følger en kjent dramaturgi: Først avsløringen, senere intervjuet hvor protagonisten får bekjenne sine synder. Oppskriftsmessig mottar hun folkets empati: Nå er det nok, nå må hun få fred. Hadde pressen latt en politiker eller nærligslivsleder slippe så lett?

Dette er beleielig for TV 2, selvsagt, men også øvrige medier, som har egeninteresse av å dysse ned saken. Vi har et ord for dette i det norske språket: Kameraderi. Eller kjennskap og vennskap, som VGs Astrid Meland kalte det.

Græsvik-saken: Mediene tier om forhistorien

Støttet Osama bin Laden

Aftenposten hevder at Bhatti «kun» var kriminell, og ikke en ekstrem islamist, da Solbrække involverte seg med ham. Det er positivt feil. Solbrække gikk med åpne øyne inn i et forhold med en hyperkriminell, voldsdømt, ekstrem islamist. Med sympati for Osama bin Laden.

Bhatti var på denne tiden etablert som en av Norges aller verste kriminelle.

Han ble Young Guns yngste medlem som 13-åring, og fikk sin første dom i 1994 for å ha slått en butikkeier i hodet med en flaske og for å ha knivstukket ham flere ganger i magen. Siden ble han straffedømt ytterligere seks ganger, for blant annet annet trusler, utpressing og vold,  før saken om skytingen mot synagogen.

I 1998 ble han dømt til sikring etter å ha skutt en mann i armen under et torpedooppdrag.

Rømte til Pakistan og ble religiøs

I 2001 skjedde forvandlingen.

Det året rømte han til Pakistan under en permisjon, og ble religiøs der. Han kom senere hjem og sonet ferdig straffen. Da han ble løslatt i 2002, gikk han åpent ut med støtte til Osama bin Laden og terrornettverket al-Qaida.

Bhatti lot seg intervjue av Dagbladet i 2002, tre og et halvt år før han møtte Solbrække: – Jeg lever nå for islam, og hater norske verdier. I intervjuet gikk han langt i å uttrykke støtte til Osama bin Laden og al Qaida.

– Jeg lever nå for islam! har mye sympati for mine muslimske brødre. Vi muslimer har vært og er undertrykte av jøder, hinduer og amerikanere».

25-åringen, som er født i Norge og er norsk statsborger, har bare forakt til overs for verdiene i det norske samfunnet.

– I Norge har dere homser i toppstillinger, til og med i regjeringen. Homofile får adoptere barn! Pedofile og voldtektsforbrytere blir beskyttet i fengslene. Dere kaller Norge et kristens verdisamfunn. Hvordan kan nordmenn kalle dette verdier? På Ila landsfengsel beskytter fengselsvesenet pedofile og drapsmenn som har myrdet og misbrukt småbarn. Hvilket samfunn er det dere vil ha? spør Bhatti.

– Jeg har jævlig mye hat i hodet mitt. Jeg er så forbannet at tårene kan begynne å renne, bare jeg tenker på norske myndigheter.

– Du sier du har funnet roen og vil leve for islam. Skal du gjøre det i Norge?

– Da jeg var på rømmen, giftet jeg meg i Pakistan. Mine tanker er hos mine muslimske brødre som kjemper mot hinduer, jøder og amerikanere som undertrykker mitt folk.

– I fjor høst drepte Osama bin Laden og hans terrorister flere tusen mennesker i New York. Er det disse muslimske ekstremistene du i dag støtter?

– Hvor mange hundretusener har ikke jødene, hinduene og amerikanerne drept? svarer Arfan Qadeer Bhatti.

Intrvjuet vakte stor oppmerksomhet, ikke minst siden det ble publisert året etter terrorangrepet 11. september, som bin Laden stod bak. Det er komplett utenkelig at en krimreporter som Karianne Solbrække ikke hadde lest det.

Tre og et halvt år senere engasjerer hun seg i et romantisk forhold med han som åpent støttet en terroraksjon som kostet nær 3.000 mennesker livet, en voldsforherligende islamist som allerede da hadde flere dommer på seg for vold, trusler og utpressing.

Solbrække: – Bhatti var bare engasjert og «frustrert»

Likevel nektet Solbrække i retten for at Bhatti var islamist. Han var bare engasjert og «frustrert»:

– Bhatti var veldig frustrert over Israels krigføring i Libanon og var over gjennomsnittlig engasjert i konflikten, spesielt framferden overfor kvinner og barn. Men jeg oppfattet ikke engasjementet hans som ekstremt, sa hun. (NTBs referat fra retten)

Den senere nyhetsredaktøren fremstiller en notorisk kriminell terror-sympatisør som et varmt, empatisk menneske, som var opptatt av kvinner og barn.

I dommen fra 2008 konstateres det at Bhatti har fått tre sakkyndig-vurderinger siden 1994. Samtlige konkluderer med at han har det som kalles «dyssosial personlighetsforstyrrelse med stor fare for tilbakefall til kriminalitet». En meget tung diagnose.

Man må anta at krimreporter Solbrække var kjent med disse dommene og diagnosene. I så fall: hvordan kunne hun fremstille Bhatti som et empatisk dydsmønster?

«… nærmest umulig å behandle»

De sakkyndige i 2008, professorene i psykiatri Kjell Noreik og Jofrid Nygaard, var enda tydeligere. De konkluderte overfor retten med at Bhatti har en

Alvorlig personlighetsforstyrrelse i retning dyssosial personlighetsforstyrrelse, F 60.2 i ICD-10, kjennetegnet ved manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer og forpliktelser, likegyldighet for andres følelser, lav frustrasjonstoleranse og manglende evne til å føle skyld eller la seg påvirke av erfaringer, inklusive straff.

De sakkyndige Noreik og Nygaard har forklart at ”Bhattis prognose er svært dyster og svært vanskelig – nærmest umulig – å behandle”. I deres skriftlige erklæring heter det videre:

Ved igjen å bli funnet skyldig i nye straffbare handlinger har han vist at han mangler ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer og forpliktelser. Han har vist manglende evne til å føle skyld eller la seg påvirke av erfaring, inklusive straff. Ved å foreta nye straffbare handlinger har han vist grov likegyldighet for andres følelser og manglende ansvarsfølelse, blant annet i forhold til familien som hele tiden omsorgsfullt har slått ring om ham og hans ektefelle og barn.
(…)
Han oppfattes som umoden og holdningsløs med liten evne til å tåle risikosituasjoner. Han har hatt god og langvarig støtte fra familien, men det har likevel ikke hindret ham i å fortsette med kriminelle handlinger. Han er stresset av å sitte i fengsel, adskilt fra familien, men klarer likevel ikke å holde seg borte fra kriminelle handlinger.

Journalistene lukker munnen

I arbeidet med denne artikkelen har jeg snakket med Elisabeth Skarsbø Moen, daværende VG-kommentator, og daværende krimreporter i Dagsavisen, Nina Johnsrud. De var begge til stede i retten i 2008 da Solbrække forklarte seg som vitne. Ingen av dem vil la seg intervjue. De er svært opptatt av at de ikke må siteres, ikke på noe.

Hvorfor? Det får jeg ikke vite.

Men vi har kommentaren Skarsbø Moen skrev for VG: Gamle kjærester – rusten hukommelse. Solbrækkes vitnemål fremstår som et show, hvor hun tvinner aktor Kristian Nicolaisen rundt lillefingeren:

Det er vanskelig å se hva retten kan ha fått ut av vitnemålet hennes i det hele tatt. På mange måter virket hele seansen mer som en pressekonferanse, der hun fikk kommentert det avisene har skrevet om hennes befatning med saken. Iført en lang, svart, eksklusiv frakk kom hun selvsikkert inn gjennom døren som er forbeholdt de tiltalte i saken. Diskré sminkede øyne så bort på tilhørerne og smilte mot gamle kolleger, før hun satte Gucci-vesken på gulvet og seg selv i vitneboksen.

For tiltalte later det til å ha vært et varmt gjensyn:

Bhatti kikket bort på henne og strøk tommelen over leppene sine som om han husket et gammelt kyss. Men i løpet av hele vitneforklaringen tror jeg ikke blikkene deres møttes én gang. I stedet snudde hun seg og smilte til TV2-kolleger som hadde møtt opp for å støtte henne.

Akutt hukommelsessvikt

Under aktors eksaminasjon er Karianne Solbrækkes hukommelse påfallende dårlig.

Etter hvert ble det klart at hun knapt husket noe som helst. Ikke engang det hun hadde forklart i avhør. Hun husket ikke om hun møtte ham dagen etter skuddene mot synagogen. Hun husker ikke en eneste av tekstmeldingene hun har sendt ham.

Det er lite som tyder på at Solbrække ønsket å bidra til å opplyse saken. Hvorfor? Hun var jo ikke tiltalt?

Irettesetter aktor

«Tydelig irritert» bryter Solbrække «plutselig ut i en tirade mot aktor Kristian Nicolaisen». Hun er irritert over at mediene har antydet at hun kan ha visst om skytingen mot synagogen, og mener at Nicolaisen burde «lande den ballen».

Etter dette utfallet er aktor «svært spak», og «stilte ikke de nødvendige oppfølgingsspørsmålene» skriver Skarsbø Moen.

Mange spørsmål fra aktors side står derfor igjen ubesvart. Spesielt knyttet til terrortiltalen.

Aktor Kristian Nicolaisen gjorde en slett jobb da hans kronvitne, Solbrække, vitnet mot ekskjæresten, oppsummerer VG-kommentatoren.

Solbrække hadde aldri hørt Bhatti snakke om angrep på hverken ambassader eller synagogen, forklarte at hun. Det var helt fjernt for henne. I retten sa hun at det kom som «et sjokk» på henne at han ble siktet for skuddene mot synagogen.

Hun mistenkte ham aldri, til tross for at hun var sint på ham fordi han den natten hadde slått av telefonen hun pleide å ringe ham på.

Bhatti var på dette tidspunktet siktet for skuddene mot Nina Johnsruds hus, likevel mistenkte Solbrække ham aldri for skuddene mot synagogen. Det kom som «et sjokk».

En av landets mest erfarne krimjournalister hadde altså ingen mistanker mot sin voldsforherlingende islamist-kjæreste i denne situasjonen.

«Den andre grusomme saken»

I retten kom det også frem at Solbrække jobbet med det hun kaller «den andre grusomme saken», ifølge dommen. Både Bhatti og Solbrække forklarte at dette refererte til skuddene mot Nina Johnsruds hus. Dersom dette var «den andre grusomme saken», hva var da den første? Det får vi ikke svar på.

Aktoratet forsøkte seg heller ikke på mer åpne spørsmål for å kontrollere om Solbrække satte Bhatti inn i noen som helst kriminell sammenheng. Mange spørsmål hang igjen i luften, skriver Skarsbø Moen:

Hva visste hun om ham da hun tok kontakt første gangen? Hva fant hun ut underveis? Hvilke tanker gjorde hun seg da han ble siktet for skyting mot en kollega og senere ble pågrepet i Tyskland med våpentegninger i bilen? Leste hun artikkelen i Dagbladet der han ble omtalt som en potensiell terrorist etter pågripelsen i Tyskland, og hva tenkte hun om det? Hun visste også at PST var i kontakt med medlemmer av familien hans, gjorde hun seg etter alt dette noen tanker om hvem hun hadde innlatt seg med og hva han kunne være kapabel til å gjennomføre? Det får vi ikke svar på.

– Lite samarbeidsvillig

Uansett aktors innsats, er det et åpent spørsmål hvorfor Solbrække ikke var mer opptatt av å hjelpe til med å oppklare saken. TV 2-reporteren var «lite samarbeidsvillig», som en journalist som var til stede i retten uttrykte det. Hvorfor?

De gamle kjærestene har gått hver sin vei, hun tilbake til ektemannen og han til tiltalebenken, påpekte Skarsbø Moen:

Men de har fortsatt felles interesser. Hun har interesse av å ikke bli trukket inn i terrorsaken og slik risikere tiltale. Han har interesse av en frifinnelse.

Hennes vitnemål bygget i så måte opp under det han har forklart.

At Solbrække støttet opp under Bhattis forklaring, påpekes av flere rettsreferenter.

Forklaringen reporteren ga i retten underbygger i det alt vesentligste den Bhatti selv har gitt om kontakten, forholdet og kommunikasjonen dem imellom. (NTBs referat)

Men når Solbrække får konkrete spørsmål, husker hun påfallende dårlig. Det er ikke en type fremferd som inngir tillit.

Solbrække: – Kun rolleblanding

I intervjuet med Aftenposten avviser Solbrække at hun noen gang skaffet informasjon fra politiet eller PST på vegne av Arfan Bhatti. På spørsmål om hun «gjorde andre ting på den tiden som ikke var presseetisk forsvarlig», svarer hun benektende:

– Dét var jo den jobbmessige synden, rolleblandingen. At jeg som journalist hadde et forhold til en som var kriminell. Det var jo fullstendig galt. Det var ikke noe utover det, men det var ille nok.

Krimreporter Solbrækkes påtok seg en rolle som rådgiver for hyperkriminelle Arfan Bhatti i en sak hvor det hadde blitt skutt mot Solbrækkes kollega Nina Johnsruds hus. Men Solbrække mener at det eneste klanderverdige var at hun «hadde et forhold til en som var kriminell».

Og det kjøpte altså TV 2-sjef Olav Sandnes.

TV 2 hjelper deg – ikke

Solbrække forfattet 1. juli en e-post til samtlige i TV 2s nyhetsavdeling. Der skriver hun ifølge Aftenposten følgende:

«Som dere vet, gjorde jeg en stor tabbe for 16 år siden – som jeg den gang beklaget offentlig».

Document har ikke klart å finne denne påståtte beklagelsen. Vi henvendte oss derfor til TV 2s kommunikasjonssjef, som ba oss sende vårt spørsmål på e-post. 5. juli stilte vi følgende spørsmål til Tor-Martin Torbergsen: «I hvilket medium beklaget Solbrække? Når gjorde hun det?»

Til tross for purring, står spørsmålet over to uker etterpå fortsatt ubesvart.

Vi spurte også kommunikasjonssjef Torbergsen hvem det var som ansatte Solbrække som nyhetsredaktør. Heller ikke dette enkle spørsmålet har vi fått svar på.

Solbrække om Skarvøy: – Ikke inhabil i saker om Giske

For to år siden ansatte TV 2 Lars Joakim Skarvøy som politisk reporter. Skarvøy er VG-journalisten bak den famøse dansevideo-saken, som utløste en veritabel storm av kritikk mot VG og endte med en historisk hard PFU-fellelse.

Da hun stolt presenterte nyansettelsen, avviste nyhetsredaktør Karianne Solbrække at Skarvøy ville være inhabil i saker som angår Giske:

– Jeg mener at han i utgangspunktet ikke er inhabil når det gjelder Giske. Han er ikke ansatt med andre begrensninger enn noen andre. (Journalisten)

Dette er altså bevissthetsnivået hva gjelder habilitet i TV 2.

TV 2-sjef Olav Sandnes mente som kjent at Solbrække ikke var inhabil til å håndtere saker hvor Bhatti er involvert – helt til etter at nyhetsredaktøren selv innså det umulige i situasjonen, og ba seg fritatt.

Kameraderi

Norsk presse er nådeløs mot mennesker med makt, men når det kommer til sine egne, er refleksen å se en annen vei og late som ingenting. Dette er kameraderi, eller «kjennskap og vennskap», som Astrid Meland kalte det:

For kritikerne i alternative medier som i årevis skrev om Solbrækkes forhold, viste seg å ha et poeng. En av årsakene til at navnet ble holdt hemmelig, tror jeg var kjennskap og vennskap.

Kanskje det ikke er så dumt å ha «alternative medier», medier med journalister som ikke lever i et tett, grensende til incestuøst, forhold til andre journalister? Som ikke går på pølsefest med den politiske og mediale eliten?

Fredag fikk Solbrække snakke ut om den vonde tiden, som det heter, i Aftenposten. Aftenposten, som faktisk gjorde en jobb med å få resten av pressen til å omtale Solbrække-saken. Med dette intervjuet sender avisen et tydelig signal: saken skal legges død. Nå skal det spilles på empati med Solbrække:

– Det nye er at resten av Norge vet navnet mitt, med de konsekvensene det får for familien og barna mine. Det er der bekymringen min er nå.

Man ville kanskje forventet at nyhetsredaktøren også var bekymret for sin og sin egen kanals troverdighet og omdømme, men nei. Vi er over i neste fase nå, hvor fakta og kritiske spørsmål er uønsket, og følelser og empati får dominere.

***

Det gikk så langt at PST varslet TV2 om Solbrækkes Bhatti-romanse, og anbefalte kanalen å være forsiktig med å dele informasjon med Karianne Solbrække.

Heller ikke dette forhindret Solbrække i å bli nyhetsredaktør.

Daværende politisjef i Oslo Anstein Gjengedal mente forholdet var «oppsiktsvekkende».

Iver Stensrud, som ledet seksjon for organisert kriminalitet i oslopolitiet, var forsiktig med hvilken informasjon han delte med Solbrække. Han reagerte på at Solbrækkes kolleger dekket over saken:

– Det som overrasket meg den gangen var at veldig anerkjente journalister i tabloidaviser snakket med meg om disse opplysningene. Jeg stilte spørsmål om hvorfor de ikke gjorde mer eller turte å skrive om det, men journalistene fikk klar beskjed av sine ansvarlige redaktører om at det ikke skulle omtales. Jeg oppfattet det som at der beskyttet man sine egne.

Man beskyttet sine egne. I en bransje som lever av tillit og troverdighet, er dette høyrisiko-oppførsel. Pressen spiller med sin egen troverdighet som innsats.

Skjønte TV 2s ledelse det?  Skjønte den øvrige pressen det?

Skjønner de det i dag?

Solbrække hadde ikke hatt noen framtid i mediebransjen om hun hadde blitt behandlet som det hun var: en kjendis, en person med makt, en som blandet rollene, opptrådte illojalt, og misbrukte både arbeidsgiver TV 2s og publikums tillit.

TV 2 lot som ingenting, og forfremmet henne.

Solbrække-saken dreier seg om dette: TV 2s og norsk presses arroganse, fortielser og hykleri.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!