Kjære Carina Elisabeth Carlsen og Silje Mathisen, «På tide med et oppgjør», er overskriften på deres innlegg, som sto i VG den 5. juli, om det norske samfunnets påståtte mishandling av «transpersoner og kjønnskreative».

Ja, det er på høy tid. På høy tid at vanlige homofile, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden, tar et oppgjør med dere som har brukt homo­rettighets­bevegelsens seire til å fremme nye, radikale og latterlige konsepter om kjønns­identitet som ikke har noe med homofili – eller for den saks skyld den objektive virkeligheten – å gjøre.

Ja, det finnes mennesker som lider av kjønnsdysfori. Det er en psykisk tilstand. De mener at de ble født i feil kropp. Som dere skriver, har de alltid eksistert. Men de har vært veldig få. Nå som det er slik at det erså mange som påstår at de er trans, er det fordi det er blitt en kult, en trend, et middel for selvuttrykk og ekshibisjonisme.

På 1990-tallet var jeg aktiv i homo­bevegelsen i USA. Jeg skrev bøker og artikler om saken. Jeg reiste rundt omkring i landet, hvor jeg holdt dusinvis av taler, ble intervjuet på tv og radio og snakket om bevegelsen med flere hundre andre homofile. Jeg ble aldri spurt om trans­rettigheter. Jeg traff heller ikke noen som helst som beskrev seg som «kjønnskreativ». For slikt fantes ikke. Og hvis det hadde eksistert, så hadde det ikke hatt noe med oss homofile eller vår seriøse borger­rettighets­kamp å gjøre.

Dere to skriver om «hatet» og «minoritets­stresset» dere opplever «konstant». Etter bildene av dere å dømme så må dere være ganske unge. Jeg mistenker at dere ikke har mye peiling på hva det betyr å oppleve hat. Det opplevde vi i mange år når vil kjempet for likestilling i USA. Derimot har trans­seksuelle i løpet av de siste par år blitt behandlet  med silkehansker nesten overalt i den vestlige verden.

For eksempel har atletiske organisasjoner gitt etter for «transkvinner» som stjeler utmerkelser fra biologiske kvinner. I USA har dere Biden-administrasjonen fullstendig på deres side. Men dere er så bortskjemte og så krevende at et eneste kritisk ord – dvs. debatt – får dere til å rope om trakassering og undertrykkelse.

Når vi homofile vant vår kamp for rettigheter, var det ikke fordi vi hadde kalt våre motstandere hatefulle, eller fortalt dem at de ikke hadde rett til å være uenige med oss, eller fordi vi krevde deres støtte. Vi vant fordi vi kom med overbevisende argumenter. Vi vant fordi vi hadde sannheten og anstendigheten på vår side.

Når dere insisterer på at det finnes flere enn to kjønn – en påstand som ingen hadde kommet med for bare noen få år siden – eller at småbarn burde få en innføring i «seksualitets­mangfold», så er det ikke lenger snakk om hverken sannheten eller anstendigheten. Ved å assosiere dere med homofile, gjør dere oss ingen tjenester. Tvert imot har trans­aktivister fått ødelagt livene til gud vet hvor mange ungdommer som ellers hadde vokst opp som homofile, men som er blitt overtalt til å ta skadelige medikamenter og få utført irreversible kirurgiske inngrep for å «bytte kjønn».

Det siste et barn trenger, er slik «hjelp». Homofile trenger ikke slike «allierte». Og Norge trenger ikke slik galskap.

Vi homofile ønsket kun likhet. Hva ønsker dere? Dere kan gifte dere. Dere har retten til å be en kirurg om å fjerne friske kjønnsorganer fra kroppene deres. Men dere krever stadig mer.

På toppen av det hele er dere feige. Dere skriver om London Pub-skytteren at han «påstås å være motivert av islamistisk ideologi» og at dette «er beleilig for de hvite, majoritets­norske samfunns­debattantene». I Norge er det ikke de hvite samfunns­debattantene som er deres store fiender. Tvert imot. Etniske nordmenn er blant verdens mest tolerante befolkning, mens islam er verdens mest intolerante religion. Men dette passer selvsagt ikke i deres narrativ.

«Støtter du den skeive kampen», skriver dere, «støtter du også transpersoner. Dersom du ikke støtter transpersoners kamp for menneske­rettigheter og likeverd, støtter du heller ikke den skeive kampen fullt ut». Dette er ikke et argument. Transfolk, skriver dere, «har stått i front for den skeive kampen». Svada.

Jeg har lest om dere to på nettsiden til Likestillings­senteret, hvor dere jobber som «rådgivere». Carina, står det, «skriver masteroppgave i empowerment», har «fordypning i sexologi» og «er opptatt av hvordan vi ser på kroppen i dagens samfunn». Silje legger «vekt på kjønn, likestilling og inter­seksjonalitet».

Det burde finnes en grense for denne slags narsissisme og selvopptatthet. Etter at vi homofile vant likhet, så gikk jeg og andre videre. Vi fant andre ting å snakke og skrive om. Det er så mange fascinerende ting i denne verden å studere og tenke på. Å være så opphengt i ens legning eller kjønns­identitet kan være en svært fattig øvelse i lengden.

Dere sier at dere trenger ditt og datt fra samfunnet, fra politikere, fra hvite samfunns­debattanter. Nei. Dere har ikke blitt nektet noen ting. Dere har alle de rettighetene som alle andre har. Hvis dere allikevel føler en trang, et tomrom, et konstant behov for andres støtte og bekreftelse, så burde dere kanskje tenke dere om. Kan dette vitne om at dere mangler noe fundamentalt i deres sjelelige liv – noe som andre mennesker ikke kan fikse?

Dere konkluderer med å si: «Vi oppfordrer til å gjøre verden tryggere, også for dem som ikke ligner deg selv.» Dersom dere to tenkte litt mer på mennesker som ikke ligner på dere – og som er mye mindre heldige enn dere –, så hadde dere muligens vært langt friskere mentalt sett.

Og en liten ting til. Vennligst stopp med å bruke homo­rettighets­bevegelsen, som etter mange års seriøs og disiplinert aktivitet overvant reell forakt og ulikhet, til å legitimere deres overfladiske korstog for uendelig oppmerksomhet.