En sykkeltur i London gir en følelsen av å oppholde seg i en okkupert by. Et fremmed flagg vaier overalt. Nå er det på tide å fire disse Pride-flaggene.

Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked Online.

For Pride-flagget er umulig å slippe unna. Slik er det også i Norge, etter at våre Pride-marinerte politikere endret flaggloven, og tillot et fremmed flagg på offentlige flaggstenger.

Sist gang var det nazi-flagget som ble heiset opp utenfor Stortinget. Uten sammenligning for øvrig, men også Pride-flagget er et symbol på en slags okkupasjon, av den mentale sorten.

It flew from the tallest building in Trafalgar Square, too. That structure, peering down on poor Nelson, had five flags in total: four Union flags and, in the middle of them, taking pride of place, seeming to assert its political primacy over the flapping Union Jacks, this new flag, this strange flag.

De samme typene som ville fjerne statuer av f.eks. Churchill, presser på for at hele nasjoner skal flagge for polygami, eggdonasjon, surrogati og andre kontroversielle spørsmål.

Hele London er dekket av Pride-symbolet, og hvis man ikke jubler av glede er man en ond, bakestreversk person. Nå er flagget utvidet slik at intersex er inkludert.

Yes, the 0.02 per cent of the population who have indeterminate genitals now have a flag. Quite why I must be reminded with every corner I take that a few unfortunate babies are born each year with malformed testes or ovaries is a mystery to me.

Pride-symbolet svir i øynene, i sin glorete mangel på prakt. Nå legges det til en trekant og en sirkel, man gidder nesten ikke undersøke hva disse symbolene symboliserer.

Men at det er ideologisk, det er det ingen tvil om. Og det handler ikke om «retten til å elske hvem man vil», noe ingen seriøse mennesker vil nekte andre.

En gang handlet Pride-flagget om f.eks. homofiles rettigheter. Dette har bred støtte i vestlige land, de aller fleste nordmenn og briter støtter homofiles rett til å leve sine liv i frihet.

Blant den nye importerte underklassen er holdningene litt annerledes. Og dette skal det liksom ikke være lov å snakke om?

Islam elsker ikke homofili. Sånn er det bare. Som alltid: Noen muslimer aksepterer det, og åpenbart finnes det muslimer som er homofile. Men blir disse støttet?

Nei da, våre politiske ledere foretrekker å la muslimer bli representert av de mest ekstreme kreftene, av de moskéene hvor IS rekrutterte sine fotsoldater.

Og LGBT-bevegelsen er kidnappet av personer som ikke forstår hvilket kjønn de har. Ett eksempel er selvsagt Christine Marie Jentoft.

Sa at menn ikke er kvinner, ble avhørt av politiet i fire timer

Oppegående folk som Tonje Gjevjon skal skyves ut i mørket, og omtales foraktelig som TERF (trans-eksluderende radikal feminist). Hun lider nemlig av transfobi, siden hun vet hun er en kvinne, som tilfeldigvis liker kvinner. Altså det vi for femten minutter siden kjente som lesbisk. Gjevjon er ikke «skeiv». Hun er bare en kvinne som er kjæreste med en annen kvinne, uten forvirring rundt eget kjønn.

Christina Ellingsen, som ikke ville akseptere løgnen om at Jentoft var en lesbisk mor, havnet i politiavhør i fire timer. Det hadde virkelig vært interessant å lese avhørsprotokollen derfra.

I gamle dager var det enklere, skriver O’Neill.

Marching homosexuals would wrap themselves in it as they hollered: ‘We’re here, we’re queer, get used to it!’

Aside from a few blue-rinse traditionalists, no one really had a problem with the rainbow stuff back then.

Tolerance of homosexuality has sky-rocketed in the UK in recent decades. A 2019 Pew poll found that 86 per cent of Brits think homosexuality should be accepted by society.

Men toleranse er ikke nok for den nye mafiaen som i dag styrer showet. De vil ha definisjonsmakten over virkelighet, vitenskap og barneoppdragelse. Alle som protesterer erklæres som mentalt lidende (transfober).

De er ikke ute etter like rettigheter, for de er jo så mye bedre enn oss andre. De krever at vi skal hylle dem, fordi de har andre seksuelle preferanser.

Det er så idiotisk. Jeg aner ikke hva slags seksuelle preferanser mine ti nærmeste venner har. Det er da aldri et samtaletema. Joda, jeg vet jo hvilket kjønn de forelsker seg i. Men hva de gjør nattestid? Jeg aner ikke. Jeg bryr meg ikke. Det tilhører privatlivet.

Både Storbritannia og Norge er blant de tryggeste land i verden for homofile. Allikevel blir vi beskrevet som homofiendtlige.

Pride-symbolet har blitt et undertrykkende symbol. Et flagg å forakte for frihetselskende mennesker. Et symbol på det nye herrefolket, altså herrer som kaller seg damer.

The rainbow standard is no longer the flag of choice of a voluntaristic movement for equality. Rather, it has become the prime emblem of our intolerant woke rulers.

Det handler ikke lenger om å støtte at de homofile skal ha like rettigheter som oss andre. Nå handler det om å pynte seg med sine dyder, ren godhetsposering. Man underkaster seg det nye regimet ved å knele for regnbueflagget.

Clearly the Pride flag means something more than ‘I support gay equality’. It has now become the means through which individuals and institutions advertise their virtue. More importantly, it’s how they demonstrate their devotion to the politics of identity, to the woke worldview.

Fundamentally, waving the Pride flag is an oath of allegiance to the new ideologies of the ruling class. Raising this flag at your workplace, your school, your bank or your business lets the world know that you harbour no heretical thought.

Så har man noen stabukker som stritter imot. Man utdefineres som homohater fordi man ikke liker en politisk ideologi. Det er akkurat det samme som når man blir omtalt som kvinnehater hvis man f.eks. er litt mer restriktiv i abortspørsmålet enn det som er vedtatt i New York, hvor abort av levende fødte barn i teorien er lovlig.

Pride-flagget har blitt symbolet for de nye elitene. Dette merkelige, fragmenterende og globalistiske flagget representerer deres postnasjonale, hyperindividualiserte trossystem. Det er flagget deres nå, enten du liker det eller ikke, skriver O’Neill.

Det er ikke vanskelig å signere under noe slikt. Selv en ateist som meg foretrekker et kors fremfor en regnbue.

Mens jeg blir overrasket hvis kona og ungene husker bursdagen min, så skal Pride hylles i en hel måned, i alle kanaler, 24/7. Og mange homofile nekter faktisk å delta på dette freak showet, og nekter å skrive under på vrangforestillingen om at kjønn er noe flytende.

For hva er poenget med å være lesbisk hvis man føler seg tvunget til å la seg penetrere av biologiske menn?

After all, if someone with a dick can claim to be a lesbian – that is, if a straight man can claim to be a gay woman – doesn’t that make lesbianism ridiculous, and virtually obsolete?

Pride er ikke nazisme. Men flagget er et fiendtlig og fremmed flagg, og et symbol for noe mange føler avsky for. Nok en gang: Avskyen rettes ikke mot de ulike seksuelle variasjonene, men mot indoktrinering og offermentaliteten.

Det betyr ikke at dannede mennesker løper rundt i Oslos gater og plaffer ned tilfeldige forbipasserende. Man bare holder en viss avstand, og gidder ikke ta med ungene på Pride-festival.

Og man kan holde ungene hjemme fra skolen hvis indoktrineringen blir for ille. Barna våre lærer jo nesten ingenting på skolen lenger, uansett.

Hvis man heiser et norsk eller britisk eller (Gud forby) ett engelsk flagg, så blir man umiddelbart avskrevet som rasist og fascist.

They call us flag-shaggers if we wave the national flag or the English flag, because in their eyes the only flag that matters today is the one that emphasises our differences and which elevates personal identity over national identity.

Det arrogante, splittende og fremmede flagget må symbolsk fires. Neste år nekter jeg å la mine barn gå på skolen, hvis rektor heiser dette flagget. Hvis mange nok gjør noe lignende, så kan man kanskje gjøre en forskjell.

2. juli braker det løs. Da avholdes årets Pride-festival i London.

Jeg tror jeg velger å fokusere på en mer familiær feiring.