Erfaring viser at samfunn som vender ryggen til fornuft og vitenskap, får problemer. Med en prisverdig intensjon om å sikre LHBTI-personers menneskerettigheter står det norske samfunnet nå i fare for å bygge på antivitenskap. Det vil gjøre skade på demokratiets grunnvoll.
Juni er Pride-måned, og debatten går høyt i en rekke medier. Det er et sunnhetstegn at ulike synspunkter kan brynes mot hverandre i åpen debatt. Samtidig er det et faresignal at noen av argumentene som brukes, er usaklige og/eller uvitenskapelige. Og ikke minst gir det grunn til bekymring at viljen til å pådytte hele befolkningen synspunkter med et manglende vitenskapelig fundament, er så stor.
Nedenfor drøfter jeg deler av den debatten som har foregått de siste ukene, samtidig som dette settes inn i en større kontekst.
Regjeringens høringsnotat om «konverteringsterapi»
Regjeringen ved Kulturdepartementet avsluttet på tampen av 2021 en høringsrunde knyttet til forslag om en ny lov som skal regulere «konverteringsterapi».
Regjeringens høringsnotat er utformet slik at man kan få inntrykk av at dette handler om å sette ned foten overfor dem som utsetter LHBTI-personer for amatørmessig «terapi» og/eller utilbørlig press, hvilket nok er helt på sin plass. Den siden av saken tror jeg de fleste av oss har forståelse for.
Den som leser Kulturdepartementets høringsnotat tilstrekkelig nøye, vil imidlertid finne ut at dette er villedende; man ønsker å gå lenger enn til bare å forby tvilsomme former for «terapi».
I høringsnotatets delkapittel 4.2 «Hvordan arter konverteringsterapi seg?» ser vi for eksempel at departementet støtter seg på en FN-rapport der «konverteringsterapi» brukes som «et paraplybegrep for å vise til en rekke ulike intervensjoner som har som formål å endre eller undertrykke noens seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».
Leserne bør her merke seg formuleringen «en rekke ulike intervensjoner». Den er generell nok til å dekke det meste av det LHBTI-bevegelsen misliker, og det er ikke så rent lite; for eksempel forkynnelse og veiledning i kirker og moskéer, eller at foreldre skal få anledning til å oppdra sine barn i tråd med egne verdier og eget livssyn. Et tilsvarende ambisjonsnivå skinner igjennom flere andre steder i høringsnotatet.
Departementet bemerker selv at «gråsoner ikke kan unngås, og at noen av grensedragningene vil måtte trekkes gjennom rettspraksis». Det betyr at mange vil måtte regne med å bli trukket for retten i årene som kommer, anklaget for mangelfull etterlevelse av de holdningene som ligger innbakt i begrepet «rosa kompetanse».
Dersom lovforslaget blir vedtatt, vil det etter alt å dømme bli en alvorlig trussel ikke bare mot tros- og religionsfriheten, men også mot ytringsfriheten. Og ikke minst er det grunn til å frykte at det bare er et tidsspørsmål før foreldre med andre verdier enn hva LHBTI-ideologien foreskriver, kan bli straffeforfulgt eller fratatt omsorgen for egne barn. Tendensen er allerede tydelig i andre land (f.eks. ble en canadisk far i mai 2021 fengslet for å motsette seg sin mindreårige datters ønske om kjønnsskifte), og den internasjonale LHBTI-bevegelsen presser aktivt på for at utviklingen i denne retningen skal fortsette.
For en nærmere drøftelse av denne siden av saken henviser jeg til mitt eget høringssvar om «konverteringsterapi».
Blant flere andre innspill som regjeringen har mottatt, vil jeg særlig fremheve høringssvaret fra Norsk katolsk bisperåd. Den katolske kirkes biskoper har her (formodentlig med bistand fra flere eksperter) skrevet et dokument hvis dybde og argumentasjonskraft går langt utenpå det jeg hittil har sett hos motparten. Det bør studeres av enhver som ønsker å bli oppfattet som en seriøs deltager i debatten fremover.
Totalitære tendenser
Nå kan man selvsagt, som noen gjør, argumentere for at visse grunnleggende menneskerettigheter vær så god må vike i denne saken: foreldres rettigheter, samt ytrings-, tros- og religionsfrihet, må ikke få stå i veien for rettighetene til LHBTI-personer.
Fullt så enkelt bør man imidlertid ikke ha lov til å gjøre det for seg selv. Saken er nemlig den at departementet, i tråd med Yogyakarta-prinsippene (som så å si er programerklæringen til internasjonale LHTBI-aksjonister), snakker om «orientering» og «kjønnsidentitet» i samme åndedrag, som om det var to sider av samme sak (jamfør sitatet fra avsnitt 4.2 ovenfor). Dette er en tilsnikelse.
Som flere innsendte høringssvar har påpekt, hører begrepet kjønnsidentitet hjemme i en helt annen kategori enn seksuell orientering (tidligere gjerne kalt seksuell legning).
Hva betyr kjønnsidentitet? Vel, det handler om hvilket kjønn du identifiserer deg som. Og for det store flertallet av mennesker, vil dette være entydig bestemt av de kjønnskromosomene man fikk ved unnfangelsen; XX (kvinne) eller XY (mann).
Norske myndigheter har imidlertid sluttet å forholde seg til solid og veletablert vitenskap på dette punktet. Dette skinner igjennom i Lov om endring av juridisk kjønn (fra 2016), der juridisk kjønn er gjort valgfritt, og altså uavhengig av biologisk kjønn. Og nå legger man opp til å ta ytterligere et skritt vekk fra fornuft og vitenskap.
For en nærmere drøftelse av noen av de konsekvensene dette ligger an til å få, henviser jeg til en kronikk i Nettavisen, skrevet av barnevernspedagog Lena Kaasa Tillerli: «Skal ideen om et flytende kjønn bli den eneste lovlige sannheten?».
Etter min vurdering bærer dette helt klart i seg kimen til noe totalitært. Norske myndigheter har øyensynlig latt seg presse av LHBTI-lobbyens aldri hvilende aksjonister. Nå vil man ikke bare sikre LHBTI-personers menneskerettigheter (hvilket de aller fleste av oss synes er vel og bra); man vil i tillegg påtvinge oss alle en bestemt virkelighetsoppfatning – en virkelighetsoppfatning som til alt overmål er i strid med det aller meste av empiri og seriøs forskning knyttet til kjønn og kjønnsidentitet.
Tåkelegging og latterliggjøring
Meningsbrytningen om disse tingene kommer utvilsomt til å fortsette lenge ennå, og vi bør alle merke oss at det er noen som mangler evne og/eller vilje til å følge vanlige normer for saklig debatt.
For det første har vi i Norge (som i så mange andre vestlige land) en del forskerdisipliner som kjennetegnes av sin «dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer». Formuleringen er hentet fra ledende kjønnsforskere, og jeg kjenner ikke til at dette miljøet har moderert sin antivitenskapelige holdning siden det famøse utsagnet sto på trykk i Dagbladet i 2003. Også enkelte andre typer «forskere» legger tilsvarende holdninger for dagen.
Og når man ikke har vitenskapelige argumenter å slå i bordet med, er det noen som i stedet pøser på med ekstra mange fremmedord og et vanskelig språk for å tåkelegge og forvirre. Et eksempel i så måte er Sayna Etminans innlegg i Nettavisen «Konverteringsterapi er ikke en omsorgsreform, Tillerli». Min anbefaling er at hun leser Alan Sokal og Jean Bricmonts klassiker «Intellectual impostures» før hun eventuelt skriver flere innlegg av samme type.
For det andre har vi folk som har grunnleggende forståelse av biologi, men som velger en strategi der de kombinerer saklige argumenter med hersketeknikker, eller som ganske enkelt har til hensikt å få folk til å trekke sin egen sunne fornuft i tvil. Ingen som har solide faglige argumenter på hånden, trenger å oppføre seg på den måten.
Et eksempel er lege og forfatter Kaveh Rashidi, som i sitt Aftenposten-innlegg «Menn, kvinner og alt imellom» i 2020 gjør et stort poeng av at det å være mann eller kvinne handler om mer enn å være utstyrt med henholdsvis «utovertiss» eller «innovertiss». Dette er ikke akkurat en invitasjon til saklig debatt.
Men nå er det altså ingen seriøse fagfolk som mener at kjønnsorganenes fysiske utforming utgjør det essensielle skillet mellom hannkjønn og hunnkjønn. Enhver lege, (evolusjons)psykolog eller biolog som fortjener tittelen, vet utmerket godt (og enhver som underviser naturfag eller biologi i skoleverket bør vite) at det fundamentale skillet er at hannkjønn har mange små (og derfor billige) kjønnsceller, mens hunnkjønn har få store (og derfor dyrebare) kjønnsceller.
Dette vet selvfølgelig Rashidi, og det er dette han burde ha drøftet om han ønsket seriøs debatt. Det gjorde han ikke, og det reduserer overbevisningskraften i innlegget hans, som ellers inneholder relevante momenter.
Rashidi fikk svar fra Henrik Vogt (lege, phd og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO) og Glenn-Peter Sætre (professor i evolusjonsbiologi, UiO), som i sitt innlegg Kjønn, verdighet og vitenskap skriver at «Fagfolk som forsøker pseudovitenskapelige omskrivninger av vitenskapelige begreper, risikerer å gjøre sårbare grupper en bjørnetjeneste.»
Men Rashidi gir seg ikke. I år har han skrevet et Facebook-innlegg der han kritiserer stortingsrepresentant Jenny Klinge (Sp) for å ha trukket haner og høner inn i kjønnsdebatten. Han opplyser at det finnes minst ett eksempel på at en høne «skiftet kjønn av seg selv» og ble til en hane. Mer generelt påpeker han at «Omtrent 5 % av verdens omkring 1,2 millioner beskrevne arter er tvekjønnede».
Men hvor relevant er det at tvekjønnethet er vanlig hos f.eks. maneter, snegler, reker og meitemark, eller hos visse fiskearter? Eller at kjønnet til krokodiller påvirkes av temperaturen når eggene deres klekkes? Eller at høna Gertie i voksen alder ble til hanen Bertie? Svaret er vel at det er temmelig irrelevant.
Det som ville ha vært relevant, er dersom tvekjønnethet hadde vært vanlig hos pattedyr, og da i særdeleshet hos primater (sjimpanse, gorilla, orangutang og andre aper). Men det er det ikke. Også dette er Rashidi formodentlig klar over. Når han likevel argumenterer som han gjør, tyder det dessverre på at han ikke egentlig er interessert i en debatt basert på hva biologi og medisin kan fortelle oss om kjønn, men om å stoppe munnen på Jenny Klinge og andre han er uenig med. Det er avslørende.
Og siden Rashidi her ikke bare misbruker biologi på en måte som burde være lett å gjennomskue for enhver som har gjennomført videregående skole, men også gjør utilslørt bruk av hersketeknikker, kan man undre seg over hvordan det står til med yrkesstoltheten hos enkelte journalister, som unnlater å stille kritiske spørsmål til krumspringene hans.
Evolusjonære strategier
Hvorfor er dette med mange og små versus få og store kjønnsceller viktig? Det er viktig fordi det (med logisk nødvendighet) gir opphav til ulike evolusjonære strategier. Dette betyr at kvinner (for hvem graviditet har store konsekvenser) opp gjennom menneskehetens historie har måttet følge visse strategier for å få mange etterkommere, mens menn (som kan gjøre kvinner gravide uten at det nødvendigvis får store konsekvenser for dem selv) har kunnet følge andre strategier.
Og vi er alle sønner og døtre av dem som gjennom tusenvis av generasjoner i gjennomsnitt valgte de gunstigste strategiene, og derfor i gjennomsnitt fikk flest barn (som ikke bare ble født, men som i sin tur selv ble voksne og fikk barn). De genene som koder for evolusjonært ugunstige strategier, har automatisk blitt luket ut underveis.
På tilsvarende vis har de ulike evolusjonære strategiene gitt seg utslag i klare kjønnsforskjeller hos stort sett alle pattedyr det i denne sammenheng kan være interessant å studere. Kjønnsforskere og LHBTI-aktivister, samt mange politikere og andre, liker ikke å bli minnet om det, men det er lite eller ingen ting som tyder på at Homo sapiens skulle være et unntak fra evolusjonens temmelig universelle mønster hva angår kjønnsforskjeller.
For en grundigere drøftelse av dette problemkomplekset viser jeg til min gamle artikkelserie på forskning.no:
Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere.
Kjønnsforskerne nektet den gangen å redegjøre for eller begrunne sin «dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer», til tross for gjentatte utfordringer både fra forskningsjournalist Bjørn Vassnes og undertegnede. Og ingen har i årene som er gått siden da, tilbakevist de naturvitenskapelige argumentene vi gjorde bruk av.
Kjønnsforskerne gjorde heller ikke noen udelt god figur da de noen år senere ble utfordret av Harald Eia i NRK-serien «Hjernevask».
Kvasivitenskap
De som tror at kjønn er en «sosial konstruksjon» og at mennesket er et kulturvesen som kan heve seg over sin biologiske natur, er ofre for ønsketenkning, svermeri og utopisme; et håpløst grunnlag for å utforme politikk eller vedta nye lover.
Og når folk med utopiske og virkelighetsfjerne idéer får makt, viser all erfaring at de blir destruktive og farlige. Lysenko-affæren, som ble en katastrofe for Sovjetunionen, er et eksempel som kan tjene til skrekk og advarsel.
Den norske Wikipedia-artikkelen om Lysenko gjengir følgende sitat fra Unescos første generalsekretær, Julian Huxley:
«Til å begynne med trodde jeg at Lysenkos påstander måtte inneholde en kjerne av sannhet. Jo mere jeg hørte og leste, desto tydeligere ble det imidlertid at Lysenko og hans tilhengere ikke er vitenskapelige i ordets egentlige betydning. De benytter ikke vedtatte vitenskapelige metoder, underkaster ikke sine resultater normal vitenskapelig kritikk, og publiserer dem ikke på en måte som muliggjør en vitenskapelig vurdering av dem. De beveger seg i en annen idéverden enn vitenskapsmennene, og diskuterer ikke på et vitenskapelig vis.»
Og akkurat slik ser det dessverre ut til å være med kjønnsforskere og andre som prøver å overbevise oss om at kjønn er noe flytende, noe valgfritt, en «sosial konstruksjon»; noe som ikke betyr så mye i praksis.
Konklusjon
Den stadig mer innflytelsesrike LHBTI-bevegelsen er farlig fordi den ganske enkelt forkaster naturvitenskapelig erkjennelse som ikke passer med dens egen agenda. Alternativt forsøker denne bevegelsen å skaffe seg noen naturvitenskapelige fikenblader her og der, for på den måten å gi seg selv et skinn av å opptre rasjonelt og ansvarlig (slik også Lysenko og hans meningsfeller gjorde; se ovenfor).
Den pågående utviklingen er bekymringsfull fordi LHBTI-aktivistene (som mange LHBTI-personer tar avstand fra) fører oss i totalitær retning. Se «Homoelitens intoleranse», av Torstein Ulserød, og «Vi er mange lesber og homser som ikke går i Pride og som reagerer på hva Pride har utviklet seg til», som Tonje Gjevjon sier det.
Jamfør «Jeg går ikke i paraden, og jeg sympatiserer ikke lenger med regnbueflagget. Det er det gode grunner til», som Truls Olufsen-Mehus skriver i Nettavisen; samt «Det som en gang var en berettiget bevegelse fremstår i dag som ensretting, der vi tvinges til å gå i takt for en usann og skadelig kjønnsideologi», som Peter Risholm skriver i Dagbladet.
Se også Kristne vet hvordan ideologier innføres i samfunnet. Derfor bør vår kritikk av Pride lyttes til, av Martin Ellingsen; Pride + skole = usant, av Anders Noreng og Peter Risholm; Pride, paraden, og foreldres tvil og usikkerhet, av Hanan Abdelrahman; Fornuftens stemmer forsvinder fra LGBT+ Danmark, av Marie Høgh.
Det store spørsmålet er ikke om LHBTI-personers menneskerettigheter bør sikres. Det bør de så absolutt.
Det store spørsmålet er om politikere, byråkrater og aksjonister med en totalitær, biofobisk og antivitenskapelig agenda skal få styrte landet vårt ut i et gigantisk eksperiment som ingen aner de fulle konsekvensene av. Det bør de så absolutt ikke.
Av Ole Jørgen Anfindsen, lektor og forfatter
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
