Erling Marthinsen 
En ny rapport hevder at å bygge opp industrien rundt flytende havvind kan bli lønnsomt for Norge, blant annet ved å skape nye arbeidsplasser.
Industrien rundt flytende havvind alene kan skape hele 52.300 arbeidsplasser i 2050. Det tilsvarer om lag 25 prosent av sysselsettingen oljenæringen hadde i 2019, skriver Norges Rederiforbund i en pressemelding.
Rapporten er utarbeidet av Menon Economics. De har vel fått tilgang til den samme magiske kalkulatoren som finansminister Vedum bruker for å fortelle oss at vi nordmenn egentlig blir rikere når vi blir fattigere.
Men tempoet må økes, ifølge rapporten. Dette vil sikre at Norge får en høyere markedsandel i den nye klimaindustrien.
Havvind er selvsagt lønnsomt for noen. Det er mange bedrifter som vil tjene grovt på å sope inn statlige subsidier. Men flytende havvind er den absolutt dyreste måten å skape ustabil kraftproduksjon, og noen må få regningen. Det blir som vanlig herr og fru skattebetaler som må betale.
Norges Rederiforbund er en forkjemper for utbygging av havvind, som egentlig er gigantiske industrimaskiner til sjøs. Man kan jo tenke seg at motivet til rederne kan være potensialet for egen inntjening? Er rapporten fra Menon Economics et rent bestillingsverk?
Flytende havvind er riktignok et eventyr, skrev Einar Lie i Aftenposten 29. mai. Han er professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo (UiO).
Kan hende får vi havkraft til halve kongeriket. Men det mest eventyrlige vil nok ligge i kostnadene ved det hele.
Lie skriver at eventyrmetaforen er treffende, bare ikke slik entusiastene bruker den.
Den leksikalske definisjonen på et eventyr er en fortelling som utspiller seg i en fantasiverden, der man ofte begynner med en slags realisme og gradvis går over i det magiske.
Alt skjer ubundet av tyngdeloven, utredningsinstruksen og annet realistisk heft som bryter ned det magiske elementet i fortellingen.
Professoren peker på det absurde i at kritikken mot havvind stort sett handler om at det ikke går raskt nok. Norske skattebetalere skal ruineres før de rekker å protestere, tenker jeg.
Mens utviklingen av Norge som olje- og gassprodusent skjedde etter masse utredning.
Ressursene ble tatt i bruk etter omfattende utredninger og tungt faglig og byråkratisk tankearbeid, med den 50 år gamle stortingsmeldingen om Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn som en faglig og politisk krone på verket.
Men nå satser Equinor på å bli en global aktør innen vindkraft til havs, til tross for at deres egne regnskaper viser at så å si alle inntektene til selskapet kommer fra olje og gass.
De vanvittige målene vitner om et klimahysterisk overmot. På tyve år skal det etableres like mye kraft til havs som gjennom mer enn 100 års storstilt vannkraftutbygging. Og kostnaden per KWh er ekstremt mye høyere for havvind. Særlig hvis man tar hensyn til de enorme kostnadene knyttet til vedlikehold.
Hvis regjeringen seriøst mener at havvind skal bli lønnsomt, så betyr dette i praksis at de ekstreme strømprisene vi har levd med siden august bare er et forvarsel om hva som kommer.
Dessuten er Norge ikke best egnet for utvikling av havvind, mener Lie.
De aller beste forutsetningene finner vi utenfor Storbritannia og Irland samt vest og nord for Frankrike, Nederland, Tyskland og Danmark.
Selv om vi på sikt skulle få ned kostnadene på den dyre, flytende havkraften, er det derfor grunn til å tro at andre stadig vekk vil kunne produsere den bedre og billigere.
Kortene er altså delt helt annerledes enn for oljen og fossene, som hele Europa misunner oss.
Høye kostnader, sannsynlige overskridelser og sammenblanding mellom stat, finans og industri – dette høres ikke akkurat som oppskriften på økonomisk suksess.
Vi som innehar en kalkulator som fungerer blir sittende som vitner til at Norge, som Titanic, skrur opp dampen mot fattigdom og styrer rett mot isfjellet og undergangen.
Mens milliardærene ler hele veien til pengebingen.
Les også:
Bare to dager igjen til lesermøtet i Stavanger onsdag 1. juni!
