Bakgrunnen er at lagmannsretten ikke hadde vurdert betydningen av at asylsøkeren tilpasset forklaringen sin underveis, skriver Høyesterett.

Asylsøkeren kom til Norge i 2009 og forklarte at han hadde konvertert til kristendommen og derfor ble forfulgt av iranske myndigheter. Utlendingsdirektoratet (UDI) valgte å avslå søknaden. I mellomtiden hadde mannen engasjert seg i en lokal menighet og ble døpt der. Saken gikk siden til Utlendingsnemnda (Une), der han fikk endelig avslag på asylsøknaden i 2012. Deretter engasjerte både kristne organisasjoner og Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) seg i saken.

Til slutt havnet den i rettsvesenet, og etter en dom i tingretten ble den anket videre til lagmannsretten. Der mente retten, i motsetning til Une, at asylsøkeren ville utøve sin religion på en måte som gjorde at han ville bli utsatt for forfølgelse i Iran.

Høyesterett mener imidlertid at lagmannsrettens manglende hensyn til asylsøkerens tilpassede forklaring gjør at rettsanvendelsen bygger på et uriktig beviskrav. Dermed må saken behandles av lagmannsretten på nytt.