Regjeringen lanserte fredag en økonomisk pakke på 3,5 milliarder kroner for å styrke Forsvaret.

Det var ikke et øyeblikk for tidlig at Ap og Sp våknet fra den sikkerhetspolitiske dvalen som det politiske Norge har befunnet seg i siden Sovjetunionens oppløsning for 30 år siden. Ap og Høyre bærer hovedansvaret for nedbyggingen av Forsvaret – basert på en søvnfylt forståelse av verdens virkelighet. Solberg-regjeringen la i fjor frem en langtidsplan for Forsvaret som lå i underkant av forsvarssjefens minst ambisiøse alternativ. Ap og Sp var så tilfreds med regjeringens forslag at de nøyde seg med å plusse på småpenger.

Dette avslører en elastisk og ikke-prinsipiell holdning til landets forsvar. Det måtte krig i stort format i vår verdensdel til for at «skjell falt fra øynene» på landets makthavere, for å låne et bibelsk uttrykk. Norske eliter er svake i troen på at militært forsvar må bygges opp og øves i fredstid. Forsvarsevnen lar seg ikke improvisere når fienden allerede står på dørstokken.

Det meste av de nye forsvarsmidlene går nordover, der hvor trusselen er størst. Overvåkingen av nordlige farvann skal styrkes både med fly og fartøyer. Brigade Nord og Finnmark landforsvar får friske penger. Det samme gjelder Heimevernet. Altfor små lagre av ammunisjon, reservedeler, uniformer og drivstoff – for å nevne noe, skal gjenoppbygges. Og så skal det øves mer.

Finnmark er et utsatt fylke – i mer enn én forstand. Landets største fylke utgjør det eneste NATO-området med grense til Russland. De senere år har vi sett at Putins rovlyst på andre land, som Georgia og Ukraina, har smittet over på viktige aktører også utenfor Kremls murer. Dette gjør at Norge ikke må bli så blendet av nytten av et godt folk-til-folk-samarbeid med russerne i nord at vi bli naive i vurderingen av Moskvas maktambisjoner.

Vi sikter her til den russisk-ortodokse kirken og dens patriarkat i Moskva. Parallelt med at kirken i Ukraina har vendt russerkirken ryggen og opplevd sterk vekst ved å orientere seg i retning av patriarkatet i Konstantinopel, har den russiske kirken ved ishavskysten markert revir på en måte som er verdt å merke seg.

The Barents Observer, med sete i Kirkenes, har meldt at biskop Mitrofan, som leder den russisk-ortodokse kirken på Kolahalvøya, uttalte følgende: «Jeg må si at Sør-Varanger er ortodoks – eller rettere sagt russisk territorium». Biskopen, som ifølge avisen Vårt Land er Moskva-tro og ikke kjent som noen mild kirkeleder, sa altså at Sør-Varanger tilhører den ortodokse kirke.

Denne markeringen av interesseområde kan ikke overses. Med den nære forbindelsen mellom president Putin og den russisk-ortodokse kirkeledelsen i Moskva, er det all grunn til å tro at biskopen i Murmansk ikke har sugd sine åpenbaringer fra eget bryst, men har fått inspirasjon fra de ansvarlige for de ambisjoner som den siste måneden er demonstrert i Ukraina.

Finnmark trues også fra hjemlig hold. Den sentraliseringen av landet som Arbeiderpartiet og Høyre har forvaltet i et par mannsaldre, har båret rikelig frukt i Finnmark. I fjor var Alta den eneste finnmarkskommunen som hadde vekst i folketallet. 

Verdens største torskeressurser lever i Barentshavet. En stor del av den norske kvoten fiskes av trålere eid av kapitalkrefter på Vestlandet og som fryser fangsten til havs for å sende den til foredling i utlandet. Hvis trålerne var pålagt å levere fangstene i land i Norge, kunne det gitt grunnlag for helårsdrift på foredlingsanlegg som nå må permittere staben deler av året, noe som rammer rekrutteringen, fordi bare de færreste vil basere yrkeslivet sitt på sesongarbeid.

Da Stortinget i 2013 ga grønt lys for utbygging av oljefeltet Johan Castberg, var det en forutsetning at oljen skulle ilandføres i Nordkapp kommune. Terminalen skulle gi ny aktivitet og mange nye arbeidsplasser. Dette vred Equinor seg unna – med regjeringens samtykke. Folk i Finnmark ble snytt. Dette er kolonialisme på norsk: Kvotebaroner på Vestlandet og et oljeselskap som i stor grad er eid av utlendinger, får ta med seg ressursene – og så la finnmarkingene i stikken.

Staten bør ta et helt annet ansvar for Finnmark. La lokale ressurser foredles lokalt, flytt statsinstitusjoner dit og gjennomfør dramatiske skattekutt for å stimulere bosettingen. Finnmark må forsvares dobbelt – militært og ved styrket bosetting.

Et tynt bemannet Finnmark blir lettere å erobre enn områder der det bor folk.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!