Oppkjøringen til krigen i Ukraina har klare paralleller til 2. verdenskrigs forspill. Da som nå innså ikke demokratiske land tidsnok at djevelsk ondskap bare kan møtes med makt. Preik og dialog er en lek for naive sjeler.
I 1936 marsjerte Wehrmacht inn i Rhinland, som etter Versailles-traktaten skulle være en demilitarisert sone. Traktatpartnerne Storbritannia og Frankrike lot det skje. Våren 1938 ble Østerrike innlemmet i Das Reich. Vestmaktene satt stille. Noen måneder senere invaderte tyskerne de vestlige delene av Tsjekkoslovakia. I München inngikk Frankrike og Storbritannia en avtale med Tyskland om å dele landet – uten at tsjekkerne var til stede. Senere tok Hitler resten av landet.
Ved hjemkomsten viftet den britiske statsministeren Neville Chamberlain med avtaledokumentet og erklærte «Peace in our time». Så godtroende gikk det altså an å bli! Det var denne naiviteten Winston Churchill senere tok et oppgjør med da han med adresse til vestmaktenes ledere bemerket at «de valgte skammen fremfor krigen – og fikk begge deler». Churchills appeller om forsvarssamarbeid for å demme opp for Hitler falt på steingrunn. Vestmaktenes ledere trodde på appeasement – et engelsk ord for avspenning og forsoning. De våknet først i 1939, da Tyskland overfalt Polen – men da var det for sent.
Utviklingen de siste 20 årene viser hvor farlig det er for demokratiske land å stole på en autoritær stat, for ikke å si en diktator. Uviljen mot å ta virkeligheten inn over seg er vårt årtusens parallell til andre halvdel av 1930-årene. Vest-Europa har like svake ledere nå som da. Den gamle kommunisten Angela Merkel, som bestyrte Tyskland i 16 år og dessverre fikk EU med seg, er en typisk representant for den fatale utviklingen som svinebandt landenes energiforsyning til Russland.
Noen så faren, men ble latterliggjort. På sosiale medier sirkulerer en video som viser et møte mellom daværende president Donald Trump og NATO-sjef Jens Stoltenberg. I videoen fremholder Trump: – USA og NATO beskytter Tyskland, Frankrike og en rekke andre land og så bygger disse landene en rørledning til Russland og fyller russernes lommer med milliarder av dollar. Det skulle aldri fått lov til å skje. Russland kontrollerer Tyskland fordi tyskerne får 60-70 prosent av energien sin fra Russland. Tyskerne kvitter seg med kull- og atomkraft, og er nå et gissel for Russland – og så må USA og NATO forsvare dem.
For denne korrekte observasjonen fikk Trump ingen applaus, bare forakt og vanære.
Den vesteuropeiske naiviteten lå også under den manglende reaksjonen da Putin i august 2008 sendte 40.000 soldater inn i Georgia for å kvele landets reformpolitikk og orienteringen vestover. I stedet for å reagere med strenge sanksjoner for å avskrekke Russland fra nye sidesprang, fortsatte Vest-Europa med å kurtisere Putin.
Vestlige ledere så heller ikke tegningen da Putin i 2014 sendte sine styrker inn i Donbas og i tillegg lot dem erobre Krim med våpenmakt. Reaksjonen var fortsatt svermeri og stor forståelse for Krims rettmessige betydning for Russland. Sanksjonene var så dvaske at de knapt hadde virkning. Manglende reaksjon på russernes oppbygging av militær kapasitet nær Ukrainas grenser i fjor høst og i vinter, er uttrykk for at vestlige land anså Putin som en rasjonell leder. Sannhetens øyeblikk opprant først 24. februar.
Vesten har sviktet Georgia og Ukraina ved stilltiende å godta russernes definisjon av egen sikkerhet – akkurat som om NATO-medlemskap for disse landene med effektivt luftvern og slagkraftig panservern ved grensen mot Kreml-riket skulle true Russland!
Vladimir Putin er samtidens Adolf Hitler. Som for tre mannsaldre siden innser ikke vestlige land at ondskap ikke lar seg bekjempe med dialog, forståelse og løsprat, men bare med resolutt motmakt. Ettergivenhet har stimulert Putins erobringslyst og rovgriskhet.
Det er tragisk at Ukraina bærer kostnaden for at Vestens øyne åpnes først nå.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
