I begynnelsen av februar offentliggjorde Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) sine ugraderte trussel- og risikovurderinger.

Begivenheten er blitt bredt dekket på Documents TV-sending og – særlig av Alf R Jacobsen – satt inn i relevant historisk kontekst.

Jeg ønsker å kommentere noen av de tre myndighetenes prioriteringer slik disse ble forklart under pressekonferansen i samband med offentliggjørelsen av trusselvurderingen og i den etterfølgende medieomtalen. Språkbruken i sakens anledning har vært informativ; det er nå engang slik at folk – inklusive sjefer for våre ulike hysj-organer – avslører seg aller mest når de får opptre i fri verbal dressur.

De aktuelle myndighetspersonenes budskap skal vurderes opp mot følgende spørsmål:

• Hva er viktigst for nordmenn av henholdsvis den norske staten, vår nasjon og vårt politiske styresett (les: demokratiet)?
• Hvem av de tre (staten, nasjonen, demokratiet) skal våre mer eller mindre hemmelige militære og sivile sikkerhetsorganer først og fremst tjene, og hvordan skal de forholde seg til eventuelle krysspress de måtte utsettes for i utførelsen av dette sitt arbeid?

PST-sjef Sjøvold (jeg velger å holde meg mest til ham i denne fremstillingen, men intet tydet på at noe vurderingssprik eksisterer mellom POT, NSM og E-tjenesten) benyttet særlig ett begrep som er avslørende for hvordan mannen vurderer sin egen og Sikkerhetstjenestens embetsplikt.

Hva gjaldt det man skulle holde øye med, og som følgelig krevet tjenestens fulle oppmerksomhet, var nøkkelordet «antistatlig virksomhet»; PST mest aktuelle oppgave på vårt nåværende stadium av historien var å beskytte Norge mot tiltagende antistatlige holdninger i befolkningen, holdninger som manifesterte seg ved økende vaksine-motstand, lydhørhet overfor konspirasjonsteorier og generell tilbøyelighet til å akseptere som gyldig et høyreradikalt narrativ som innebar redusert folkelig tiltro til myndighetenes gode evne og vilje. Samtidig understreket han – med et forsøksvis avvæpnende smil, som for å poengtere det latterlige ved en slik misoppfatning – at «PST ikke er noe tankepoliti».

Hva sistnevnte beroligelse angår, så leder den tankene hen til daværende statsminister Solbergs forsikring om at «visst skal vi ha full tankefrihet i landet». Vi innen sammensuriet takker og bukker etter fattig evne, men merker oss samtidig hvilken frihet av lignende type PST-sjefen ikke fant det for godt å dvele ved som fundamental for dagens nordmenn, trolig fordi han som god jurist vet at så ikke lenger er tilfellet: ytringsfrihet, og da naturligvis inklusive retten til å forfekte meninger som av noen oppfattes som krenkende, inngår ikke lenger i våre umistelige rettigheter.

Og merk vel: Det tilkommer staten å vurdere, i samsvar med de internasjonale menneskerettighetenes henvisninger som av våre politikere er innrømmet forrang foran norsk lov, hvorvidt ytringer av en slik art skal eller ikke skal tolkes som krenkende for «svake grupper». Dersom så er tilfellet, dersom tommelen peker nedover og et utsagn finnes å være krenkende etter myndighetspersonenes samvittighetsfulle saksbehandling, veier i henhold til rasismeparagrafen (§185) de berørtes rett til ikke å bli såret av hatefull tale tyngre enn din rett til å si akkurat det du mener. Så takk for rausheten, PST-sjef, men vi hadde kanskje sett for oss at du benyttet anledningen til å uttrykke eksplisitt støtte til tale- og skrivefriheten i landet vårt, ikke bare til en mer abstrakt tankefrihet som av gode teknologiske grunner gudskjelov ennå ikke kan underlegges myndighetenes kontrolliver.

Det er verdt å merke seg at nyordet «antistatlig» som spilte så stor rolle i karakteriseringen av hvem våre hemmelige tjenester anså som farlige for landet vårt, viser en avslørende likhet med det tidsriktige angloamerikanske «antigovernmental» som stadig høres brukt i kulturkrigens USA.

I flere av våre allierte europeiske naboland, ikke minst Tyskland, ser vi samme tendens gjøre seg gjeldende med statlig overvåkning av det man stempler som «ukonstitusjonell» opposisjon, altså i praksis dem som ikke omfavner et liberal-globalistisk politisk grunnsyn. Myndighetene følger historiske spor som man knapt kan forestille seg at de selv er seg bevisst, så ubehagelig er utviklingen å skue.

Mens de fleste radikalerne i min ungdom nærmest reflektorisk i alle konflikter tok til orde for å innskrenke statens makt til fordel for enkeltindividers rett til å hevde avvikende synspunkter og leve alternative liv, skjedde en gradvis endring etter hvert som 68-generasjonen selv krøp inn i maktens korridorer og posisjoner.

Utviklingen har vært i nærmest komplett samsvar med det den marxistiske teoretikeren Antonio Gramsci for snart hundre år siden omtalte som «den lange marsjen gjennom institusjonene», med andre ord en ekstremt vellykket operasjon sett fra de infiltrerende (eks)radikalernes ståsted. Nå er det de som sitter med definisjonsmakten (tror du meg ikke, så les en gjennomsnittlig utgave av Aftenposten eller lytt til ledende biskoper eller Høyre-politikeres utlegninger om hva som er sentrale spørsmål i dagens Norge, så skjønner du at disse tidligere konservative bastionene er overtatt av folk hvis politiske grunnholdning så vel som retorikk kun på detaljnivå skiller seg fra nymarxistenes), og de har både evne og vilje til å bruke den.

Da ender man opp med en forsvarssjef som danser i pride-tog (at mannen har andre fortreffelige kvaliteter, er utvilsomt, men hans lefling med tidens motesaker liker jeg dårlig), kirkeledere som ikke vil snakke om forfølgelsene av kristne i den muslimske verden og ulike politiledere (fra etatens høyskole til dem som skal ivareta den hemmelige sikkerheten) som lyder woke-inspirerte inntil det smått absurde.

For det er åpenbart at nasjonen Norges spesifikke utfordringer av demografisk-kulturell natur ikke inngår som viktige elementer innen tematikken de nevnte lederne finner det naturlig å interessere seg for i kraft av sine embeter. Kanskje er de av den misoppfatning at ingen forskjell finnes mellom staten Norge og den norske nasjon, et syn de dessverre deler med moderne ledende politikere i vårt land, men der tar de altså rungende feil.

Om betydningen av å verne nasjonale norske verdier var Sjøvold og hans ledende kolleger rungende tyste, hvilket sier svært mye om hvilken rolle de er fornøyde med å spille i vårt lands utvikling. Han og kollegene hadde fokus kun på statens beste slik de har fått seg forklart at dette skal defineres, og dersom dette synssettet kom i motstrid med det som måtte være nasjonens behov, så fikk sistnevnte vike.

Også hva forsvaret av demokratiet angår, virker det som om sikkerhetssjefene demonstrerer en nærmest naiv, i hvert fall forbausende, enøydhet i oppfatningen av sine plikter. Visst er forsvaret av den norske stat et viktig element i det hele, men vår statsskikk er da sannelig langt mer enn bare flertallsstyre fulgt av lydighet oppad i hierarkiet mot dem som sitter med parlamentarisk makt etter gjennomførte valg! Fri debatt uten trusler om sanksjoner dersom antistatlige meninger hevdes, var en kjernekvalitet ved folkestyret slik det er blitt håndhevet i vårt land siden nasjonal selvstendighet ble oppnådd for drøyt hundre år siden. Denne kvaliteten uthules nå, og det er våre egne politikere og vårt eget embetsverk som gjennomfører selvskadingen.

Å begrense sin yrkesrolle til kun å være statlig vakthund vitner om at man hverken besitter et velutviklet nasjonalt sinnelag eller sunne demokratiske reflekser. Det er trist når man merker at sikkerhetssjefenes lydighet innen statsadministrasjonen går på bekostning av deres overordnede beskytterrolle for vårt frie folkestyre så vel som vår nasjonale egenart. Det er også en skam for de embetsmenn som slik lar seg bruke.

Les også Mimisbrunnrs samlede: