Invasjonen av Ukraina har snudd det svenske flyktningmottaket på hodet. Plutselig er rollene snudd om: Det er de tidligere kritikerne av den rause migrasjonspolitikken som arrangerer hjelpesendinger og organiserer velkomstkomiteer – og antirasistene som protesterer.

To personer som kanskje er mest knyttet til motstanden mot «masseinnvandring» og flyktningstrømmene i 2015, er de tidligere sverigedemokratiske riksdagsmedlemmene Kent Ekeroth og Erik Almqvist. Ekeroth kritiserte statsminister Magdalena Andersson da hun før den russiske invasjonen av Ukraina erklærte at Sverige ikke var forberedt på å «gjenta situasjonen fra 2015». Almqvist gikk tirsdag ut på Facebook-siden sin og ba om økonomisk hjelp fordi han hadde leid ut familiens leiligheter til ukrainske flyktninger.

Nyheter Idags sjefredaktør Chang Frick og Roger Sahlström fra Sverigedemokraternas teve-satsning Riks dro til den polsk-ukrainske grensen for å rapportere, og på vei hjem chartret de en buss som kjørte ukrainere (og deres kjæledyr) til Sverige.

De samme som har blitt hengt ut som rasister og som siden 2015 har hevdet at «Sverige er fullt», mener nå at det er plass. De samme menneskene som de siste årene har hevdet at Sverige ikke klarer å ta imot mer, leier nå busser for å frakte ukrainere til Sverige.

Fenomenet finnes også i politikken. Kommunerådene i Staffanstorp og Sölvesborg, Christian Sonesson og Louise Erixon, har for eksempel i mange år hardnakket takket nei til å ta imot flere flyktninger i kommunene enn høyst nødvendig. Men. Nå ønsker de ukrainerne velkommen. Dette fikk Sedat Arif, Socialdemokraternas kommuneråd i Malmö, til å legge ut en kommentar på Facebook: «Rasismen och dess fula tryne» skrev Arif om Sonesson.

Motivene for at Sverige skal ta imot ukrainere på flukt er hovedsakelig to: Ukraina ligger i Europa og deler historie med Sverige. Samtidig mener mange at «fordi Sverige tidligere har tatt imot så mange fra land langt unna, har vi en enda større forpliktelse til å ta imot folk fra et land som ligger nært». I tillegg argumenteres det for at dette nå er «ekte flyktninger», det vil si kvinner og barn på flukt fra kamp – ikke unge menn uten asylgrunnlag – og at de fleste som kommer fra Ukraina sannsynligvis vil reise hjem når krigen er over.

Samfunnet skalerer opp

Et merkelig fenomen som jeg har lagt merke til er at de samfunnsmessige belastningene som vi har blitt minnet på daglig under pandemien, ikke lenger eksisterer. For noen måneder siden publiserte avisene intervjuer med gråtende sykehuspersonell som ikke hadde tid til å gå på toalettet og som sa at helsevesenet var så anstrengt at uvaksinerte ville bli nektet omsorg. I følge Sveriges kommuner og regioner (SKR) har antallet pasienter som venter på omsorg i Sverige vokst til 160 000 personer og forholdene er så dårlige at de ansatte sier opp.

Men nå er det plutselig ekstra ressurser. Helsevesenet melder at de har aktivert sin kriseberedskap og gjør en «oppskalering for å møte behovene til ukrainske flyktninger».

De samme helseregionene som for noen uker siden hevdet at intensivbehandlingen sviktet på grunn av covid-pasienter, mener nå at det er kapasitet til å behandle ukrainske soldater med alvorlige krigsskader. I et intervju med Dagens Medicin sier Johan Bratt, overlege i Stockholmsregionen, at regionen også kan vurdere å ta imot sivile, alvorlig syke ukrainere som behandles for for eksempel kreft – dette mens rapportene til Inspektionen för vård och omsorg (IVO) viser at stadig flere kreftpasienter i Sverige rekker å dø mens de venter på omsorg.

En lignende respons har kommet fra den svenske skolen, som etter år med å ha vært i fokus for sviktende resultater, økt utrygghet og ekstrem segregering, nå hevder å ha ressursene til å ta imot ukrainske barn.

– Vi placerar i genomsnitt 1 500 till 1 600 nyanlända elever per år i våra kommunala grundskolor, så vi har en befintlig organisation med rutin. Nu jobbar vi för att möta behovet, oavsett volym, sier Stockholms barneskoledirektør Lee Orberson til Dagens Samhälle.

«Det er urettferdig!»

Samtidig murrer det i den politiske venstresiden og i antirasistiske miljøer. I en debattartikkel publisert i Expressen stilles spørsmålet hvorfor ukrainere regnes som «ekte flyktninger»? Artikkelforfatterne anklager EU for å bruke krigen i Ukraina som et påskudd for å unngå å ta imot flyktninger fra andre land og sier at det handler om rasisme:

– När det utan debatt är legalt att börja definiera ukrainska flyktingar som «riktiga flyktingar», men exempelvis flyktingar från utomeuropeiska länder som «oriktiga», och även hänvisa till kulturella skillnader och likheter, hudfärg och religion som argument för ett generöst eller ogeneröst europeiskt mottagande, kan vi vara på väg in i en ytterst farlig rasistisk retorik och praktik, skriver Farhad Jahanmahan og Cecilia Persson.

Men det er andre som går lenger enn det. Da byregjeringen i Stockholm bestemte seg for å gi alle med ukrainske pass rett til å reise gratis i lokaltransport, ble det møtt med kritikk – fra antirasistiske profiler. I en tweet spurte for eksempel journalisten Elaf Ali, født i Irak, men oppvokst i Sverige: «Varför får de med ukrainska pass åka gratis 2022 men inte de med syriska pass 2015?».

Verken Ali eller andre som klaget over denne enorme urettferdigheten, så ut til å reflektere over det faktum at Sverige i løpet av de siste 20 årene har tatt imot over to millioner innvandrere og gitt dem full tilgang til svensk velferd, bolig, subsidier, gratis helsetjenester, gratis skolegang…

Arif Sulimani, som kom til Sverige i 2017, er på samme spor. I en debattartikkel i Göteborgs-Posten skriver han at det ikke bare skal være plass til «blåøyde, blonde og hvite flyktninger» i Sverige og sammenligner kvinnene og barna som nå flykter fra krigen i Ukraina med afghanerne som dro i streik sentralt i Stockholm i 2019.

– Nu plötsligt har Sverige hur mycket plats som helst och folk springer för att tömma sina sommarstugor för ukrainska flyktingar, skriver Sulimani.

Listen over misfornøyde innvandrere fortsetter. SVT velger å gi stemme til Atefeh Sebdani, som kom til Sverige fra Iran da hun var fem år gammel. Nå synes hun det er problematisk at Sverige tar imot flyktninger fra Ukraina og hun kritiserer også svensker for ikke å vise det samme engasjementet når det gjelder flyktninger fra andre land. Sebdani får støtte av Expressen-spaltist Somar al Naher, som sier at det er «farlig å kjøre på følelsen» å hjelpe flyktninger fra Europa.

Nettopp dette, at personer som selv har fått asyl i Sverige nå er bekymret for at det skal komme nye flyktninger, har dukket opp i ulike sammenhenger den siste uken. Egentlig er reaksjonen helt logisk: Hvis flere deler på kaken, blir det mindre for alle. Problemet er bare at de høres ut som bortskjemte barn, som roper på foreldrene fordi det kommer et nytt søsken som også skal få.

Alles fordommer går i oppfyllelse

Likevel er det fascinerende, for det som har skjedd er intet mindre enn at begge parter har bekreftet motstanderens fordommer om dem: Innvandringskritikere har gjennom sitt enorme engasjement for ukrainske flyktninger bevist at det er plass – i hjem, på sykehus og på skoler – for de som de som ser ut som oss og deler historien vår.

Samtidig har innvandrerne som har uttalt seg negativt om å ta imot flyktninger fra Ukraina, gjennom sin indignasjon bevist at de er bortskjemte og egoistiske – hvorfor skal flere få tilgang til godene de selv har? Det er som å se et barn forsvare godteposen sin. Nå har de fått det som de vil – og de vil ikke dele det med flere, og ikke med andre enn de som er som dem selv.

Begge parter har med andre ord bevist at de er rasister, i den forstand at de ønsker å hjelpe menneskene som ligner dem selv. Ikke rart, det er slik vi alle fungerer.

Så hvor går vi nå? Det absurde er at alle, fra de som ropte «Nej! Ut!» og hevdet at «landet-er-fullt» til «Refugees Welcome», nå er på nøyaktig samme sted: Sverige kan ta imot mer.

Migrationsverket opplyser at rundt 4.000 flyktninger fra Ukraina kommer til Sverige hver dag, og at det i ett scenario forventes 210.000 flyktninger innen utgangen av første halvår. Men nå vil det ikke lenger være mulig å si stopp til noen, for Sverige var faktisk ikke fullt tross alt? Alle lukene er åpne nå, og bare én ting kan vi være helt overbevist om: Ukrainerne er ikke de siste som banker på døren.