Hadia Tajik trakk søndag den konklusjonen som ikke var til å komme forbi: Hun går av som Arbeiderpartiets nestleder.

Pressens avsløringer av hennes økonomiske transaksjoner ble så belastende for partiet at hun ikke kunne fortsette i partitoppen etter at hun onsdag gikk av som statsråd. Hennes begrunnelser for å bebo skattefri pendlerleilighet var så tvilsomme at hennes handlinger fremstår som skattebedrageri – og følgelig et anslag mot en av Arbeiderpartiets klassiske kjerneverdier.

Tajik fastholdt etter sin exit fra regjeringen at hun ønsket å fortsette som partiets nestleder. En slik holdning vitnet om en merkverdig vurdering: Skandalene pressen avdekket, var altså store nok til at hun måtte forlate regjeringen, men små nok til at hun kunne fortsette som partiets nestleder. Det var et resonnement som ikke sto seg.

Det ble hevdet at hun burde overta som partiets parlamentariske leder når hun nå vender tilbake til Stortinget. I helgen meldte NRK at det ikke blir aktuelt. Noen hadde åpenbart snakket sammen. Og nå må partiet ved neste anledning også se seg om etter en ny nestleder – om partiet ikke kommer til at det er nok med én.

Arbeiderpartiet har nå for tiden sin svakeste ledelse på 101 år. Det var i 1921 at partiets landsmøte så seg om etter ny ledelse og landet på en ukjent elektriker fra Sarpsborg som formann og en til da ikke spesielt kjent kommunearbeider fra Oslo som partisekretær. Oscar Torp og Einar Gerhardsen kom fra det ukjente, men ble nasjonale ledere av stort format.

Partiet står i dag bortimot ribbet for ledere av betydelig kaliber. Hvis Jonas Gahr Støre plutselig en dag får en takstein i hodet, er det vanskelig å se noen i partiet som kan aksle ledertrøyen med naturlig respekt og autoritet. 

Her står for eksempel hovedutfordrer Høyre i en helt annen situasjon. Erna Solberg har ikke skygget for andres vekst. Høyre er godt forspent med meget dyktige politikere som står klar – enten den dagen Solberg trer til side eller kalles til Slottet for på ny å danne regjering. Høyre har gjødslet egen jord, og avlingene kan høstes på bred front, mens Ap ikke lenger har et indre miljø hvor talenter gror naturlig frem.

Det er ikke bare Tajik som har mistet tillit. Også partiet står så svakt at en må tilbake til tiden før partiets gjennombrudd i norsk politikk i førkrigsårene for å finne maken. Tajik representerer Rogaland på Stortinget, men er flasket opp politisk på sære Oslo-miljøers anskuelser og politikk. Og det er her en finner mye av forklaringen på at Ap på egen hånd og uten hjelp av andre er blitt et parti for under en fjerdedel av folket.

Ikke i noen valgkrets står Ap svakere enn i Oslo, om en bortser fra fire fylker på Sør- og Vestlandet. Det er Oslo-herredømmet som systematisk har svekket Ap fra valg til valg. Herfra sendes partiets budskap ofte på andre bølgelengder enn folkets. 

Med Tajiks devaluering vil Oslo-dominansen kunne svekkes til fordel for større påvirkning fra folk i distrikter hvor partiet står langt sterkere – som Østlandet utenfor Stor-Oslo, Trøndelag og Nord-Norge. Med Tajik ute av bildet vil Distrikts-Ap kunne vinne større gehør for en politikk basert på de klassiske verdier som i tre generasjoner gjorde Ap til et ledende og til dels statsbærende parti.

Men Arbeiderpartiets gjenreisning er en meget krevende oppgave. Politisk fornyelse må myntes ut i en praktisk politikk hvor folk kan føle seg hjemme.

Hadia Tajiks sorti er imidlertid en god begynnelse.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!