– Dette er vår krig, sa Ine Eriksen Søreide i Debatten. Hennes etterfølger som utenriksminister kunne sagt det samme. Anniken Huitfeldt beskrev nærmest en omvendelse, og det var vanskelig å skille de to fra hverandre. De står for samme syn, men det er en utenriksminister fra Arbeiderpartiet som tar Norge inn på en krigførende parts side, i vårt «nærområde».

At dette kan få vidtrekkende konsekvenser, vil alle med erfaring og kunnskap umiddelbart kunne se. Når man prøver å trylle bort disse konsekvensene med  bortforklaringer, minner det om besvergelser. Men man kan ikke besverge seg bort fra Putins krig.

Nå sier de nordiske land at de skal være med på galoppen. De har beveget seg inn på det som fort kan bli det amerikanerne kaller mission creep. Bordet fanger.

Fredrik Solvang stilte spørsmålet: Norge har hele tiden fremhevet at bærebjelken i norsk utenrikspolitikk overfor Sovjet/Russland må være forutsigbarhet. Nå har Putin gjort noe dramatisk uforutsigbart, men har ikke Norge svart på dette ved selv å gjøre noe uforutsigbart?

Det var et innlysende spørsmål med et innlysende svar, og det at ingen av de to utenriksministrene ville innrømme dette, burde øke uroen. De blir innblandet i krig, men nekter å se konsekvensene.

Betyr ikke det at de lenger hen ad veien vil nekte å ta ansvaret? At de vil si: – Vi så ikke dette komme.

Det er blitt standardfrasen til politikerne når det er konsekvenser de ikke vil innrømme, og når de blir overveldet, spiller de overrasket.

Men ingen kan bli innblandet i en krig med Putin og påberope seg uskyld og enfoldighet, eller bruke gode motiver som unnskyldning.

Det både den forhenværende og den sittende utenriksministeren egentlig sa, var: – Alle gjør det, så vi hev oss med. Vi kan ikke stå utenfor.

Da leker man utenrikspolitikk. Man tror kanskje at man kan ombestemme seg enda en gang og si: – Vi mente det ikke.

Men slik fungerer ikke krigen, og aller minst en krig hvor Putin er krigsherre. Han går etter sårbarhet. Norge har mange sårbare punkt, og vi har knapt nok noe forsvar.

Solvang stilte et annet kritisk spørsmål: Hva hvis det skjer en forverring av situasjonen som roper på flere og større våpen? Hva med soldater og fly?

Da ristet begge damene på hodet. Noe slikt kom ikke på tale. – Fordi, sa Søreide, … ingen har foreslått soldater og fly.

Men dét stemmer ikke.

Tidligere øverstkommanderende for Nato, Wesley Clarke, og hans kollega, Philippe Breedlove, støtter innføring av flyforbudssone over Ukraina. Den vil bli håndhevet av amerikanske piloter. Breedlove var ærlig nok til å innrømme at dette vil bety krig med Russland. En tidligere SACEUR er villig til å gamble med krig mot Putin. Er det noe rart at apotekene har innført rasjonering av jod-tabeletter?

Folk føler en underliggende uro, og deres intuisjon tar ikke feil.

EU har mistet hodet. Men nettopp derfor burde Norge holdt sitt hode kaldt. Støre var ikke lysten på å levere dødelige våpen, men måtte gi seg. «Alle gjør det».

Typisk nok sier norske politikere at det vi ser, ikke er sant. Det fins ingen fare ved å blande seg inn.

Dette er ren innbilning. På amerikansk kalles dette magical thinking.

Nordmenn har i den grad påtatt seg rollen som humanitær supermakt at det har gått politikerne til hodet.

De klarer ikke innse at en rettferdig reaksjon kan være farlig. I stormaktspolitikken er det resultatene som teller, ikke intensjonen.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!