Forsvarsalliansen NATO ble dannet i 1949, ved at tolv land den 4. april undertegnet den såkalte Atlanterhavspakten. Angrep på et medlemsland anses som angrep på alle, på hele alliansen.
I dag består organisasjonen av 30 land, og har beveget seg milevis vekk fra den opprinnelige pakten, og kan best betegnes som intervensjonsorganisasjon, og et apparat skreddersydd for fremskutt forsvar av USA, landet som har militære baser i 150 land, selvfølgelig også i mange NATO-land, deriblant Norge. Dess nærmere den russiske grense dess bedre. Nå legges samme tankegang til grunn rundt Kina. Kanskje ikke rart at Putin og den kinesiske presidenten nylig gikk sammen om en uttalelse om at de er imot utenlands innblanding i staters innenrikspolitikk. Kina har tidligere gjort det klart at det støtter Russlands krav om slutt på NATOs utvidelse østover. NATOs generalsekretær Jens Stoltenbergs reaksjon på det hele er: «NATO har aldri tvunget noen land inn i alliansen». Som vanlig, en overfladisk kommentar, uten dypere kunnskap. USAs overtalelseskunst overfor enkeltland kan betegnes både som det ene og det andre.
Listen over USAs kriger etter 2. verdenskrig er lang som en vondt år. Landet kjører fortsatt sitt løp i de latinamerikanske landene, for destabilisering i land der utviklingen går mot USAs egne interesser, og den utstrakte sanksjonspolitikken rundt om i verden bare øker. USAs kriger har ødelagt land og destabilisert Midtøsten for lange tider. Selv om landet utgjør en stadig trussel mot verdensfreden, støtter Norge USA i ett og alt. Vi dilter etter og logrer med halen.
I begynnelsen av 90-årene ble NATOs oppgave redefinert, og åpner for å intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for direkte angrep, og uten at det foreligger et tydelig FN-vedtak. NATO var i realiteten omgjort til en angrepsorganisasjon, og et haleheng til USAs krigsforetagender.
Fra slutten av 1990 årene ble en rekke tidligere østblokkland med i organisasjonen, etter sterkt påtrykk fra USA. Noen land gikk imot, deriblant Norge, men etter et par «runder» med USA stakk vi pipen i sekken.
Utover i dette århundre er land som Albania, Kroatia, Montenegro og Nord- Makedonia blitt medlemmer, i det som engang var en nordatlantisk forsvarsallianse.
Hvordan den gjensidige lojaliteten i organisasjonen blir i en gitt situasjon kan man bare tenke seg. Den er ikke all verden fra før heller, som da Tyrkia kjøpte et russisk luftforsvarssystem, (til å forvare seg mot Russland med!). Til tross for amerikanske sanksjoner fortsetter landet å utvikle sitt militære samarbeid med russene, og unnså seg heller ikke for å starte innbyrdes NATO – «krig» i Syria.
NATOs første angrep på en suveren stat var den omfattende bombingen av Serbia i 1999, av så vel sivile som militære mål, og uten noen formell FN godkjenning. Bombingen resulterte i en bred debatt om folkeretten, og om det moralske grunnlaget og faktagrunnlaget for intervensjonen, som ble klart definert som en krigsforbrytelse. Norge var et av landene som deltok aktivt med bombefly. Ikke rart statsminister Bondevik aldri ønsket å snakke om saken.
7. oktober 2001 gikk USA til krig mot Afghanistan, for å fange Osama bin Laden, knuse al-Qaida, og styrte Talibanregimet. En rekke NATO-land, deriblant Norge, valgte å bistå USA ved å sende militært utstyr og personell. Etter et par år tok NATO over kommandoen over ISAF-styrken, som hadde FN-mandat til å være en stabilisator og hjelp for overgangsregjeringen, og som kom gradvis mer med i kamphandlinger. Norge hadde styrker i landet i 20 år, 600 på det meste. Totalt deltok 9200 soldater i perioden.
Drapet på bin Laden foregikk ved en større aksjon inn i Pakistan, der han ble skutt gjennom hodet og tatt i besittelse av sine banemenn, (2011). Etter at amerikanerne med hjelpere trakk seg ut av Afghanistan våren i 2021, inntok Taliban presidentpalasset og makten i landet, med den frykt og usikkerhet det medførte. USA og NATOs innsats i landet etterlater seg liten ære uten at det her skal kommenteres med andre ord enn det statsminister Erna Solberg brukte: «Vi må erkjenne at målene ikke er nådd for den militære innsatsen og bistanden i Afghanistan». I kjølvannet av denne konklusjonen har stortingspolitikere tatt til ordet for en uavhengig utredning om norsk deltagelse i krig utenfor landegrensene. Det er på høy tid.
USA demonstrerte også nylig sin selvbestaltede rett til å jakte enkeltmennesker og drepe dem, da de med et målrettet angrep tok livet av den nåværende lederen av IS. Den forrige, som var mer kjent, ble drept i en amerikansk aksjon i 2019. I mellomtiden, (2020), hadde de rukket å drepe en høytstående iransk general, «etter ordre fra president Trump».
Det begynner å bli mange hakk i revolverskjeftet.
Irakkrigen startet i mars 2003, med amerikanske fly- og rakettangrep mot utpekte mål og med britisk landkrig i sør. Frankrike, Tyskland, Russland og Kina fordømte krigen og FNs generalsekretær uttalte at krigen var ulovlig. Det skapte krise i NATO da mange land nektet å delta i USAs felles forsvarsforberedelse før angrepet, som de var sterkt imot. Kraftige protester fra NATO-allierte var til ingen nytte. USA, falskhetens og løgnens hjemland, kokte sammen en historie om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og et hemmelig atomvåpenprogram. Den guttaktige britiske statsminister Tony Blair som ville være «stor gutt», stilte seg gladelig ved siden av president Bush, og undertegnet angrepsresolusjonen. Det sier sitt at det etter krigen ble vurdert å stille Blair for riksrett. En krig helt og holdent basert på en løgn, og som kostet over en halv million sivile livet, og etterlot et land som siden har vært preget av kaos og terror, der sekterisk borgerkrig og fremvekst av militser og IS-celler har vært en del av bildet. Krigen skapte grunnlaget for mye av det påfølgende kaoset i Syria.
Selv om Norge ikke bidro direkte med soldater til invasjonen hadde vi en rekke mindre bidrag til krigen og den påfølgende okkupasjonen, bl. a med et ingeniørkompani fra Telemarkbatalionen.
I 2011 brøt det ut opprør mot president Gaddafis regime i Libya, som snart utviklet seg til krig, drevet frem av både indre og ytre aktører. USA hadde f. eks. lenge hatt Libya på en liste over land der regimet skulle styrtes. Det verserte ubekreftede historier om omfattende angrep på sivile, også med fly, og situasjonen ble etterhvert så kaotisk at FN sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som autoriserte en internasjonal inngripen. Den flernasjonale intervensjonen, der Norge var med, startet i mars. USA ledet operasjonen i begynnelsen, men den ble raskt overført til NATO som sådan. Krigen hadde pågått et halvår, da Gaddafi flyktet. Kolonnen ble observert av NATOs luftovervåkning og angrepet. Gaddafi ble pågrepet og skutt, og krigen var i realiteten over.
Norge spilte en aktiv rolle i krigen både politisk og militært, og deltok med seks F-16 kampfly og Hercules transportfly. Norge gjennomførte 583 tokter og slapp 569 bomber. Ikke rart at Stortinget i 2017 påla Regjeringen å sette ned et utvalg til å granske saken. Rapporten fastslår at norske myndigheter hadde for liten forståelse av situasjonen i Libya, og påpekte at Norge i for liten grad problematiserte ønsket om regimeskiftet fra flere land. Krigen resulterte i at motsetninger mellom folkegrupper ble forsterket, og at det i enkelte byer er blitt gjennomført hevnaksjoner og drap av enkeltpersoner.
Disse korte omtalene for å illustrere, – og ta avstand fra, USAs fremferd i verden, og fra NATOs forkvaklede utvikling. Grunnlaget for intervensjonen er alltid feilaktig eller direkte løgn. Resultatet er alltid mye død og fordervelse, og deretter indre strid og varig kaos.
Man kan selvfølgelig ikke unnlate å nevne USAs årelange støtte til Saudi-Arabia og dermed til krigen i Jemen, der folk har dødd som fluer, og som av FN er kalt vår tids verste humanitære katastrofe. Når man ser hvordan amerikanerne geberder seg i forhold til andre kriser i verden, ser man det igjen, landets dobbeltmoral er grenseløs.
Det er på tide at norske myndigheter tar skjeen i en annen hånd, både mht til sin ureflekterte støtte til USA, og den nesten fraværende vurdering og offentlige diskusjon før beslutning om militært bidrag treffes. Stortinget må våkne.
Det er å håpe at neste generalsekretær i NATO blir en sterk og selvstendig person som ikke adlyder USAs minste vink, og lar generalene i staben utforme sine uttalelser, men som tar organisasjonen over i en utvikling som skaper tillit og tiltro. NATO har i for lang tid opptrådt som en aggressiv politisk aktør og talerør for USA. Og hvem skulle tro at en moderat nordmann skulle bli den fremste vestlige påvirker for militær opprustning, når verden trenger det motsatte. NATO må nå se seg tilbake, og revidere sin strategiske innretning, og ikke som nå bidra til escalering og brudd på folkerettslige rammer for bruk av militærmakt.
I forholdet til Russland bør politiske ledere i store europeiske land som Frankrike og Tyskland komme mer inn i bildet, som balanse for et USA som dessverre bare har ett stemmeleie. Og NATO må altså dempe sin kalde (krigs) røst.
