Forsøkene på å utpresse de protesterende lastebilsjåførene i Canada blir stadig mer desperate. Til tross for at statsminister Justin Trudeau innførte unntakslover mandag, har protestene fortsatt. Fryste bankkontoer, beslaglagt diesel og høye bøter har ikke stoppet demonstrantene eller redusert støtten til dem.

At folkets kamp for demokrati og frihet oppfattes som en stor trussel av den stadig mer totalitære makten, tydeliggjøres av forsøkene på å ta heder og ære fra demonstrantene og bagatellisere deres krav. Ikke overraskende støttes staten av media – vår tids orwellske sannhetsdepartement. Nå prøver media å gjøre begrepet «frihet» til et problem, forankret i kolonialisme og ideer om hvitt overherredømme.

Orwellianisme i vår tid

«Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke.» Dette er valgspråket for regjeringspartiet Partiet i George Orwells dystopiske roman «1984». Partiet tillater kun såkalt nyspråk, som er et språk spesielt utviklet for å redusere individets evne til å tenke fritt og kritisk. Sannhetsdepartementet er det organet som har ansvaret for å omskrive all eksisterende litteratur slik at den samsvarer med det nye språket.

Men vi får stadig flere bevis på at Sannhetsdepartementet eksisterer også i vår tid. Denne uken var det The Washington Post som viste sin lojalitet til makten og sin totale forakt for Freedom Convoy ved å publisere en tekst som problematiserer selve begrepet «frihet». Tittelen lyder The Ottawa trucker convoy is rooted in Canada’s settler colonial history – Canada’s dark history of public health has a long past of hiding behind ‘politeness’, og teksten knytter begrepet frihet til troen på hvitt overherredømme.

At Canadas vise statsminister, Chrystia Freeland, tidligere var ansatt i The Washington Post må selvfølgelig være en ren tilfeldighet.

Teksten er skrevet av doktorgradsstudent Taylor Dysart ved University of Pennsylvania, hvor hun forsker ved å undersøke «de sammenvevde verdenene av helbredelse, vitenskap, urfolk og kolonialisme av nybyggere i Amazonas».

Denne forskningen bruker Dysart som et utgangspunkt for å angripe initiativet Freedom Convoy og dets deltakere, som presenterer seg selv og sine formål på følgende måte på sin GoFundMe-side:

«We are a peaceful country that has helped protect nations across the globe from tyrannical governments who oppressed their people, and now it seems it is happening here … We are doing this for our future Generations and to regain our lives back.»

Dysart argumenterer for at kanadisk frihet er basert på urfolks frihet, og at demonstrantene derfor «promoterer en kolonialistisk historie som bruker begrepene frihet og enhet mens de driver med handlinger som er skadelige og voldelige». Kanadierne som demonstrerer for sin juridiske rett til frihet, har derfor synspunkter forankret i hvit, rasistisk kolonialisme:

«[T]he convoy represents the extension of a strain of Canadian history that has long masked itself behind “peacefulness” or “unity”: settler colonialism. It is not incidental that this latest expression of white supremacy is emerging amid a public health crisis. The history of Canadian settler colonialism and public health demonstrates how both overt white-supremacist claims and seemingly more inert nationalistic claims about “unity” and “freedom” both enable and erase ongoing harm to marginalized communities.»

«Frihet» og forfedrenes synder

Artikkelforfatteren bruker deretter en klassisk woke-tilnærming: Hun lister opp alle overgrep hvite individer i Canada noen gang har begått, og knytter dette til deltakerne i Freedom Convoy. Fra bosetningene på slutten av 1500-tallet, gjennom 1800-tallets guvernør Edward Cornwallis’ handlinger mot urbefolkningen til påstander om at den kanadiske staten brukte investeringer i helsevesen og vitenskap som «kolonialismens våpen». Selv bygging av sykehus i reservater og innsatser for å kurere tuberkulosesyke inuitter på 1950- og 60-tallet regnes som kolonialisme, da Dysart mener innsatsen ble gjort for å «hindre at sykdommer spredte seg til den hvite befolkningen».

Fremveksten av den moderne kanadiske velferdsstaten er også en bekymring for Dysart, og det er her hun begynner å knytte begrepet «frihet» til kolonialisme og undertrykkelse. Merk at Dysart alltid skriver ordet (i dets ulike former) i anførselstegn, som om frihet ikke eksisterer annet enn som et fiktivt fenomen.

«The expansion of the welfare state thus perpetuated the project of colonialism, allocating goods and services to certain residents while maintaining segregation and racial hierarchy. This expanding state also hinged on ideas about individual freedom. Canadian liberalism characterized citizens as “free,” encouraging them through social programs to cultivate autonomy and individualism. Participation in modern Canada and its notions of “freedom” was encouraged, for both settlers and Indigenous populations. But while liberalism underpinned White Canadian prosperity, participation came with extreme costs to individual and collective health and well-being of Indigenous peoples.»

Etter en lang og strabasiøs reise kommer doktorgradsstudent Dysart til sin konklusjon: Deltakerne i Freedom Convoy har ingen rett til å hevde at deres demokratiske friheter og rettigheter er truet, fordi frihet kun eksisterer som «frihet», og hvor kampen for «frihet» også er et resultat av hvitt overherredømme:

«The primarily White supporters of the Freedom Convoy argue that pandemic mandates infringe upon their constitutional rights to freedom. The notion of “freedom” was historically and remains intertwined with Whiteness, as historian Tyler Stovall has argued. The belief that one’s entitlement to freedom is a key component of White supremacy. This explains why the Freedom Convoy members see themselves as entitled to freedom, no matter the public health consequences to those around them.»

Frihet er ikke slaveri

Artikkelen i The Washington Post betyr at vi plutselig er blitt teleportert inn i en iscenesettelse av Orwells «1984»: Frihet er slaveri. Bokstavelig talt.

Overbevisningen om at ethvert menneske fra fødselen av er et autonomt individ med en ubestridelig rett til å være omfattet av lovens demokratiske friheter og rettigheter, forvandles plutselig til «frihet» – i anførselstegn. «Frihet» er plutselig noe som er diktet opp, et ord uten noe egentlig innhold.

Men frihet er ikke diktet opp – det er en umistelig og medfødt rettighet for alle mennesker. At frihet ikke finnes overalt, er et faktum, men frihet er det vi alle utrettelig må kjempe for. At Canada har vært et demokratisk land, er et resultat av tidligere generasjoners kamp for frihet, og hvis fremtidige generasjoner av kanadiere skal være frie, må kampen for demokrati og frihet føres i dag – og av truckere, ser det ut til.

Når frihet – et av menneskehetens vakreste og viktigste ord – forvandles fra et mål og ideal til noe skammelig og foraktelig, er vi ved et «point of no return». Da er det orwellske nyspråket i ferd med å beseire oss – men dét må ikke skje. Frihet er ikke slaveri, og skal heller aldri være det!