Marcus Rashford er en av frontfigurene for Premier Leagues kampanje «No Room for Racism», som etter inspirasjon fra George Floyd markeres før hver kamp med at spillerne går ned på kne. Å omgås kjente antisemitter har han dog ingen problemer med.

Nylig ble Rashford og lagkameraten Jesse Lingard avbildet i Dubai, ute på byen med armene rundt rapperen Wiley. Wiley er en beryktet antisemitt. Så de overbetalte, knelende fotballspillerne er veldig opptatt av rasisme og sånn hvis det går ut over noen som ligner på dem selv. Men overfor en rapper som er velkjent for sine mange antisemittiske utspill? Party on!

Brendan O’Neill i Spiked skriver om Wiley:

Wiley is a racist. He’s the David Irving of grime. His loathing for Jews has seen him banned from every social-media platform. Jews are ‘snakes’ and ‘cowards’, he says. They’re ‘Satanic’. He thinks Hitler may have had a point. ‘Why did Hitler hate [Jews]? For nothing?’, he asked in one of his deranged video tirades.

Rashford og Lingard fremheves som rollemodeller. Men å henge med en fyr som beskriver jøder som slanger, feiginger og sataniske, og som mener Hitler hadde et poeng, dét later ikke til å plage disse «antirasistene».

Marcus Rashford i kjent positur. Foto: Nick Potts /POOL/ AFP/NTB 

Mangelen på rasende reaksjoner i Storbritannia er også påfallende. Ja, det har vært noen kritiske artikler. Men hvorfor er ikke forsidene teppebombet med denne saken? Hvorfor har ikke woke-mafiaen satt fyr på sosiale medier?

Men det skjer ikke. Fotballen er ikke satt i vanry, Rashford og Lingard vil neppe merke noe særlig.

Sier du noe kritikkverdig om folk med mørk hud, eller om muslimer, så henges du ut umiddelbart. Trolig blir du kjapt kansellert. Karrieren din er over. Men jødehat møtes med et skuldertrekk.

Why is it a dead cert that if a top sportsman had associated with any other kind of racist – an anti-black racist or an anti-Muslim bigot – then his career would be history by now?

Som da cricketlegenden Michael Vaughan ble kansellert på bakgrunn av påstander om at han for 13 år siden skal ha sagt  ‘There are too many of you lot’ relatert til pakistanere. Merk: Dette er en påstand, og Vaughan nekter for at han har sagt noe slikt.

Men Vaughan er «guilty until proven innocent», og mistet jobben sin som cricket-ekspert i BBC. Kun på bakgrunn av en påstand som ikke er bevist på noen som helst måte.

So in Britain in the 2020s you can be dragged to the stocks for allegedly saying ‘you lot’ more than a decade ago, but you’ll be fine if you fling your arms around a man who thinks Hitler must have had a good reason to exterminate all those snakes.

Dobbeltmoralen er påfallende. Hva er forklaringen?

Ifølge O’Neill er det to mulige forklaringer. Enten skyldes det at Rashford har blitt tildelt en omtrent hellig status, etter sin kamp mot rasisme, og hans engasjement mot sult hos britiske barn, noe han ble tildelt en MBE for i november 2020. Rashford fikk prisen av prins William.

Eller så er forklaringen at jødehat er en litt mer akseptert form for rasisme enn å ytre seg kritisk om muslimer og folk med mørk hud? Jødehat tas liksom ikke like seriøst som andre former for rasisme.

Trolig er det en kombinasjon, mener O’Neill. Og han er egentlig ikke ute etter å ødelegge livet for de to fotballspillerne.

We need far less of that career-crushing finger of judgement that our cancel-happy society is forever wagging at ‘wrongthinkers’.

Både Rashford og Lingard har i ettertid fordømt antisemittisme, men beklagelsen lyder noe hult.

Begge sier at bildet lett kan «misforståes». O’Neill er ikke særlig imponert:

Erm, yes – it could be ‘misconstrued’ as two young men who are worshipped by young people across the land posing for a photo with someone who thinks Jews are snakes.

Rashford sier han ikke var klar over at Wiley hadde kommet med slike antisemittiske kommentarer. Men burde ikke en såpass profilert antirasist ha litt bedre oversikt, og kjenne til en velkjent artist og beryktet jødehater som nylig også beskrev jøder som «reptiler?»

No matter – Rashford and Lingard have made clear their distaste for anti-Jewish racism and that should be an end to it. And yet that question still lingers, like a bad smell in the world of woke politics – why are Jews always treated differently?

Woke-mafiaen reagerte ikke da en britisk muslim reiste helt til Texas for å terrorisere jøder. De reagerer ikke når islamistiske terrorister dreper jøder i Europa. De reagerte ikke da en britisk lærer ble truet på livet etter å ha vist en tegning i klasserommet.

Les også: Britiske myndigheter har overlatt Batley-læreren til seg selv

Men hvis noen spør en sort kvinne om håret hennes, eller hvis noen spør en muslimsk jente hvor hun kommer fra? Da eksploderer Twitter i sjokk og raseri.

Og det faktum at antisemittisme er utbredt blant svarte og muslimer? Dét snakker man ikke om.

You’ll be branded racist and Islamophobic for broaching such problems. In the eyes of the woke mob, it is basically ‘Islamophobic’ to talk about anti-Semitism.

Forklaringen er enkel, skriver O’Neill. Identitetspolitikken handler ikke om antirasisme.

Today’s elites are not concerned with tackling and defeating racial thinking but rather with rehabilitating it in a new form.

Woke preges av en form for nærsynthet. Nye rasemessige hierarkier er bygd opp rundt privilegerte og undertrykte. Hvite er privilegerte og mangler enhver moralsk verdi. Muslimer og svarte er undertrykte, og dermed er de moralske helter.

Og jødene? De er de verste av alle. De er hyperhvite, hyperprivilegerte. Så er de jo så slemme mot de stakkars, undertrykte palestinerne.

Britiske fotballspillere kneler mot rasisme, i det som startet som en hyllest til Black Lives Matter. Medier og woke-gjengen setter spillerne på en pidestall.

Hva om en britisk fotballspiller går ut med klar støtte til Israel i konflikten med palestinerne?

Vi vet alle hva som ville skjedd da.

Spiked: The hypocrisy of the knee-takers