Gjennom mer enn tretti år har Norge ikledd seg en rolle som fredsmekler i verden. Ingen vet hvor mange milliarder den politikken har kostet norske skattebetalere, og ingen vet hvor mange tapte menneskeliv de norske fredsprosessene har medført. I Afghanistan mistet vi elleve mennesker. Hvor mange afghanere som ga sine liv, vet ingen. I år 2000 startet de palestinske selvstyremyndighetene Oslo-krigen som varte i mange år. Den kostet 1000 israelere livet. Hvor mange arabere som falt, vet ingen.
Norge har ikke lykkes i rollen som fredsmekler, – tilsynelatende uten å innse det. Den oppvisningen vi nylig var vitne til i Oslo med invitasjon og selskapelig bevertning av en terroristorganisasjon med behov for finansiell støtte, hadde ingenting med fred i Afghanistan å gjøre. Afghanistan er et underutviklet stammeområde i Sentral-Asia hvor det er våpnene som avgjør de endeløse feidene. Det er ingenting annet vi kan gjøre der enn å prøve å lindre humanitær nød. Akkurat likedan er det i de selvstyrte palestinske områdene hvor norske myndigheter fremdeles taler om å få i stand fredsforhandlinger. Dette er faktisk vært et hovedtema for Norge under medlemskapet i FNs Sikkerhetsråd, noe som ble særlig aksentuert under det månedlange norske formannskapet.
Norges opptreden i Sikkerhetsrådet har ikke brakt partene nærmere fred. Tvert om: De mange, uforbeholdne og uriktige anklagene Norge rettet mot Israel var ingen invitasjon til fredsforhandlinger. De lot snarere til å komme fra en aktors tiltalebeslutning i en straffesak. Når den israelske FN-ambassadøren kort etter imøtegikk anklagene fra det han på diplomatisk vis kalte «det internasjonale samfunn», var det i realiteten Norges opptreden han karakteriserte som hyklersk, falsk og løgnaktig. Igjen stilte Norge Israel overfor et ultimatum om å akseptere som den eneste muligheten for fred, en tostatsløsning basert på våpenhvilelinjene fra 1949 med full tilbaketrekning til det den tidligere israelske utenriksminister Abba Eban kalte «Auschwitz-grensene,» som de arabiske statene den gang totalt avviste som mulige statsgrenser, og som Israel avviser fordi de ikke kan forsvares militært.
Denne atferden fra norsk side i FN skjedde samtidig med at det jødiske folk markerte 80-årsminnet om Wannsee-konferansen hvor de endelige planene for Holocaust ble lagt, og noen dager før den internasjonale minnedagen om ofrene for Holocaust. Dette sier noe om norske myndigheters hensyntaken til ofrene for en av historiens verste forbrytelser mot et forsvarsløst folk. Det er en skam som for alltid vil hefte ved norsk opptreden i FN.
Helt i tråd med århundrelange tradisjoner opplever vi for tiden at sammen med oppblomstringen av internasjonale problemer og kriser, så som Covid-pandemien, ser vi en parallell oppblomstring av antisemittisk atferd og anklager mot jødene og Israel, slik det skjedde under pest i Europa tidligere. I Norge ser vi denne utviklingen kamuflert som initiativ til fredsforhandlinger på et grunnlag som ingen part med respekt for seg selv vil kunne akseptere. Og vi er sikre på at enhver saksbehandler og taleskribent i Utenriksdepartementet er like klar over dette som vi er. Vi står derfor tilbake med få alternative forklaringer på det fenomenet vi observerer.
Vi lander på følgende muligheter: Fra norsk side er målet egentlig ikke å oppnå varig fred. Hadde fredsønsket vært genuint, ville det ha gitt seg et tydelig utslag i en helt annen atferd, – mer i likhet med det vi fikk presentert for 30 år siden da de fleste trodde at en fredsavtale var ment å skulle holdes, og ikke bare være et opphold i krigen mens man rustet seg til neste slag, slik tradisjonen har vært i arabisk klan- og stammekultur. Krig og konflikt som ikke går helt over styr, kan også være nyttig for dem som står utenfor, – krigsprofitørene og den såkalte fredsindustrien som får store oppgaver og bevilgninger til humanitær innsats. Fredsindustrien sysselsetter titusener.
Det er også en mulighet at korttenkthet og ren dårskap har vært med og påvirke den norske politikken i FN. I det aktuelle tilfellet virker den muligheten å være ganske reell. Vi mener at den motbøren Norges representanter har fått i debatten i Sikkerhetsrådet om situasjonen i Midtøsten, hvor det ble avslørt for all verden at Norge er fullstendig på villspor i sin situasjonsbeskrivelse, bør ansvarlige mennesker i Utenriksdepartementet og Regjeringen for øvrig ta til seg og forsøke å lære noe av. Først og fremst bør de bestemme seg for at de i fremtidige innlegg om situasjonen i Midtøsten må bestrebe seg på å snakke sant. Det vil de stå seg på, uansett hva man ellers måtte mene i EU.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
