De siste månedene har dreid seg om to altoppslukende kriser her til lands. Den første er strømkrisen, og den andre er overbelastede sykehus. Disse krisene har vært ille nok i seg selv, men de gir også innsikt i hvordan staten ikke bør organiseres.

Krisene stammer nemlig fra samme problem – at institusjonenes mål er profitt, og ikke innbyggernes behov. Denne tankegangen om at staten burde styres mer som en bedrift, kalles New Public Management (NPM) og ble først innført i Norge sent på 1980-tallet. Siden har idéen gradvis kommet mer og mer til syne, og det har resultert i det systemet vi har i dag.

Etter andre verdenskrig var det generell enighet om statens rolle i det økonomiske samfunnet. Staten skulle ha eierskap over de viktigste ressursene, slik at disse kunne forvaltes til folkets beste. Dette inkluderte stabile og lave energipriser, og et sykehussystem der pasientene skulle bli godt tatt vare på.

Da NPM gjorde sitt inntog, skulle det bli slutt på alt dette. Nå skulle staten «effektiviseres» ved at institusjoner skulle bli som private bedrifter, mao. jobbe for å maksimere sin egen profitt. Innbyggerne skulle ikke lenger være det primære fokuset.

Et slikt skifte forekom enda sterkere i Storbritannia, der den britiske regjeringen bestemte seg for at de ønsket å profittere på vann. Etter økonomiske målestokker var dette en kjempesuksess, og pengene flommet inn. På den annen side fikk ikke innbyggerne lenger vann. Britene på bygda var uinteressante for vannselskapene, da det kostet ekstra å få fraktet vannet dit.

Norge har heldigvis ikke gått så langt, men det er skremmende å se at sykehusene (eller helseforetakene, som de nå skal kalles) uttrykker sin fortvilelse over overbelastede ansatte og dårlig behandlede innlagte, samtidig som foretakene år etter år går med overskudd.

Forkjempere for NPM har på sin side argumentert med at profittmotivet er viktig for å få bedriftene til å gå rundt. Dersom bedriftene går med underskudd, hevdes det, vil tjenestene til folket bli dårligere over tid. Problemet med dette argumentet er at det ikke finnes noen eksempler som støtter denne påstanden. Jevnt over fjøla har tilbudet til innbyggerne blitt dårligere når NPM har blitt innført. Hvor har pengene fra profitten gått? Til direktørene og dyre konsulentselskaper. Dette skjer så ofte at media nesten har sluttet å snakke om det.

Det er dessuten viktig å forstå at mange statlige bedrifter fungerer på en helt annen måte enn private bedrifter. Statlige bedrifter har ikke sine primærinntekter fra driften. Midlene kommer ofte fra skattebetalerne – fra dine og mine lommer. Private bedrifter trenger økonomisk gevinst for ikke å gå konkurs, men dette problemet har ikke statlige bedrifter.

Det er utvilsomt viktig å ha en voksen og nøktern økonomisk politikk. Ingen stiller spørsmålstegn ved dette. Som innbygger må det allikevel være lov å kreve at statens institusjoner skal være til for oss. Dette må innebære et totalt brudd med NPM, og at staten igjen omorganiserer sine bedrifter slik at disse skal tjene innbyggernes behov fremfor økonomisk gevinst. Det er mulig å ha en slik politikk. Vi har hatt det før, og vi kan ha det igjen.

Støre har medgitt at han nå ønsker å ta et oppgjør med NPM og forlate denne politiske modellen på historiens skraphaug. Om han etterlever dette eller ikke, blir spennende å se.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!