Erling Marthinsen 
En sjokkerende kronikk i Zócalo Public Square av Joe Mathews har en ny idé om hvordan California kan oppnå «equity», altså utfallslikhet. Delstaten må kreve at foreldrene oppgir omsorgen for sine egne barn.
Dette er ikke satire, det står ikke i Babylon Bee. Men det kunne ha gjort det, og da kunne det vært morsomt.
Today’s Californians often hold up equity — the goal of a just society completely free from bias — as our greatest value. Gov. Gavin Newsom makes decisions through “an equity lens.” Institutions from dance ensembles to tech companies have publicly pledged themselves to equity.
But their promises are no match for the power of parents.
Fathers and mothers with greater wealth and education are more likely to transfer these advantages to their children, compounding privilege over generations. As a result, children of less advantaged parents face an uphill struggle, social mobility has stalled, and democracy has been corrupted.
More Californians are abandoning the dream; a recent Public Policy Institute of California poll found declining belief in the notion that you can get ahead through hard work.
Mathews vil gjøre det ulovlig å fostre opp sine egne barn, noe han beskriver som et enkelt tiltak. Rike mennesker kan bytte barn med fattige, og folk som har et sted å bo, kan gi barna sine til hjemløse.
Denne artikkelen er også publisert i VC Star, som inngår i et av de største medieselskapene i USA.
Mener Mathews at barn vil blomstre opp blant narkomane hjemløse?
Now, I recognize that some naysayers will dismiss such a policy as ghastly, even totalitarian. But my proposal is quite modest, a fusion of traditional philosophy and today’s most common political obsessions.
Han henviser til Platon, som i sin bok om republikken argumenterte for at barn skulle være et felles gode. Men Platon snakket vel om borgere? De få utvalgte som hadde talerett og demokratisk innflytelse i bystaten Athen? Og selv den idéen fikk ikke gjennomslag, heldigvis.
Men Mathews mener at en universell foreldreløshet passer inn i dagens fokus på sosiale ulikheter. Familien interesserer ikke så mange lenger, skriver han. Folk i California får få barn. Dessuten kan en slik politikk forene det amerikanske folket.
My proposal also should be politically unifying, fitting hand-in-glove with the most cherished policies of progressives and Trumpians alike.
Så følger noen obligatoriske linjer om antirasisme, hvit overlegenhet og kjønnsidentitet, Been there, done that. Sosialismen skal redde verden ved å skille barna fra foreldrene.
Ending parenthood would end the backlash, helping dismantle white supremacy and outdated gender norms. Democrats also would have the opportunity to build a new pillar of the safety net — a child-raising system called “Foster Care for All.”
Dette er sinnssyke tanker. Allikevel får det publiseres. Man mister nesten pusten. Gjennom tvang skal vi frigjøres, skriver Mathews. Det er et ekko fra Rousseau. Solidaritet er målet. Globale problemer kan løses.
Perhaps such coercion sounds dystopian. But just imagine the solidarity that universal orphanhood would create. Wouldn’t children, raised in one system, find it easier to collaborate on global problems?
Virkeligheten er faktisk verre enn dystopiene.
