Det var en gang et land med høye fjell og dype fjorder langt mot nord. Der bodde ganske få mennesker, for vinteren var lang og kald, og sommeren var så kort at kornet ofte ikke modnet. I flere hundre år ble landet styrt av konger fra relativt vennligsinnede naboland, men så greide representanter fra folket å enes om en grunnlov. Hundre år senere fikk landet også sin egen konge og etter hvert reelt folkestyre, bortsett fra en femårsperiode da landet var okkupert av en europeisk stormakt. Første i årene etter dette ble nasjonaldagen feiret som aldri før, og man lovet hverandre at fremmedstyre skulle man for ettertiden verge seg mot med alle midler.
Men allerede én generasjon senere begynte folk fra Langtvekkistan å komme til landet i små flokker for å søke bedre betalt arbeid enn de kunne få i hjemlandet. Statsminister «Sørli» mente vi kunne få den arbeidshjelp vi eventuelt måtte mangle fra folk i naboland, som vi kunne kommunisere med på vårt eget språk. Men mediene syntes synd på dem som var kommet og la press på myndighetene for at de skulle få bli og få sitt ønske oppfylt. Om de arbeidssøkende i utgangspunktet selv var fattige og avmektige, så hadde de sterke forbundsfeller og et overlegent selvbilde, særlig når det gjaldt religion. Landet de kom fra, gikk på denne tiden sammen med 56 andre land i et religiøst forbund med flere av de mest folkerike eller oljerike statene i verden. Ved å strupe energitilførselen kunne oljestatene derfor diktere resten av verden sin vilje. Norge var selv i ferd med å bli oljeprodusent, men valgte likevel å åpne grensene på vidt gap, snedig kamuflert for folket under parolen «innvandringsstopp».
Overbefolkning, borgerkriger og vanstyre i Asia og Afrika gjorde at stadig flere ønsket å komme til vestlige land. Strømmen av såkalte flyktninger økte for hvert tiår. Det store flertallet tilhørte samme religion som tidligere hadde underlagt seg kjerneområdet til kristendommen og i hundrevis av år hadde truet kristenheten og okkupert kontinentet vårt både i sørvest og sørøst. Men europeere generelt, og nordmenn spesielt, hadde de siste decennier blitt så rike, gudløse og historieløse at de ikke lenger forstod betydningen kristen tro hadde hatt for deres egen kultur og fremgang. Paradoksalt nok gjaldt dette også kirkens egne biskoper og andre prelater, som var blant dem som ivret mest for befolkningsutskiftningen.
Den dominerende religionen blant de nyankomne var stiftet av en landeveisrøver som de holdt for å være hellig. Trosfrihet mangler det imidlertid mye på i deres tidligere hjemland, men verre var det at de viste seg mer tilbøyelig til kriminalitet og vold enn innvandrere flest. Noen modige journalister påviste dette, men de som talte Teheran og Mekka imot, ble det etter hvert færre av i alle medier. En faktainteressert justisminister påla SSB å få denne kriminaliteten statistisk belyst og bevist ti år senere, men resultatet ble dysset ned og justisministeren avsatt. Særlig mediene har dyrket og fremsnakket denne religionen og dens tilhengere, trass i dens store affekt for vold, på samme tid som de elsker å drive gjøn med kristen tro og de kristne, for disse trenger de ikke å frykte.
De som påpeker problematiske sider ved religionen «i» eller holdningen til noen av dens troende, risikerer å bli utstøtt av venneflokken, angrepet i mediene, miste sitt yrke og i verste fall dømmes av en domstol. I stedet for å gå etter de skyldige, har selv en såkalt konservativ regjering bevilget penger til demonisering av dem som ønsker frihet, og i ord og handling støttet de som står for tvang og overgrep. Ikke minst har dette skjedd etter at en gal mann, inspirert av terror fra «de unevnelige», stod for en drapsorgie uten sidestykke i landet vårt. Da fikk vi C-REX Senter for ekstremismeforskning (om «høyreekstremisme», selvsagt) og «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer», selv om det i hovedsak var sekulære ungdommer fra Arbeiderpartiet som ble drept av den stakkarslige galningen.
Også PR-byråene, reklamen og mediene er gjennomsyret av dyrkingen av de fremmede og det fremmede. Det er om å gjøre å holde frem de vellykkede og de uskyldige barna blant våre «nye landsmenn», mens de kriminelle og voldelige må kamufleres best mulig. Overskriften på dette innlegget er en parafrase av tittelen på et i dobbel forstand opplysende underholdningsprogram på NRK-TV, fordi det er et godt eksempel på det førstnevnte. Der de unevnelige har stått for noe kriminelt, blir dette derimot holdt skjult og overstyrt ved intervju med eller kommentarer fra en uskyldig i samme gruppe.
Når håndballjentene tar VM-gull, er de «blendahvite», nærmest et fyord for europeisk utseende. Under OL i Kina i 2008 stilte hver nasjon med flaggbærere som var representative for sin egen folkegruppe; til sammen virkelig flotte, forskjellige og fargerike ungdommer. Uten forkleinelse for vår egen, må det kunne sies at Ruth Kasirye, opphavlig fra Uganda, ikke har norsk utseende. Kong Harald blir, når det passer seg slik, omtalt som innvandrer. To av de mest profilerte programlederne i Dagsrevyen i en lengre periode, Rima Iraki og Yama Wolasmal, begge utvilsomt dyktige nok, har bakgrunn fra henholdsvis Midtøsten og Afghanistan. Og vår fremste folkevalgte stilling, i rang nest etter kongen, er nå tildelt Masud Gharahkhani fra Iran. Lenger er det ikke mulig å komme i misforstått underkastelse. Blant 4,5 millioner nordmenn og 169 stortingsrepresentanter burde i det minste én etnisk nordmann være kvalifisert.
Hva blir så dommen, for ikke å si diagnosen? Kanskje kulturell og etnisk selvforakt, en krypende Uriah Heep-holdning, en redsel for ikke å være forekommende nok, en frykt for å bli kalt «rasist», ordet som stempler djevlene. Per Sivle gav uttrykk for det samme i diktet «Svolder»: «For stødt der Normenn lyt vera med når Noregs Merke skal hoggast ned».
Johannes D. er et pseudonym. Redaksjonen kjenner forfatterens identitet.
