Det ringer på døra til en familiefar med små barn. Han åpner døra. «Jeg skal drepe deg og hele din familie!». Utenfor står den indiske naboen hans fra etasjen over.
Læreren hadde stor tro på et multikulturelt samfunn, og dette var motivasjonen hans for å flytte nettopp til Holmlia, en innvandrertung bydel.
Læreren hadde dagen før nevnt, på en pen måte, om de ikke kunne være litt roligere etter klokken ti på kvelden.
Det samme hadde jeg opplevd fra min marokkanske nabodame.
«Jeg skal lage et helvete for deg og din familie!», freste hun da jeg ba henne om ikke å la småjentene hennes rase rundt med rulleskøyter. De bodde vegg i vegg. Rulleskøyter på parkettgulv lagde lyder som lignet på helikopter.
Denne type oppførsel skjuler gjerne en kombinasjon av hat og frykt for det fremmede når man selv er dårlig integrert. Dårlig integrert som min nabo og den indiske naboen til den godtroende læreren med store forhåpninger om å kunne leve vegg i vegg med de fremmedkulturelle i fred og harmoni.
Fred og harmoni for å motbevise de tvilende, og motstanderne av det multikulturelle samfunnet. En felles kulturforståelse som viser veien videre til de unge for å kunne tre inn i de voksnes verden uten frykt for å bli utsatt for fordommer og hat.
Læreren ga opp drømmen sin og flyttet fra Holmlia. Jeg ga også opp håpet om å bli tilgitt av min marokkanske nabodame for min irettesettelse. Derfor valgte også jeg til slutt å flytte fra Askim. Jeg brukte to år for å få solgt huset, og tapte masse penger.
Denne type retorikk er som regel et resultat av manglende empati for andre, som ikke er lik deg selv, eller er fra samme kultur eller land. Det er «dem» mot «oss».
Jeg kjenner igjen lignende retorikk fra indiske og pakistanske filmer. Filmer som er laget for å underbygge en æresrelatert kultur.
«Tussi gall kitti, assi tohadi gall da mull paditta» (du sa dine ord og jeg satte prislappen på dine ord).
Plutselig er hodet ditt kuttet av og plassert i fanget ditt. Kom ikke og kødd meg meg!
Å vise indiske og pakistanske filmer til norsk-pakistanske barn og unge fører ikke til noe annet enn å fôre hjernene deres med dialoger som danner kognitive strukturer som er vilt fremmede for nordmenn.
Ved å lære dem alternativ kommunikasjon vil man automatisk fjerne de unge fra den norske kulturen. En kultur de behøver å forstå for å kunne danne en felles forståelse for ord og setninger.
Foreldre vil nok vise sine barn slike filmer for å overbevise dem om deres egen kulturs overlegenhet, forståelig nok.
Voldsom ordbruk, ofte etterfulgt av knyttnever, er en gammeldags måte å oppdra kvinner, barn og naboer på.
Barn lærer denne retorikken og bruken av vold av sine foreldres oppførsel. Å slå andre for å understreke poenget, selv om det skjer under lek og moro, blir observert til daglig i skolegårder, på T-baner og andre steder.
Å slå en jente på kødd for å vise interesse er en svak måte å kommunisere på. Vanlige folk registrerer alt dette uten å si noe. De tier fordi de er likegyldige.
Det var en søndag i 1970. Jeg røkte på en T-banestasjon. Idet jeg stumpet røyken på gulvet, sa damen ved siden av: «Plukk opp!».
Jeg var bare 20 år og ble skikkelig forbanna inni meg, men hadde ikke noe valg. I dag hadde denne damen blitt jult opp av en eller annen ungdomsgjeng i en lignende situasjon.
Ungdommer bringer denne adferden ut i det store samfunnet. De kjenner ikke til alternative måter å uttrykke eller regulere sine følelser på.
En del av disse er så uheldige at de faller utenfor og blir gjengmedlemmer. Disse gjengene skyr ingenting i møte med autoriteter, som lærere på skolen eller politiet.
Godt beskyttet av barnekonvensjoner og våre demokratiske prinsipper får de dessverre fritt spillerom helt frem til de er atten. De som burde gripe inn, foreldrene deres, skjønner ikke selv hvor de har feilet. Enda verre: De forstår ikke at dette er deres ansvar. De bor jo blant andre som snakker og behandler sine familier på samme måten som de selv.
Så hvor ligger selve feilen? Hvem er det som har feilet? Vil disse foreldrene noensinne forstå at deres egen kultur og måten å oppdra barn på skaper vansker, ikke bare for dem selv, men også for resten av samfunnet?
Når politiet ber publikum om å ta sitt ansvar, tror disse foreldrene at politiet taler til det norske folket. Folk som lever utenfor deres egne bydeler og lukkede miljøer.
Noen må våge å ta en direkte dialog med de lukkede miljøene, og forklare foreldrene at deres unger er deres ansvar, og ikke samfunnets.
Islamofobi vil forsvinne når selve problemene forsvinner.
