Strømkrisen er instruktiv. Den viser oss en stat som ikke lenger er til for borgerne, men for sin egen del. Denne staten styrer etter kapitalistiske prinsipper. I et land som Norge, der staten dominerer, betyr det i praksis en kapitalistisk sosialisme som ikke vil ha noe problem med å forstå Kina.

Også rikdom betyr problemer. Den norske staten er gjennom sitt oljefond en av verdens rikeste, målt etter innbyggertall. Men med over 10.000 milliarder kroner på bok oppstår nye problemer, som for dem som sitter på pengesekken, åpenbarer seg som muligheter.

Men de som sitter i posisjon, vil selvsagt ikke fortelle om det som på godt norsk kalles interessekonflikter. De som forvalter staten, vil ikke fortelle borgerne at de står overfor valg som vil gjøre staten enda rikere, på borgernes bekostning. De vil tape suverenitet, kontroll over eget land, og må i tillegg betale dyrt for det.

Dette er hva strømkrisen handler om. Før har folk irritert seg over import av sosialklienter.

Dette er mye større. Dette handler om at en norsk elite har valgt å slå sine pjalter sammen med eliten på Kontinentet.

«Sammen er vi sterke», tenker de. Når eliten svikter det norske folket, vet den at den er del av et kontinentalt fellesskap. De skal nok vite å ta vare på hverandre. Det er den mentaliteten vi ser komme til uttrykk i pendlerboligprivilegiene.

Mye vil ha mer, og Fanden vil ha fler.

Det var Erna som var strategen for integrasjonen av Norge i EU. Erna forsto at Norge satt med et unikt kort når Tyskland skulle over på vindkraft. Hva skulle tyskerne gjøre når det ikke blåste?

Merkel forsto å sette pris på hjelpen.

Statsministeren fra hansabyen Bergen så muligheter. Den første som gjorde dét, var Gro Harlem Brundtland. Hun hadde de samme ambisjonene, men ble skuffet da folket sviktet henne.

I stedet måtte Norge innlemmes bakveien, gjennom å forplikte seg til å oppfylle alle direktivene fra kommisjonen. Tallet var over 10.000 for fire–fem år siden. Vi er den flinkeste gutten i klassen fordi vi vil være medlem.

I fjor vår bestemte Høyesterett at Stortinget godt kan avstå suverenitet, bare det skjer stykkevis og delt. Det trengs ikke to tredels flertall.

Bit for bit demonteres folkestyret. Kursen har vært den samme lenge.

Men strømkrisen er en brutal oppvåkning: Staten er blitt din nye herre, ikke din tjener.

Offentlig sektor

Oljerikdommen har betydd at Norge kunne la offentlig sektor vokse slik at den nå teller 860.000 mennesker. Et byråkrati vil på et visst punkt bli opptatt av å være selvbevarende, og det norske byråkratiet har for lengst passert et slikt punkt. Da gjelder det å finne nye oppgaver for å kunne fortsette å vokse. Integrering og klima gir store muligheter. Rasjonalisering i offentlig sektor resulterer sjelden i færre stillinger.

Over tid vokser en oppfatning frem om at det er byråkratiet som eier staten. Byråkratene er ikke folkevalgte, men de later som. De lager forordninger i samarbeid med politikerne.

Vi har hørt historier fra statsråder som ble sabotert av embetsmenn når de forsøkte å legge om politikken. Embetsmenn skal sørge for kontinuitet, men det er en kontinuitet på det beståendes premisser, og det bestående er noe helt annet i dag enn det var for bare noen tiår siden.

Det bestående har kappet fortøyningene til fortiden. Det bestående vil stå helt fritt til å forme et nytt samfunn og en ny fremtid.

Den kontinentale eliten som også Skandinavia er blitt en del av, anser seg selv for å befinne seg på et høyere sivilisatorisk nivå. Den trenger ikke kristendommen. Den forstår heller ikke opplysningstiden, for de lever i en postmoderne verden. Sannhet er det som konstitueres som sannhet, her og nå.

Det er en annen vri på Solkongens: «Staten, det er meg.»

De skandinaviske sosialdemokratiene har derfor beveget seg fra velferdssamfunn til klientsamfunn og går nå over i formyndersamfunn.

Befolkningsutskiftningen gikk ikke fort nok og vekket dessuten motstand.

Men et integrert energisystem er motoren som skal integrere Europa og skaffe inntekter som betaler for det grønne skiftet.

Som en spin-off får man avskaffelse av demokratiet.

Når det først er avskaffet, vil det bli vanskelig å gjenreise det. Karriereveiene vil kun gå i én retning.

Men elitens akilleshæl er overmotet. De går for fort frem, og blotter flanken.

I tillegg til den rå kapitalismen vi ser på strømmarkedet, kom pandemipolitikken. Også der har eliten foretatt valg som blir mer tvilsomme for hver omdreining på skruen. Vi vet nå at viruset er kommet for å bli, og at omikron sannsynligvis er naturens måte å gi den flokkimmuniteten på som de snakket så mye om til å begynne med. Men de velger de gamle metodene, som ødelegger menneskene og økonomien. De velger heller enn dårlig politikk enn å innrømme at de må tenke nytt.

Vi er på full fart inn i formynderstaten, og med den dynamikken vi ser med strømkrisen, vil det bli en superstat i et super-EU, med Tyskland i spissen.

Det er i et slikt perspektiv vi må forstå sensuren som Big Tech foretar på EUs vegne.

Merkel spurte Zuckerberg for mange år siden, da hun trodde at mikrofonen var slått av: – Har dere snart systemene klare?

Zuckerberg svarte bekreftende. Det som skjer, er ikke selvtekt, det skjer på politiske myndigheters oppfordring. De er samstemte.

Merkel hadde ingen betenkeligheter. Hun tenkte allerede som en autoritær leder som står over folket.

Vi har vært her før.

I gamle dager kalte vi myndighetene for «øvrigheta». Folket var undersåtter, og konventikkelplakat og majestetsfornærmelser var ikke tomt prat.

Vi er på vei mot slike tilstander, og det har skjedd med rekordfart.

Vi husker hvor seig kampen for folkestyret var. De herskerne vi nå skal overvinne, er langt mektigere, og samtidig er de svake.

De er avhengige av at mediene er deres megafoner, at the show must go on. Men de har sluppet løs krefter de ikke har kontroll over.

Den brutale undertrykkelsen av pandemidemonstranter som vi ser tendenser til, er tegn på et regime som har sluttet å snakke med opinionen.

Nå er det knyttneven som gjelder. Med og uten silkehanske.

 

 

 

Kjøp Kents bok her!

 

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.