Alle som googler «vilket är medias uppdrag», får 711.000 resultater. Øverst står en artikkel fra nettstedet SO-rummet, som presenterer seg som «en gratis digital læringsressurs og Sveriges største og mest velassorterte lenkebibliotek for skolens samfunnsorienteringsfag: historie, religionsvitenskap, geografi og samfunnskunnskap». En svensk skoleelev får derfor følgende svar på spørsmålet sitt:

«Via massmedia får vi mycket viktig information. Det är därför viktigt att medierna rapporterar sådant som är sant och välgrundat. Medias ansvar är att ge människor en så sann och objektiv uppfattning om vår omvärld som möjligt.»

Det høres ut som en veldig god beskrivelse, og det er nok slik vi ønsker – og faktisk forventer – at mediene skal fungere. Men gjør de det?

Både ja og nei – og denne dualiteten, at noe kan være delvis sant, men ikke hele sannheten, er det jeg mener er karakteristisk for majoriteten av dagens journalistikk.

Statistikken som forvirrer

For noen dager siden skrev jeg om hvordan covid-statistikk brukes til å forvirre i stedet for å forklare. Viruset og vaksinen polariserer samfunnet i en grad vi i Norden ikke har sett maken til siden andre verdenskrig. Familier splittes, venner blir til fiender, og alle deles inn i «oss» og «dem» – basert på den enkeltes syn på hvordan pandemien skal håndteres. Medmennesker forvandles til motmennesker, det som var konspirasjonsteorier i går, er virkeligheten i dag, og politikere bruker folks frykt for å få enda mer makt.

Les mer: Løgn, fordømte løgner og statistikk: Covid-statistikk forvirrer i stedet for å forklare

Statistikken brukes i dag av begge sider, for å bevise at deres meninger er korrekte. I en slik situasjon er det helt avgjørende at media tar sitt ansvar for å «gi mennesker en så sann og objektiv idé om vår verden som mulig». Ved nærmere ettersyn viser overskriftene seg likevel som regel å være løsrevne sitater og spektakulære illustrasjoner. Hvorfor?

Endrede forhold fører til endret journalistikk

Årsaken er enkel. Etter hvert som papiraviser er blitt erstattet av nettutgaver, har mediehusenes økonomi endret seg – og dermed også journalistikken. I dag er redaksjonenes mål derfor ikke saklig nyhetsformidling til lojale abonnenter, men å jage klikk fra flyktige besøkende – og klikk oppnås ved hjelp av oppsiktsvekkende overskrifter, provoserende meninger og uttalelser som skaper oppmerksomhet og vekker følelser.

Mest oppmerksomhet får slikt som påkaller menneskers frykt, rett og slett fordi menneskets overlevelse avhenger av vår evne til å ta hensyn til ting som truer oss: Advarsler om dødsfare får oss til å avbryte alt annet og lytte, uavhengig av om trusselen kommer fra en sabeltanntiger, angripende soldater eller et muterende virus.

Så når redaksjonene jobber med sin nyhetsdekning, er det mange faktorer som påvirker hva som til slutt publiseres. Det er ikke praktisk mulig å rapportere «alt som er viktig». Mediene må derfor sile all foreliggende informasjon, og så velger man helt naturlig å fokusere på noe man vet vekker interesse og kan fange leserens oppmerksomhet og lojalitet.

Samtidig velger mediene hvilke vinklinger og formuleringer de skal bruke. De sterke, oppsiktsvekkende og generaliserende formuleringene finnes i overskrifter, introduksjoner og billedtekster (som vi vanligvis leser), mens den mer nyanserte informasjonen vi trenger for å forstå konteksten, i beste fall fins lenger ned i teksten (som vi ikke alltid leser).

Når det gjelder temaer som er mindre viktige for oss, er det ingen katastrofe at det er slik, for da spiller det ingen rolle om vi misforstår noe. Men det er annerledes med informasjon og fakta som vi faktisk trenger for å ta irreversible beslutninger eller navigere gjennom en krise. Da trenger vi medier som tar sin oppgave som objektiv nyhetsformidler på alvor, og som – for å låne SO-rummets ordlyd – rapporterer «ting som er sant og velbegrunnet».

Med makt følger ansvar

Den polsk-amerikanske diplomaten og statsviteren Zbigniew Brzezinski (1928–2017) har sagt:

«Publikum vil snart ikke være i stand til å resonnere eller tenke selv. Folk vil bare kunne gjenta informasjonen de mottok i gårsdagens nyhetssending.»

Vi er forhåpentligvis ikke helt der ennå, men vi kan nok være enige om at vi lever i en nesten konstant mediestøy, og at media derfor har en enorm makt når det gjelder å forme vårt bilde av verden rundt oss. I en slik virkelighet trengs det journalister som er seg sitt ansvar bevisst, som anstrenger seg for å analysere all informasjon de har tilgang til, og som er i stand til å avsløre alle forsøk på å påvirke dem og kontrollere deres rapportering.

Ja, det er strevsomt å sette seg inn i sannheten bak alle tall og lister og uttalelser fra pressekonferansene. Ja, det er ofte tidkrevende og kjedelig. Det krever dessuten både intelligens og integritet. Og nei, det er ikke gøy når arbeidet resulterer i en innrømmelse av at virkeligheten er relativt udramatisk, eller når en tilsynelatende fantastisk historie havner i søpla. Det blir ofte direkte kjedelig, ettersom hardt arbeid og saklig nyhetsdekning sjelden er veien til intervjusofaene eller belønnes med eget talkshow.

Men sannheten er der, og det er journalistens oppgave å gi allmennheten så objektiv informasjon som mulig om nettopp den, for så å la folk gjøre seg opp sin egen oppfatning om den. Den journalistiske oppgaven inkluderer ikke at man fungerer som en megafon for makt, at man skal fortelle folket hva de skal tenke eller bestemme hvilken mening som er «riktig». Og det er nettopp derfor Document eksisterer – for å gi deg som leser den informasjonen du ikke finner i andre medier.

Det er min faste overbevisning at media, dersom de handler etter nettopp den beskrivelsen av sitt oppdrag som svenske skoleelever kan google seg frem til, gir folk forutsetninger for å skape sitt eget velbegrunnede virkelighetsbilde. Hvis mediene ignorerer dette oppdraget, vil de i stedet lyve og bedra – og før eller siden vil de bli stilt til ansvar for det.