Det er langt fra vår hensikt å gjøre narr av kristne menigheter, men det må være lov å si at klimatoppmøtet har klare likhetstrekk med det indre liv i evangeliske forsamlinger.
Også i Glasgow ropes det Halleluja, og det varsles at enden er nær. Ifølge verten, statsminister Boris Johnson, er klokkens posisjon mot dommedag nå ett minutt på tolv.
Det siste har vi hørt i 30–40 år og vel så det. Folk er blitt innprentet at hvis verden ikke vender om, har vi bare ragnarok og verdens undergang i vente.
Denne spaltist satt som en av de norske representantene i FNs generalforsamlings store sal i New York 19. oktober 1987 da Gro Harlem Brundtland presenterte evangeliet fra verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Her manglet det ikke på åpenbaringer om konsekvensene av det globale syndefallet. Statsministeren i Maldivene, den vesle øystaten i Det indiske hav med høyeste punkt 6 meter over havet, var på gråten da han fra talerstolen uttrykte sin frykt for at hele fedrelandet ville forsvinne i havet som følge av stigningen i havnivået når ismassene i Antarktis og på Grønland er smeltet.
Nå er det gått et tredjedels århundre. Hvor mye nærmere er Maldivene kommet drukningsdøden? Svar: Svært kort. Stigningen i havnivået i Indiahavet er knapt målbar. Klodens forråd av frosset vann er stort sett konstant, og det har aldri vært så mange isbjørner i verden som nå. Maldivenes fremtid er sikret – uten sluttdato.
Bilder fra klimafestivalen i Glasgow viser sovende statsledere. Evangelistene på talerstolen taler til en søvnig forsamling. Nå heter det at «Den som sover, synder ikke», men det gjelder ikke her. De internasjonale toppene synder også i søvne, ved å bekymre seg for innbilte verdensproblemer i stedet for å løse de virkelige utfordringene – i første rekke fattigdom, sult og sykdom.
Jordens gjennomsnittstemperatur er steget med drøyt 1 grad celsius siden den industrielle revolusjon, basert på fossile energikilder, begynte for snart 250 år siden. Hva er problemet med dét? Når vi spør om hvor i Norge det er klimakrise, får vi svar som avspeiler en surrete tankegang. Vi spurte nylig en samfunnstopp om tegn på klimakrise og fikk som svar en henvisning til flom i Tyskland og høy sommertemperatur i Finnmark. Altså: Flom har tyskerne aldri opplevd tidligere, og ikke noen gang har det vært varme sommerdager i Finnmark – før nå og som følge av CO2-utslipp og fjertende storfe.
Det er ikke alle staters ledere som deltar på de rettroendes høstfestival i Glasgow. Presidentene i Kina og Russland har holdt seg hjemme. Mye kan sies om regimene i Beijing og Moskva, men de agerer rasjonelt. Hvis det hadde vært noe i endetidsvarslene, ville de både ha vært i Glasgow og i hjemlandet begrenset bruken av fossil energi. I stedet tar Kina ukentlig i bruk et nytt kullfyrt kraftverk. Folkets velferd kommer i første rekke.
Glasgow-treffet arter seg som et studentersamfunn på globalt nivå. Det vedtas resolusjoner, men de får ikke noen virkning fordi det ikke er sanksjonsmidler bak tekstene. Det er en frivillig sak å redusere CO2-utslippene, og det får ingen følger å la være. Landene i Asia og Afrika omfattes ikke av målene, som i praksis bare gjelder USA og Europa. Det pleier å være slik på festivaler – heftige opplevelser uten varig virkning.
Appellen fra de globale eliter er «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør». Derfor er det brukt 400 privatfly for å frakte notabilitetene til Glasgow. Tog og båt er til for det som på Ap-språket kalles «alminnelige folk». Utslipp fra elitenes fly teller ikke i klimaregnskapet.
Det viktigste er å posere – å gjøre seg til og legge an på å gjøre seg interessant. Slik kan det skapes et inntrykk av at verden blir et bedre sted hvis makthaverne får rane til seg mer av folkets verdiskaping og i detalj herse med folks liv fra vugge til grav.
Bli medlem, og få tilgang til alt vårt stoff straks det publiseres:
