Fra første dag av den nylige Arktis-konferanse i Reykjavik. Foto: Arctic Circle / Flickr (CC BY 2.0).
Da EUs spesialutsending for Arktis, Michael Mann, nylig la fram unionens nye strategi for nordområdene, som innebærer å slutte å utvinne olje, gass og kull, ble han bedt om å passe sine egne saker.
Den årlige Arktis-konferansen i Reykjavik i regi av den islandske nordområdeorganisasjonen Arctic Circle fant i år sted 14.–17. oktober. Den samlet 1400 utsendinger fra mer enn 50 land, og over 400 talere deltok i de mer enn 100 seminarene på konferansen.
Konferansen viste den store betydningen Arktis har fått langt ut over sine geografiske grenser når det gjelder både politikk, næringsliv, forskning og akademia. Islands statsminister Katrin Jakobsdottir og tidligere president Olafur Ragnar Grimsson åpnet arrangementet.
Under konferansen ble EUs nye klimaplan for Arktis presentert av EUs spesialutsending for Arktis, Michel Mann (ikke å forveksle med klimatologen Michael E. Mann, som har ligget i en årelang rettstvist med den canadiske journalisten Mark Steyn).
Unionen tar som kjent til orde for at det ikke skal utvinnes olje, gass og kull i nordområdene dersom man skal nå klimamålene, og ber dessuten om et internasjonalt forbud mot utvinning av hydrokarboner i Arktis.
High North News dekket konferansen, og siterer Mann:
– EUs arktiske strategi er ikke et angrep på næringslivet i Arktis. Men vi har som mål å stoppe fremtidig boring, forklarte EUs spesialutsending for Arktis, Michael Mann.
– Vi ville ikke være troverdige dersom vi unngikk å forholde oss til klimaendringene og ta et standpunkt. EU deler ikke ut boretillatelser, men vi vil jobbe mot dette [målet] sammen med våre partnere. Strategien er et utgangspunkt for samtaler. Om ti år vil vi stille spørsmål ved hvorfor vi overhodet trengte å diskutere dette. Hvorfor gjorde vi det ikke bare, uttalte Mann.
EUs utsending fikk kraftig motbør fra nestleder i styret for Arktisk Økonomisk Råd (AEC), Heidar Gudjonsson, som kalte en slik endring i politikken for et «absolutt mareritt for investorer».
– Når næringslivet merker usikkerhet i markedet, skygger de banen. Vi må legge til rette for langsiktige strukturer.
Han fortsatte:
– Vi har en egen måte å gjøre forretninger på i Arktis. En del er å bruke lokal transport og konsultere lokalt. Uheldigvis har det vært mangel på lokal konsultasjon i utformingen av den nye EU-strategien. Man må snakke med de lokale først. Hva er deres syn på sitt eget område? spurte Gudjonsson.
Direktør for Arktisk Økonomisk Råd, Mads Qvist Frederiksen, støttet ham og sa at folk ville miste jobbene sine hvis det ble et forbud mot utvinning av fossile drivstoffer.
EUs utsending påpekte at det faktisk er tre arktiske land som er med i unionen: Danmark, Sverige og Finland. Her imøtegikk Gudjonsson ham og sa at Grønland, som er under Danmark, men har utstrakt selvstyre, ikke er med i EU. De gikk ut i 1986 på grunn av fiskeripolitikken.
Michael Mann tok kritikk for at EU ikke hadde hørt nok på lokale stemmer før, men påsto at de denne gangen hadde brukt mye tid på å snakke med lokale og urfolk. Grønlands selvstyreregjering sier de støtter et forbud mot ytterligere boring etter olje og gass.
Naaja Nathanielsen, grønlandsk minister for boliger, infrastruktur, justis, mineraler og likestilling, erklærte at Grønlands selvstyreregjering ikke vil støtte ytterligere boring etter olje og gass, i tråd med EUs strategi.
Grønlands viktigste inntektskilde er jakt og fiske. Risikoen for oljeutslipp i det tøffe miljøet med isfjell og havis anses som for stor i forhold til gevinsten. Det er den viktigste grunnen til at de er på linje med EU, selv om de ikke er med der.
Daniel Bjarmann-Simonsen, regiondirektør for NHO i Nordland, sier uttalelsene fra EU kommer som lyn fra klar himmel. Han sier videre:
– Vi her nord kan ikke få hovedansvaret for å bøte på Europas dårlige samvittighet for klimaendringene. Nordområdene er en del av løsningen, noe alt fra hydrogenproduksjon i Berlevåg via hydrogenbrenselsceller i Narvik til batteriproduksjon på Mo og karbonnanofiber basert på fanget CO2 fra aluminiumsproduksjon i Mosjøen viser.
EUs nye klimapolitikk er en kjempeutfordring for Støre, mener han. Hvordan vil Støre møte den? Det er fine ord om satsing på nordområdene i regjeringserklæringen, men er det nok?
Nå viser det seg at Støre faktisk ikke støtter EUs krav om stans av oljeutvinning i nord, i hvert fall ikke foreløpig. Han er enig med Russlands utenriksminister Sergei Lavrov, som han møtte i Oslo tirsdag.
– Hvis vi skulle gå fra en dag til neste med å legge ned produksjonen på norsk sokkel, så tror jeg det ville sette en stopper for den industrielle overgangen som man trenger for å lykkes med å nå nullutslippsmålet, sier Støre.
Vi skal utvikle oss mot en overgang, ikke legge ned, sier han.
Arktis får stadig større politisk betydning internasjonalt. Hvis oppvarmingen fortsetter, kan det bli helårs skipsfart langs Den nordlige sjørute (NSR) med alle implikasjoner det innebærer. De store naturforekomstene av olje, gass og mineraler her gjør Arktis til et område for geopolitiske stridigheter. I tillegg til de de åtte landene som naturlig tilhører området, og som utgjør Arktisk råd, blander både EU og allestedsnærværende Kina, med sin belte- og veisatsing, seg inn og krever rettigheter og et ord med i laget.
Men fremdeles kalde Arktis er et sårbart naturområde. Et stort oljeutslipp her, for eksempel, kan få katastrofale følger for livet i havet og kystområdene. At dette må tas hensyn til, synes å bli klart for flere og flere. Men hvordan? Vekst og vern, er det mulig å kombinere disse i framtida?
Det snakkes nå om en kontrollert nedvekst (degrowth) for mennesker som setter de største klimaavtrykkene. Det går ikke først og fremst på utslipp av klimagasser, men på forbruk generelt.
Det såkalte grønne skiftet er heller ikke svar på utfordringene når det gjelder naturen, skriver Geir Hasnes, universitetslektor ved NTNU, i Universitetsavisa. Det grønne skiftet er ugjennomførlig, mener Hasnes, som resonnerer omkring om verdens energiforbruk (Documents uthevelser):
Setter vi opp vindturbiner på 2,5 megawatt med 40 % kapasitetsfaktor, betyr det at det må settes opp 2080 slike vindturbiner hver dag i 30 år. Disse må i tillegg ha backup i form av enorme batterier eller mer stabile kraftverk. Med en gjennomsnittlig levetid på 20 år må altså antallet dobles fra 2041 til 2050. Deretter – med utflating av energiforbruket i 2050 – må det tas ned og settes opp 2080 slike turbiner hver dag i all evighet.
Hvordan skal dette bli mulig? Hvor realistisk er det egentlig at hydrokarbonene i Arktis kan bli liggende?
