Romersk basrelieff av Asklepios og Hygieia – guddommer for medisin og helse i gresk mytologi. Rijksmuseum van Oudheden, Leiden. Foto: Sailko / Wikimedia Commons.

Ordet krise stammer fra oldtidens medisin. Det angir et vendepunkt i et sykdomsforløp – fra dette stadium vil den videre utvikling gå mot enten bedring eller forverring, helbredelse eller død. Det «kritiske punkt» fører altså til avklaring.

I nyere tid er ordet blitt brukt i andre sammenhenger, men lenge var det alltid tale om en prosess som ble vendt i den ene eller andre retning. I tråd med den opprinnelige betydningen er det f.eks. treffende å snakke om «Cuba-krisen», da muligheten for krig i noen dager syntes ekstremt stor. Tilsvarende kan slaget om Stalingrad kalles kritisk, dvs. vendepunktet på østfronten.

I dag kan en kritisk tilstand være langvarig eller permanent. Gamle ord blir ofte brukt i nye betydninger, så noen feil er det ikke tale om, men mye uklarhet kan oppstå. Er det meningsfullt å anta krise når man ikke ser noen ende på situasjonen?

Vi har lenge hatt en retorisk inflasjon i kriser. Det parlamentariske system fører til noe i retning av kriseavhengighet. Opposisjonens oppgave er å kritisere den sittende regjering, noe man gjør ved å vise til problemer som ikke løses. Opposisjonen forsikrer at den kan bedre. Nå blir det fristende å fremstille problemene som kritiske, følgelig hører vi om kriser i eldreomsorgen, i kommuneøkonomien, i skolen, i jordbruket etc. Alt dette er velkjent for alle parter, følgelig er det etter hvert best å unngå det inflaterte ordet krise. Krisebevissthet skapes likevel når det er dramatisk mangel på … eller når det aldri er blitt målt høyere temperatur i …

Fra en klimademonstrasjon i Melbourne den 22. februar 2020. Foto: John Englart / Wikimedia Commons.

I dag er en dominerende krisebevissthet knyttet til jordens klima. Ingen regjering gjør noen gang nok for å motvirke global oppvarming. Vi i Vesten skal være de ansvarlige. At Kina i dag slipper ut mer CO₂ enn Nord-Amerika og Europa til sammen, trenger man ikke snakke om. Bedre å fremheve at Norge (med 0,07 prosent av verdens befolkning) har et stort ansvar. Vi skal generelt være et lysende forbilde. Forestillinger om Norges betydning i verden kan bli ganske så fantasifulle.

Flyktninger står for global krise nummer to. I 2015 var tilstrømningen til Europa særlig stor. Uten å rådføre seg med noen bestemte Angela Merkel ikke bare at grensen skulle åpnes midlertidig, men at Tyskland var villig til å ta imot ubegrenset mange migranter. De omtales konsekvent som flyktninger. Merkels beslutning var kritisk, dvs. et vendepunkt i europeisk politikk. Andre land merket hva EU-medlemskap kan innebære. Tysklands suverene handlemåte er den klarest definerbare «flyktningkrise» i 2015. Når man så regner med rundt 80 millioner flyktninger i verden, da er det igjen nærliggende å anta en krise. Ser man slutten på den? De dårligst stilte har ingen mulighet til å legge ut på lange reiser. For å redde liv, må hjelpen settes inn for dem.

På 70-tallet ble vi kjent med fenomenet «krisemaksimering». Ifølge AKP (m-l) var det permanent forverring for det arbeidende folket. Uten denne fortellingen ble det umulig å begrunne at revolusjon er nødvendig. Enhver krise blir da en god krise, og den blir bare bedre ved å intensiveres.

Slik retorikk ble gjennomskuet av James Madison, en av USAs «founding fathers» og landets fjerde president. Med uttrykk som lett kan misforstås hevder Madison følgende:

«Crisis is the rallying cry of the tyrant.»

John Vanderlyn, portrett av James Madison. White house collection.

Ordet tyrann gir gale assosiasjoner i dag. Dette er en språkbruk i samsvar med gammelgresk – en tyrannos er en enehersker, ofte en aristokrat som oppkaster seg. Eneherskeren er ikke nødvendigvis brutal og blodtørstig. I engelsk politisk filosofi i opplysningstiden ble ordet stadig forstått slik. 1600-tallets revolusjoner hadde ført til en svekkelse av kongemakten. En eneveldig konge kunne dermed kalles en tyrann. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fulgte opp og anklaget den engelske kongen for «absolute Tyranny» overfor koloniene.

Ved statskupp er poenget tydeligst, for ganske riktig – kupp blir begrunnet med akutt krise i landet. Her oppstår den mest dramatiske kampen om krisebevissthet: Er folket overbevist? Madisons ord advarer også mot autoritær makt forstått som stadig sterkere regjeringsmakt under dekke av formelt demokrati. Som i Russland og Tyrkia (i Kina og Nord-Korea finnes ikke et slikt dekke). I den Madison-inspirerte Constitution legges stor vekt på å forhindre en «tyrannisk president», derfor «checks and balances».

I dag finnes det ingen fare for enevelde i Norge. Madisons advarsel blir likevel relevant når politikere og massemedia er sammensveiset i krisebevissthet, og kontinuerlig arbeider for å innpode i befolkningen samme bevissthet. På veien fra solid vitenskap via IPCCs politiske anvisninger til massemedias daglige rapporter oppstår en krise med «tyranniske» muligheter. Klimakrisen blir alltid verre, noe annet ville jo føre til at folk slapper av. Vi ser en ny type krisemaksimering: Denne ene krisebevissthet viser en tendens til å sluke alle andre trusler mot det naturlige miljøet og dessuten bagatellisere kostnadene ved påståtte løsninger. Mange arter og biotoper er utvilsomt truet av menneskelig aktivitet, mest akutt av grunner som ikke angår klima. Hva om biogass betyr at jordbruket skaper drivstoff til busser, ikke mat til mennesker?

En nesten folketom Karl Johans gate i Oslo den 18. mars 2021. Foto: Erik Johansen / NTB.

Advarende prognoser kan være fornuftige. I begynnelsen av covid-epidemien ble det snakket mye om mulig krise i helsevesenet. Behovet for intensivbehandling kunne bli langt større enn kapasiteten. Folk forsto alvoret, noe som bidro til at den varslede krisen ikke oppsto. Når massedød er en reell mulighet, da er det utvilsomt krise. I klimasaken er logikken annerledes: Det er krise, derfor skal enhver dødelig flom, alle ødeleggende stormer og ethvert tilfelle av livstruende tørke ses som bekreftelser på krisen.

Ytringsfriheten er permanent truet. Kritisk var det i 1989, da muslimer i mange land, også i Norge, krevde forbud mot Salman Rushdies Sataniske vers. Angrepet ble særlig kritisk fordi flere kommentatorer viste forståelse for kravet. Krisen fikk en entydig avslutning: Kravet ble avvist, ytringsfriheten seiret. Slike angrep er skjerpende. Sløvende er derimot mangel på ytringer, som når viktige sider ved økende voldskriminalitet forties. Kan det tenkes at Europa har importert voldskultur? Muligheten skal ikke nevnes. Sløvende taushet for å sikre tillit og harmoni i det flerkulturelle samfunnet er en varig tilstand som det er fristende å kalle kritisk. Spørsmålet oppstår alltid ved en slik tilstand: Hvor lenge kan den vare?

Oslo, 26. februar 1989: Muslimer demonstrerer mot at Salman Rushdies bok «Sataniske vers» skal gis ut på norsk. Foto: Bjørn-Owe Holmberg / NTB.

Ikke bare for å være klimaflinke, også av andre grunner skal vi innse behovet for profesjonelle rådgivere. Dagsaviser har lenge vært for sent ute med nyheter, i stedet tilbys rådgivning. Vi blir fortalt hvordan livet er, og så blir vi fortalt hva vi skal gjøre med det. Nylig erklærte Dagbladet med vanlige krigstyper: «Norge gjenåpner SLIK BLIR DIN NYE HVERDAG Dette må du passe på». Hvis du ikke passer på dette, hva da? Kriser truer. Massemedia dundrer daglig inn budskapet at vi trenger råd, hjelp og støtte for å klare oss gjennom livet. Madisons «tyranner» er blitt vennlige, forståelsesfulle og hjelpsomme.

I denne barnehagekulturen er natur en velsignelse. I naturen kan vi kjenne nærhet til de elementære livskreftene og puste rolig – gitt at man avstår fra farefulle ferder som selvsagt krever profesjonell veiledning.

Den amerikanske krigsretorikken bidrar til permanent krisebevissthet. Moderne presidenter har en tendens til å omtale kampanjer som krig. Amerikanerne har fått «war on poverty» (Johnson), «war on drugs» (Nixon), «war on terror» (Bush jr.) I mange år har vi nå hatt «culture wars», som ikke er blitt erklært av noen president.

Kulturkrigene oppsto i en forhenværende og en nåværende supermakt, Storbritannia og USA. Det er der det kriges for alvor, og derfra har anklager om privilegier, «white supremacy» og mange slags underlige fobier spredt seg til flere vestlige land. Men det er latterlig å snakke om hvitt herredømme i land hvor praktisk talt alle har vært hvite. Det forhindrer ikke at også nordmenn skal erkjenne sine hvite privilegier. Norge skal i det hele tatt ikke være mindre skyldig enn stormakter. Hvorfor ikke? Det finnes en påfallende tilfredshet ved å erklære seg skyldig. Man blir et godt menneske på den måten. Det er den fariseiske ånd i ny forkledning.

Martin Luther King jr. vinker til folkemengden i Washington, der han holdt sin berømte tale 28. august 1963. «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character», sa King. Foto: Wikimedia.

Jeg tror woke-ideologien har passert et kritisk punkt og at det nå bærer nedover med den. Den mister troverdighet. Nye varianter av rasismeanklage er blitt så utspekulerte at det er vanskelig å ta dem alvorlig. Velkjente tanker forkastes og rehabiliteres og forkastes igjen. Er det i dag rasistisk å mene at Martin Luther King hadde rett, eller var det i fjor? Forsøk på å sensurere vestlig kultur møter økende motstand. Som ved de øvrige kampanjekrigene finnes bare vilkårlige definisjoner av seier og nederlag. Sannsynligvis vil vi se noe som ligner reaksjonen da et woke-preget Labour gikk på et sviende valgnederlag mot Boris Johnson – da ble det sagt at man tross alt hadde «won the argument». Moralsk var valget vunnet. På lignende vis vil woke-ideologene fortsette å insistere på moralsk overlegenhet – kanskje enda mer lidenskapelig – mens stadig færre tar dem alvorlig. Jeg tror ikke woke-entusiasmen har skapt noen krise for den vestlige sivilisasjon. Den er sterkere enn som så.

Det finnes personlige kriser som ikke kan løses eller avhjelpes av noen offentlig instans. Tror man derimot at politikk er ansvarlig for alt menneskelig, da vil de påståtte krisene stå i kø og kampen om folks krisebevissthet blir intens. Samfunnet beveger seg i den retningen. Kontroll over krisebevissthet blir en nøkkel til kontroll over samfunnet.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!