Vincent van Gogh (1853–1890), «Den barmhjertige samaritan» (1890), etter Lukas 10, 25–37, Kröller-Müller Museum, Otterlo.

¹⁶ Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. ¹⁷ Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? ¹⁸ Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. (Johannes’ første brev 3, 16–18)

Det er 21. søndag i treenighetstiden, og det handler om de fattige blant oss. De som faller utenfor og som lider. Til de av oss som har mer enn vi trenger, er Bibelens budskap klart. Johannes viderefører Jesu budskap. Vi skal hjelpe mennesker i nød, og spesielt er dette et krav til de av oss som er velstående. Vi skal ikke sitte rolig å se på at mennesker lider.

For det jødiske var dette et kjent budskap. I 5. Mosebok kapittel 15, 7–11 stadfestes dette. Vi skal åpne våre hender for de fattige:

⁷ Om det er en fattig blant dine landsmenn i en av byene i det landet Herren din Gud vil gi deg, da skal du ikke være hardhjertet og ikke lukke hånden for din fattige bror. ⁸ Nei, du skal åpne din hånd for ham og låne ham alt det han trenger.

¹⁰ Gi ham villig, og ha ingen onde tanker i hjertet når du gir, for når du gjør dette, skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og alt du gjør med dine hender. ¹¹ Det vil alltid være fattige i landet, og derfor påbyr jeg deg: Lukk villig opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i landet ditt!

Dette menneskesynet la grunnlaget for kirkens sosiale arbeid fra første dag. Allerede i de første menighetene tok man vare på enker og faderløse. Jesus brukte begrepet diakonos («tjener») om seg selv. De første diakonene skulle ta seg av alt hjelpearbeid i menigheten og også være sjelesørgere. Den materielle hjelpen gikk hånd i hånd med den åndelige. Arbeidet fortsatte inn i middelalderen, og fram til velferdsstatene vokste fram var det vanligvis kirken som drev det som var av sosialt arbeid. Det er derfor helt naturlig at kristne misjonærers viktigste oppgaver er knyttet til skole, sykehus og sosialt arbeid. Kirken hadde drevet u-hjelp i over i flere hundre år før sekulære stater begynte med sin.

Spørsmålet mange stiller, er hvordan oppfordringen fra Jesus Kristus skal tolkes i en tid der fattigdommen er borte i vårt eget land, men der mulighetene til å bringe de fattige til oss, er nærmest ubegrensede. Kan oppfordringen fra Jesus oppfattes som et krav om å bygge en velferdsstat og la de som ønsker det, komme hit? Er det rettferdig og riktig?

Hva vi først bør avklare, er kristendommens syn på rikdom. Den forholder seg ikke til rikdom som et resultat av tyveri. Det er ikke en sosialistisk virkelighetsforståelse som danner grunnlaget for kristen etikk. Den rike kan ha blitt rik på ærlig måte, uten at det har gått ut over noen andre.

Den fattige trenger altså ikke være fattig fordi den rike er rik. Det er ikke slik at den rike trenger å skylde den fattige noe. Den rike skal dele fordi den fattige er en bror, en tenkning som la grunnlaget for den kristne kampen mot slaveriet. Den rike trenger derfor ikke gi bort hele sin formue, det er aldri et krav i Bibelen. Hva vi diskuterer, er hvordan vi forvalter vår formue og møter fattige medmennesker. Den rike skal ikke gi gaver til den fattige fordi det handler om rettferdighet, men av medmenneskelighet. Hvis forholdet mellom partene var et resultat av urettferdighet, ville det jo ikke lenger være snakk om en reell gave eller ekte nestekjærlighet.

Spørsmålet er altså hvordan vi forholder oss til vår neste, vår rikdom og Gud. Rikdom kan brukes på en positiv måte. Hvis vi alle var fattige, ville ingen kunne hjelpe.

Men vi ser ikke lenger tiggere ved byporten, de som eventuelt trenger hjelp, får hva de trenger av staten, og de som reelt sett er fattige, bor stort sett i det vi kaller den tredje verden.

Er svaret på denne utfordringen å hente de fattige hit? Det er mange som argumenterer for at vi oppfyller kristendommens lære om nestekjærlighet ved å åpne grensene for migranter fra u-land og inkluderer dem i vår velferdsstat. Men det er vanskelig å se at Jesus snakker til en fremtidig velferdsstat. Bibelen taler til den enkelte av oss og vår forpliktelse til å ta vare på de vi møter, spesielt vår egen familie, det er en omsorg som ikke bare handler om penger.

De som argumenterer for å bringe de fattige hit, er sjelden opptatt av å diskutere om politikken er rettferdig, hva resultatet blir for egne landsmenn. Lidelsene de står i fare for å påføre sine medborgere, synes irrelevante. Vi får aldri vite hva de egentlig bygger sin nestekjærlighet på.

Men vi vet at en nestekjærlighet som forutsetter at uskyldige mennesker må lide, ikke er forankret i en høyere morallov. Og med åpne grenser vil verdens fattige komme, helt til forholdene her er like ille som der de kom fra. Det kan knapt kalles rettferdighet. Vår velstand og trygghet er ikke et røvet gode, men et resultat av generasjoners slit og gudsfrykt.

Den barmhjertige samaritan ba da heller aldri vertshusholderen stå for utgiftene, han betalte alt selv.

Vi er altså i et vanskelig dilemma. De fattige blant oss tar staten seg av, og vi kan ikke ønske hele verden hit. Men de fattige finnes uansett der ute, og de trenger oss kanskje enda mer enn før. Det er ikke vanskelig å finne en skole, barnehjem eller sykehus i den tredje verden som trenger våre penger. Men gi dem dine penger, ikke mas på at staten skal gripe inn. Og glem ikke at i vår velstand er det mange som er fattige på vennskap og nærhet. Nestekjærlighet handler like mye om vilje til å møte disse behovene.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!