Utsikt til Mellom-Amerika fra en bane 826 kilometer fra jordoverflaten. Er det virkelig vi selv som i hovedsak styrer klimaet på denne kulen? Foto: NASA / Wikimedia.

Tirsdag lanserte Klimarealistene sitt nye fagfellevurderte, internasjonale tidsskrift «Science of Climate Change» på Universitetet i Stavanger. Dette er en storsatsing fra Klimarealistene som vil gi bedre vitenskapelig balanse, ettersom dagens klimaforskning er preget av ensidighet og politiske føringer. Dermed åpnes det en helt ny kanal for fri og uavhengig klimaforskning.

Lang natts ferd mot dag

Det nye vitenskapelige tidsskriftet har vært planlagt lenge, og skulle opprinnelig ha den meriterte professor Nils-Axel Mörner som redaktør. Dessverre døde han brått den 16. oktober 2020, og Geir Hasnes er nåværende redaktør. På Klimarealistenes side kan vi lese følgende om bakgrunnen for satsingen:

– Det har lenge vært klart at det foregår en omfattende sensur, hvor enkelte forskere i IPCC-leiren opptrer mer som portvoktere for den eneste rette klimatro, enn som fagfeller med forventet vitenskapelig integritet. Det naturlige er da å sørge for at det oppstår et vitenskapelig tidskrift fokusert på å belyse alle sider av de komplekse naturvitenskapelige fagfeltene som tilsammen utgjør klimavitenskapen, fritt for det samrøret mellom politikk og forskning man ser i IPCC-leiren.

Det ligger lang planlegging og mye arbeid bak denne lanseringen, som representerer kanskje det største og viktigste Klimarealistene noengang har gjort.

Misbruk av vitenskap gir profitt i nåtiden, basert på spådommer om fremtiden

Vitenskapen baserer seg på at teorier alltid kan utfordres, og at de forkastes hvis observerbare resultater falisfiserer dem. Forskningsindustrien rundt IPCC har produsert over 100 modelleringer om fremtidens klima gjennom over 30 år, og disse danner grunnlaget for myten om at 97 prosent av alle klimaforskere er enige – som om vitenskap avgjøres gjennom flertall.

De aller fleste av disse modellene viser en rask oppvarming i fremtiden, noe som igjen har blitt brukt av media til å varsle ekstreme katastrofer i fremtiden for å selge aviser, i parløp med politikere som skremmer barn og unge med dommedagsprofetier om fremtiden. Det gjør de for å legitimere skatter, avgifter og offentlig pengebruk i nåtiden, som igjen brukes for å bygge opp en gigantisk klimaindustri, som lever av skattepenger og offentlige subsidier. De lover igjen at dette vil bli ekstremt lønnsomt i fremtiden, og dessuten skal redde oss og omstille hele kloden til en ny, bedre og mer rettferdig og fossilfri verden. En salig blanding av religion, krystallkuler, paradisdrømmer og mammon, med andre ord.

Dette konglomeratet er nå så stort og sementert at det i praksis styrer europeisk politikk. Problemet deres er at matematikk og observasjoner viser at samtlige av IPCCs publiserte fremskrivninger er feil. Virkeligheten har falsifisert klimaforskningen i 30 år, men pengemølla har blitt så altomfattede, rik og mektig, at den forlengst har overskredet grensen for too big to fail. Dermed har den også makt til å ignorere fakta, undertrykke kritikk og kritisk forskning, og sørge for at utbyggingen av ekstremt kostbare klimatiltak får fortsette, uansett hvor meningsløse de er. Fordi makt, penger og presisje.

Systematisk misbruk og undergraving av vitenskapen

Klimaindustriens misbruk og undergraving av vitenskapen skjøt fart for alvor med Brundtland-kommisjonen i 1987 og IPCCs første rapport i 1990. Her i Norge tok det av etter opprettelsen av Institutt for Klimapolitikk samme år. Full kontroll over det offentlige ordskiftet tok klimaindustrien imidlertid først i 2007, da Al Gore fikk nobelprisen for propagandafilmen «An Inconvenient Truth». Filmen er full av svært nyttige løgner blant annet om isbjørner, havstigning og hastverk, og samfunnskuppet var komplett med Gro Harlem Brundtlands tale til FN i mai 2007, hvor hun sa:

– It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation

Gro Harlem Brundtland presenterer miljørapporten «Our Common Future» fra Brundtland-kommisjonen for miljø og utvikling i London den 27. april 1987. Foto: Henrik Laurvik / NTB.

Å hevde at det er «det er umoralsk å tvile», er like antivitenskapelig som å hevde at 97 prosent konsensus, eller det barnslige «jeg-har-flere-professorer-enn-deg», også innebærer at man har rett. Den kvasireligiøse uttalelsen fra Gro skapte store opplag og mye debatt, men pussig nok er det nesten ikke mulig å finne avisoppslagene om det lenger – så kanskje Gro ikke helt har mistet kontrollen over hva folk blir fortalt likevel?

I 2021 har Gros antivitenskapelige nymoralisme tatt over vitenskapen i den grad at Klimarealistene altså ser seg nødt til å skape et nytt fagtidsskrift, som foruten fagfellevurderte artikler også inneholder en hilsen og anerkjennelse fra vår eneste nobelprisvinner, fysikeren Ivar Giæver. Det burde få klimaindustrien til å trekke inn i skyggene. I stedet angriper de.

Alarmen går i det klimateologiske fakultetet

Da det ble klart at rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger (UiS) ville slippe til Klimarealistene, og attpå til skulle holde innlegg under presentasjonen av det nye tidsskriftet, reagerte både kolleger, politikere og klimaforskere. Hans deltakelse ble karakterisert som «overraskende», «hinsides» og «flaut».

I en artikkel i Khronos er Eystein Jansen, forskningsleder og professor i klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen, overrasket over at Mohn stiller med lokaler og tale. I artikkelen svarer Mohn:

– Det handler om prinsipper om akademisk frihet og ytringsfrihet. Kunnskap og innsikt blir skapt gjennom meningsbrytning, kritikk og debatt

Det var imidlertid ingen grunn til at klimaindustrien skulle frykte at rektor ved UiS skulle avvike fra den smale, men gylne klimasti, og undergrave gullkalven alle danser rundt: I stedet for å ønske et nytt vitenskapelig tidsskrift hjertelig velkommen med mer debatt, forskning og vitenskap, slik en universitetsrektor skal og bør, var Mohn utelukkende negativ. Han karakteriserte tidsskriftet som «nær konspirasjonsteorier», og anbefalte at det blir nedlagt eller omdøpt til et medlemsblad.

Det var ingen vitenskapelig nysgjerrighet, interesse, eller forsvar av vitenskapelig metode å høre fra talen til rektor Klaus Mohn, og ut fra artikkelen i Khronos forstår man at han var under betydelig press. Men fra hvem? Hvor er problemet med et konkurrerende vitenskapelig tidsskrift og forskning, hvis klimaindustrien uansett har de overveldende bevisene som de hevder? Hva er det de frykter?

Ingen ønsker vitenskapelig debatt velkommen

Jobben til en universitetsrektor er nettopp å stå imot politisk press og press om konsensus, ensretting og politisk korrekthet – og heller forsvare den frie forskningen og vitenskapen. Hva skal vi ellers med universiteter?

Alt av regjering, utdanningsministre, og mainstream-medier glimret også med sitt fravær, og ingenting beviser tydeligere hvor farlig og betent all kritikk av klimareligionen er. Hadde Cicero lansert et slikt tidsskrift, eller Zero lansert en barnebok, ville salen vært stappende full av politikere, media, champagne, penger og gull. Det beviser også hvor forkvaklet norsk offentlighet har blitt av klimahysteriet.

Men mot det nye vitenskapelige tidsskriftet «Science of Climate Change» kommer de neppe noen vei med sine vanlige fordømmelser, moralisme og fortielser. Vitenskapen er fri.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!