FLYBÅT: Catalina-maskinen ble produsert i USA i et antall av 3500 under krigen og brukt av en rekke lands luftvåpen til maritim overvåking, blant annet Norge. De 185 flyene som endte i Sovjetunionen, ble kalt Nomad og var utrustet med ekstra store drivstofftanker for å kunne dekke store havområder. Foto: Wikipedia.
En selsom prosesjon med forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i spissen vil i dag, 7. oktober, ta seg fram gjennom det ville og vakre landskapet nær fuglefjellet Andotten i Hasvik kommune i Vest-Finnmark for å avduke et selsomt og omstridt minnesmerke: monumentet over seks sovjetiske piloter som omkom da en Catalina flybåt 17. juni 1944 fløy inn i en fjellvegg like i nærheten.
Forhistorien er mildt sagt spesiell: Etter Murens fall og kommuniststatenes sammenbrudd i 1991 innledet USA og Russland et samarbeid om å finne militært personell som fortsatt var savnet etter Annen verdenskrig. I den lite kjente US-Russia Joint Commission on POW/MIA (krigsfanger og savnede) ble undersøkelsene etter hvert utvidet til å omfatte Korea-krigen, Vienam-krigen og den kalde krigen som også hadde mange dødsofre – fra drepte langs Berlinmuren til besetninger fra nedskutte vestlige spionfly over sovjetisk territorium.
Ambisiøst og overraskende
I 2017 ble de amerikanske delegatene overrasket over et ambisiøst og uvanlig forslag: Under Annen verdenskrig var 300 sovjetiske piloter blitt opplært i USA til å fly 185 Catalina amfibiefly, som fram til 1945 ble gitt som våpenhjelp til Sovjetunionen. Russerne foreslo nå at det skulle reises to gigantiske minnesmerker over operasjonen: et 25-tonns bronsemonument nær US Coast Guards base i Elizabeth City i North Carolina der treningen foregikk, og et like massivt minnesmerke i svart marmor, som skulle kneise på toppen av fuglefjellet Andotten – med utsikt til det vesle fiskeværet Sørvær og Luftforsvarets varslingsradar like i nærheten. Formålet skulle i USA være å minne fem omkomne elever og instruktører etter en flystyrt i Pasquotank-elven. I Norge var meningen å hedre de seks pilotene som omkom da en Catalina i transitt fra USA til USSR i tett tåke feilnavigerte og fløy inn i fjellveggen.
Amerikanerne sa nei
I USA ble en heftig debatt utløst av tilbudet fra Kreml om et gigantmonument over en i verdenskrigens målestokk liten og ubetydelig hendelse. Kommunestyret i Elizabeth City sa endelig nei i 2018, og erstattet i stedet minnesmerket med en seremoni med nedlegging av kranser ved Pasquotank-elven.
«Vi er i en cyberkrig med Russland», sa en av deltakerne i en offentlig høring. «De har blandet seg inn i våre valg.»
GIGANTMONUMENT: Etter å ha sagt ja i 2017, sa flertallet i kommunestyret i Elizabeth City i 2018 nei til den fem meter høye og 25 tonn tunge gaven fra Kreml – i protest mot russiske cyberangrep og innblanding i amerikansk politikk. Foto av modellen: Jay Price / North Carolina Public Radio / WUNC.
I Hasvik opptrådte kommunestyret langt mer stillferdig og sa vinteren 2021 endelig ja til monumentet, riktignok i redusert omfang og flyttet fra fjelltoppen til en nærliggende dalsenkning. Beslutningen ble gjort med Kulturdepartementets og Solberg-regjeringens samtykke, og ordføreren erklærte: «Jeg ser monumentet som et fredsbevarende prosjekt.»
ANDOTTEN: Det russiske monumentet skulle opprinnelig plasseres på toppen av fuglefjellet som rager opp fra sjøen midt på bildet – som et enormt innseilingsmerke. Det blir nå redusert i volum og flyttet til en dalsenkning i nærheten. Ukjent fotograf.
Patriotisk prosjekt
Som webavisen The Barents Observer nylig påpekte indikerer signalene fra Kreml at russerne kan tenkes å ha andre motiver for bygging av monumenter på fremmed jord enn det naive norske politikere tror. Historien om Annen verdenskrig skal i heroiserende form bevisst brukes til Putins nasjonsbyggende prosjekt, og det slås hardt ned på alle former for revisjonisme og kritikk av stalinismen.
«Vi blir i økende grad utfordret av forsøk på å bakvaske og forvrenge historien og revidere Den røde hærs rolle i å knuse nazismen og frigjøre Europas befolkning», sa Putin for eksempel i en nylig tale om betydningen av en patriotisk oppdragelse av det russiske folk. «Grunnen er alltid den samme: ønsket om å holde Russland nede.»
Tragedier
Blant de som tenker rasjonelt om krigen, kan plasseringen av et krigsmonument på Andotten likevel stimulere til en annen debatt enn den Kreml ønsker.
Ingen bestrider Den røde hærs og det russiske folks enorme og avgjørende offer i oppgjøret med Hitlers totalitære tyranni – med kanskje så mange som 30 millioner døde på sovjetisk side. Hovedoppgjøret skjedde likevel på helt andre frontavsnitt med Sørøya i den ytterste periferi. Ingen kamphandlinger fant sted på øya bortsett fra i evakueringens sluttfase. De tre norske medlemmene av Den røde hær – Otto Larsen, Emil Isaksen og Ragnvald Mikkelsen – som ble landsatt som partisaner, fikk alle en grim skjebne. De ble arrestert av Stalins KGB, mishandlet og plassert i fangeleir. Mikkelsen ble skutt under et fluktforsøk. Larsen og Isaksen vendte hjem etter ti år i Gulag som fysisk og mentalt knekte menn.
Stengte arkiver
Fra Andotten kan man se over til Loppa, der en sovjetisk ubåt høsten 1941 senket den norske hurtigruten Vesteraalen med tap av henimot 70 liv. Andre ubåter pepret fiskebåter langs kysten, og få dager før Catalina-maskinen styrtet – 7. juli 1944 – ble erstatningskutteren Uløy skutt i brann av fire sovjetiske Kitty Hawk jagerbombere på Østhavet med tap av 15 liv. Også de var våpenhjelp fra USA.
Den 17. oktober 1941 ble hurtiruten Vesteraalen, som var på vei fra Tromsø til Hammerfest, torpedert av en russisk ubåt ikke langt fra Øksfjord. Fotograf av prospektkortbilde ukjent.
I en tidlig fase gjorde de vest-allierte seg skyld i lignende overgrep, men de har i alle fall til en viss grad åpnet arkivene. Det har ikke skjedd i samme omfang i Russland, og partisanarkivene til KGB og Nordflåtens oppklaringsavdeling er fortsatt hermetisk lukket. Inntil Putin gir en klar og utvetydig ordre om å åpne alle arkiver for vestlige historikere og skribenter, er det vanskelig å forstå formaningene fra Kreml som annet enn patriotisk propaganda – og et ledd i den pågående psykologiske destabiliseringen av Vesten.
Propagandavåpen
Det samme gjelder frigjøringen av Kirkenes og deler av Øst-Finnmark, som har vært brukt som et propagandavåpen helt siden Norge sluttet seg til NATO i 1949.
Det er viktig å ha klart for seg at ordren om å angripe tyskerne i Petsamo ble utstedt først 27. september 1944 etter at Stalin og hans menn hadde gjort flere mislykte forsøk på å avskjære Lapplandsarmeen i Nord-Finland. Det var bare en liten uke før Hitler selv den 3. oktober godtok en full tilbaketrekning fra Finnmark til nye stillinger i Troms. Den røde hærs frigjøringsangrep begynte 7. oktober og besto i det alt vesentlige av kamper mot divisjoner som trakk seg tilbake. Da sovjetrusserne 25. oktober omsider nådde Kirkenes, inntok de en by som tyskerne hadde forlatt. Kremls stoppordre kom få dager seinere, og Den røde hær slo leir uten å krysse Tana. Det ga tyskerne all verdens tid til å ødelegge alt som fantes av bygninger og infrastruktur i store deler av Finnmark og Nord-Troms.
Frigjøring til høy pris
Den grenseløst godtroende AP-regjeringen i London ble invitert med på felttoget først da Den røde hær var i ferd med å krysse grensen. De skjønte ingenting av tragedien som utspilte seg før de første øyenvitnene nådde London i midten av november.
Da hadde Stalins utenriksminister Molotov i Moskva allerede presentert utenriksminister Trygve Lie for frigjøringens pris: sovjetisk kontroll over Svalbard og Bjørnøya, noe som ville ha gjort Barentshavet til Kremls innlandshav med mørke fremtidsutsikter for Norge nord for Narvik.
Jurisdiksjonsavtalen mellom Norge og Sovjetunionen undertegnes i London i mai 1944. Sittende ved bordet sees f.v. den sovjetrussiske ambassadør Victor Lebedev, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie. Stående f.v. ambassadesekretær Aleksej D. Shiborin, ambassadesekretær Nicolai D. Kuynetzov, oberst Aleksander F. Sizov, militærattasje, sekretær Nils Jørgensen, ambassaderåd Ivan A. Tchitchaiey, minister H. C. Berg, ambassaderåd Vasilij A. Valkov, byråsjef Reusch. Foto: NTB.
Urealistiske og til dels usunne holdninger til Stalin og hans etterfølgere har i de siste årene bredt seg i og utenfor det akademiske og politiske miljøet i Nord-Norge. Hvis plasseringen av et monument over en flyulykke på Andotten forsterker naivismen, har Kreml vunnet en ny og billig seier i den irregulære kampen om hjerter og sinn i grenseområdene.
Vi må alle beundre og hylle de russiske kvinner og menn som ga det avgjørende bidraget til at Hitlers regime ble knust. Stalin var en midlertidig alliert under krigen. Men samtidig ledet han et totalitært tyranni, som la Russland og Øst-Europa i lenker, drepte millioner og lokket Vestens blinde medløpere på villspor. Selv om det skulle passe Putins politiske mål, kan Sovjetunionens sanne historie ikke omskrives og glemmes.
Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
