Mange politiske journalister og kommentatorer har i tiden etter valget drevet med sorgterapi i stedet for opplysende journalistikk.

Det startet med en kolossal medfølelse med Miljøpartiet De Grønne. Kommentariatets politiske tårer rant i strie strømmer etter at partiet ble vraket av mer enn 96 prosent av velgerne.

Mange kommentatorer bør heller kalle seg influensere. Det er mer dekkende for den gjerning de gjør og den sorgbearbeidende påvirkningen de ønsker å utøve.

Så valgte SV å sette seg utenfor regjeringsforhandlingene. Gråtekonene i mediene tok til tårene enda en gang. Tenk at Jonas Gahr Støre valgte Trygve Slagsvold Vedum fremfor Audun Lysbakken! «Et svik mot folket», lød overskriften i Dagsavisen, som med navnet Arbeiderbladet en gang var talerør for arbeidsfolk i Oslo, men som nå er blitt hofforgan for byens mer eksotiske eliter og det Ap-nestleder Einar Førde pleide å kalle «sure utgrupper».

Hvem er så dette «folket»? Legger vi sammen SV, Rødt og MDG, har «folket» 25 representanter på Stortinget, hvor Senterpartiet alene nå har 28 utsendinger. Det forteller alt.

Ytre venstres samlede oppslutning ved de 18 stortingsvalgene etter krigen har i gjennomsnitt vært på 8 prosent, med enkelte topper innimellom – som da Norges Kommunistiske Parti fikk 11,9 prosent i 1945, nystiftede SV 11,6 prosent i 1973 og 13,7 prosent for ytre venstre samlet i 2001. Men ved senere valg er de fleste velgerne borte. To av tre SV-velgere i 2001 forsvant ved valget i 2013.

Oppslutningen om partiene på venstre flanke er sterkt konjunkturpreget. Denne gangen var nok den upopulære Solberg-regjeringen sterkt medvirkende til forflytningen av velgere over til politikkens kantspillere av sosialister, neobolsjeviker, dagdrømmere og politiske sengevætere. «Easy come, easy go», heter det på engelsk. Lettkjøpte velgere pleier å være lite lojale.

SV fikk et skuffende svakt valgresultat på 7,6 prosent – langt under de målingene som tidlig i valgkampen viste enkeltresultater opp mot 12 prosent. I Hurdal overvurderte partiet sin egen styrke. SV stilte krav som det var komplett umulig for Ap og Sp å innfri. Dermed trakk Lysbakken & co. den konklusjonen som ikke var til å komme forbi.

Da Finn Gustavsen og Berge Furre i 1961 ble ekskludert fra medlemskap i Arbeiderpartiet, het det fra partiformann Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie at de hadde «satt seg selv utenfor». Det gikk ikke mange månedene før de dannet et nytt parti – Sosialistisk Folkeparti, forløperen for dagens SV. Historien gjentok seg onsdag da SV satte seg selv utenfor på ny. Partiet er blitt marginalisert i parlamentarisk forstand. Det er utenforskapets uunngåelige konsekvens.

For folk som har levd en stund og kjenner lusa på gangen, var SVs farvel ventet. Det måtte gå slik. Det var ikke bare Sp som satte foten ned for SV, men like mye Ap. SV forlangte at Ap skulle løpe fra de skatteløftene som Gahr Støre hamret inn hos velgerne frem til valgdagen.

Sorgterapeutene i pressen bryr seg mindre om hvilke saker Ap/Sp vil stille i forgrunnen enn at SV «ble valgt bort». Og så er de ivrige etter å fremstille Jonas Gahr Støre som en taper – «taper» for å stå ved valgløftene og ikke å la SV få den ekstreme viljen sin?

Og så anklager medienes influensere Gahr Støre for å trekke Ap til høyre ved å alliere seg med Sp. Men det er jo der velgerne er! Hva er galt i å møte velgerne på deres hjemmebane? Ap har ingen fremtid som ytre venstre-parti. Der er arenaen overfylt fra før.

I Bergen ble SK Brann i en boktittel for en del år siden betegnet som «Fra mål til ytterste fortvilelse». Omtalen kan passe godt på bergenseren Audun Lysbakken også.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!